James Monroe var en amerikansk politiker for Det demokratisk-republikanske partiet og USAs 5. president i 1817–1825.

Monroe ble medlem av nasjonalkongressen i 1783 og var motstander av den føderalistiske unionsforfatning. I 1790–1794 var han senator. I 1794–1796 var han sendemann i Paris og på ny i 1803 for å forhandle om kjøpet av Louisiana. Årene 1799–1802 var han Virginias guvernør før han ble utenriksminister i 1811–1817. I 1817–1825 var han USAs president. Hans innsats lå først og fremst i utenrikspolitikken.

I 1822 anerkjente Monroe de nye søramerikanske republikkene, og meddelte i sitt årsbudskap til kongressen i desember 1823 at USA ikke ville tåle europeisk innblanding i de amerikanske statenes indre anliggender. Denne erklæringen ble kjent som Monroe-doktrinen, og ble et prinsipp som de europeiske statene i praksis ble nødt til å anerkjenne. Bakgrunnen for erklæringen (som var formulert av utenriksministeren, John Quincy Adams) var Russlands territoriale krav på Nord-Amerikas nordvestkyst og Den hellige allianses planer om intervensjon i Sør-Amerika til fordel for Spania.

Monroe-doktrinen dannet basis for USAs søking etter hegemoni i Amerika, og ble særlig i siste halvdel av 1800-tallet et sentralt element i amerikansk utenrikspolitikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.