handelskompani

Clive
Det engelske East India Company er blant de mest kjente handelskompaniene. Kompaniene drev ikke bare handel, de hadde lenge også ansvaret for og myndigheten over landets handelsstasjoner og kolonier, med administrasjon og miltærvesen. Etter Robert Clives seier ved Plassey i 1757 regjerte East India Company over store landstrekninger i India. Bildet forestiller lord Clive som treffer Mir Jafar etter slaget ved Plassey, malt av Francis Hayman, cirka 1762.
Av .
Fort Dansborg
Festningen Dansborg i den dansk-norske ostindiske kolonien Trankebar. Kolonien ble først administrert av Ostindisk Kompagni fra etableringen frem til 1732, deretter av Asiatisk Kompagni frem til 1777. Etter det ble den administrert som dansk-norsk (etter 1814 kun dansk) kronkoloni, frem til den ble solgt til det britiske East India Company i 1845.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Et handelskompani var en sammenslutning av deltakere i et handels- eller produksjonsforetak fra midten av 1500-tallet til ut på 1800-tallet. Utstyrt med kongelige eller statlige privilegier og finansiert av fyrster, kjøpmenn, byer og provinser – og i noen land også av adelsmenn – var kompaniene lenge effektive instrumenter i konkurransen om landområder, råvarer og handelsrettigheter i Europa, men spesielt i andre verdensdeler. De ble også forløperne til vår tids aksjeselskaper og multinasjonale konserner.

Faktaboks

Etymologi

av middelalderlatin companio – «de som deler brød», et uttrykk for fellesskap

Også kjent som

engelsk Chartered company

Handelskompanier var blant de europeiske handels- og kolonimaktenes viktigste virkemidler og sto for både ervervelse, administrasjon og forsvar av kolonier. Handelskompaniene ble viktige elementer i den statlige økonomiske politikken som seinere ble kalt merkantilismen av Adam Smith og andre kritikere, og som gikk ut på å fremme egen handel og produksjon i konkurranse med andre makter.

Historie

De handelsloge van de VOC in Hougly in Bengalen
Det nederlandske ostindiske kompani – Vereenigde Oost-Indische Compagnie (VOC) – ble forbildet for alle andre kompanier. Hendrik van Schuylenburghs maleri fra 1665 forestiller VOCs stasjon i Hugli, Bengal.

Handelsmenn hadde samarbeidet allerede i oldtiden, men de første organiserte kompaniene ble dannet av handelshus i italienske bystater i middelalderen. Fordelene ved kompaniformen var at en slik sammenslutning mangedoblet selskapets kapital, samtidig som risikoen ved store og kostbare ekspedisjoner ble spredt på flere. Det var likevel først på 1500-tallet at de privilegerte handelskompaniene ble dannet i Nord-Europa, som en videreutvikling av de statlig beskyttede gilder og laug i seinmiddelalderen. Sammenslutninger av kjøpmenn og handelshus som drev eller ønsket å drive handel i spesielle geografiske områder fikk offentlig støtte i form av privilegier fra fyrsten eller staten og ble derfor kjent som privilegerte kompanier (chartered companies) – først i England, fra midten av 1500-tallet, med The Muscovy Company (etablert i 1555), som drev handel i Russland, og fra tidlig på 1600-tallet også i Nederland og seinere i Frankrike, Danmark-Norge, Sverige, Brandenburg og andre stater.

Oversjøisk handel var ekstremt kapitalkrevende og risikofylt, og kompaniformen ble derfor den foretrukne i de nye kolonimaktene fra midten av 1500-tallet, mens det i Portugal og Spania var staten som sto for oversjøisk handel og kolonisering. At fyrster og andre makthavere selv deltok i kompanier i mange land (men ikke i England eller Nederland), ga disse kompaniene både prestisje og økt kapital.

Ostindiske kompanier

Andelsbrev
Andelsbrevene i kompaniene (tilsvarende senere tids aksjer) var også omsettelige, noe som førte til etableringen av et aksjemarked og børser. Bildet viser et andelsbrev i Svenska Ostindiska Kompaniet på 4000 riksdaler specie for Axel von Fersen den eldre (1719–1794).
Av /Göteborg Sjöfartsmuseum.

Kompanienes gullalder ble innledet med de store ostindiske kompaniene. Ostindia var tidens betegnelse på Sør- og Øst-Asia. England var først, med The East India Company (EIC, 1600), men det var det nederlandske Vereenigde Oost-Indische Compagnie (VOC, 1602) som, etter flere omorganiseringer de første årene, ble forbildet for alle andre kompanier, både i inn- og utland.

De ostindiske kompaniene introduserte flere nyvinninger, blant annet langsiktighet: Mens tidligere avtaler som regel ble inngått for en enkelt ekspedisjon, fikk kompanienes privilegiebrev, kalt charter eller octroy, nå en løpetid på fra 15–20 og opptil 40 år. Det betød også en slags «armlengdes avstand» til statsoverhodet – fram til da hadde det alltid vært en engstelse blant potensielle investorer og kreditorer for at fyrsten eller staten ensidig kunne trekke seg ut eller endre privilegiene uten forvarsel. Investorene ble ofte også beskyttet mot personlig konkurs, noe som ikke forhindret at de fleste kompaniene måtte refinansieres med ujevne mellomrom, spesielt etter kriger.

Andelsbrevene i kompaniene (tilsvarende seinere tids aksjer) var også omsettelige, noe som førte til etablering av et aksjemarked og børser (av nederlandsk beurs) for kjøp og salg av slike verdipapirer – den første i Amsterdam i 1611. Andeler i kompaniene ble dermed også gjenstand for spekulasjon, fulgt av dramatiske sammenbrudd i det franske Mississippikompaniet og det britiske South Sea Company, begge i 1720. De store handelskompaniene utmerket seg også ved å ha en egen ledelse (ofte kalt direktører) og administrasjon, atskilt fra eierne.

De oversjøiske handelskompaniene ble de største og rikeste aktørene i kolonihandelen på 1600- og 1700-tallet. Alle stater med oversjøiske ambisjoner skaffet seg ikke bare ostindiske, men også vestindiske, afrikanske og flere geografisk definerte kompanier, som regel med eksklusive privilegier, det vil si monopol på vedkommende stats handel på sine definerte oversjøiske områder. Danmark-Norge hadde således et ostindisk kompani (fra 1616, reetablert i 1670 og i 1730, sist under navnet Asiatisk Kompagni), et afrikansk kompani (1659, med base i Glückstadt i Holstein), et vestindisk kompani (1671, omorganisert som Vestindisk-Guineisk Kompani, 1674, for å omfatte slavehandelen som ble drevet fra Vest-Afrika, kalt Guineakysten – i våre dagers Ghana).

Kompaniene drev ikke bare handel, de hadde lenge også ansvar for og myndighet over landets handelsstasjoner og kolonier, med administrasjon og militærvesen. Først fra midten av 1700-tallet overtok flere europeiske stater selv kontrollen over de oversjøiske koloniene og besittelsene – først Frankrike, etter hvert også Danmark-Norge (1777) og andre mindre kolonimakter. Omtrent samtidig ble handelen på koloniene frigitt i de fleste kolonimaktene, og deretter måtte kompaniene konkurrere med uavhengige kjøpmenn eller handelshus. I Danmark-Norge ble Indiahandelen åpnet for alle kongens undersåtter i 1772, mens Kinahandelen fortsatte som et monopol for Asiatisk Kompagni. Bare det britiske EIC beholdt rollen – ikke bare som en korrupt «stat i staten», men, med samtidens ord, som «en stat forkledd som en kjøpmann», med en egen hær og store deler av India under sin kontroll helt fram til 1858, da den britiske staten overtok det som da ble hetende British India, etter det indiske opprøret året før.

Danmark-Norge

I Danmark-Norge var nesten alle handelskompaniene basert i København, i tråd med eneveldets økonomiske politikk, som favoriserte hovedstadens handel og sjøfart framfor de norske, men spesielt framfor de øvrige danske kjøpstedene. Kongen ga kompaniene oktroyer, privilegiebrev, med varighet fra 20 til 40 år. Islandshandelen ble i perioder drevet av et eget kompani, men i andre grupper av kjøpmenn, som fikk monopol på handel i ulike distrikter på øya. Hvert år seilte rundt 25 skip fra København til Island. Noen av dem fortsatte til Karibia med tørket fisk og fårekjøtt til Dansk Vestindia. I 1747 ble det opprettet et Alminnelig handelskompani som drev handel mellom København og Østersjøen, Spania og Frankrike, men uten større suksess.

Fram til 1729 hadde både Finnmarks- og Grønlandshandelen vært drevet fra Bergen, men i det året ble førstnevnte overdratt til en sammenslutning av københavnerborgere og tolv år seinere til Det islandske kompani, mens Grønlandshandelen først ble overdratt til en borger i hovedstaden og noen år seinere til Det alminnelige kompani. Handelen på Færøyene ble drevet for Kongens egen regning, også den fra København. Sentraliseringen i København var en vesentlig del av eneveldets politikk, og brøt samtidig av båndene mellom Norge og de gamle norske skattlandene i vest.

Flere av handelskompaniene drev også produksjon, men i tillegg ble det etablert det vi kan kalle rene produksjonskompanier, som sto for driften av saltverk, sukkerfabrikker, glassverk og andre manufakturer i Danmark, Norge og hertugdømmene Slesvig-Holstein. Det norske kompani (dannet i 1739 med vesentlig dansk kapital, reorganisert i 1751 med hovedsakelig norsk kapital) drev mange ulike prosjekter, men konsentrerte seg etter hvert om tjærebrenning, Vallø saltverk og framfor alt om glassverkene.

Endelig ble det mot slutten av 1700-tallet etablert flere private kompanier av den gamle typen, uten statlig deltakelse og som regel uten egne privilegier, både i Danmark og Norge. Da Indiahandelen ble frigitt i 1772, gikk flere konsortier av københavnbaserte kjøpmenn inn i Indiahandelen. En av sammenslutningene ble kalt Det partikulære kompani, og formålet var å samle nok kapital til å kunne utfordre Asiatisk Kompagni over tid og utnytte høykonjunkturen for Indiahandelen under den nordamerikanske frihetskrigen. I Norge dannet Nedenes-familien i Mandal Madam Karen salig Gjert Tørresens kompani, som drev trelasthandel og skipsfart. For dem var kompaniformen først og fremst en måte å holde familiens formue samlet gjennom generasjonsskiftene og unngå oppsplitting av eiendommer og kapital.

Avvikling

Omkring 1800 gikk handelskompanienes glansdager mot slutten. Avskaffelsen av monopoler og andre privilegier under den økonomiske liberalismen og en ny fase i koloniseringen, med hovedvekt på territorielle besittelser i stedet for handel, og det som er blitt kalt imperialismen gjorde kompaniene irrelevante – til slutt også EIC i India. Og etter midten av 1800-tallet kom en ny organisasjonsform, som var de gamle handelskompaniene overlegne: aksjeselskap med begrenset ansvar (Ltd. Co., GmbH og tilsvarende), men med ubegrenset varighet, og status som juridiske personer, noe som blant annet gjorde det mulig for aksjeeiere å saksøke selskapet. Noen av de nye aksjeselskapene kalte seg kompanier, men de må ikke forveksles med de gamle handelskompaniene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg