James Monroe var en amerikansk politiker for Det demokratisk-republikanske partiet og USAs 5. president i 1817–1825.

Monroe ble medlem av nasjonalkongressen i 1783 og var motstander av den føderalistiske unionsforfatning. I 1790–1794 var han senator. I 1794–1796 var han sendemann i Paris og på ny i 1803 for å forhandle om kjøpet av Louisiana. Årene 1799–1802 var han Virginias guvernør før han ble utenriksminister i 1811–1817. I 1817–1825 var han USAs president. Hans innsats lå først og fremst i utenrikspolitikken.

I 1822 anerkjente Monroe de nye søramerikanske republikkene, og meddelte i sitt årsbudskap til kongressen i desember 1823 at USA ikke ville tåle europeisk innblanding i de amerikanske statenes indre anliggender. Denne erklæringen ble kjent som Monroe-doktrinen, og ble et prinsipp som de europeiske statene i praksis ble nødt til å anerkjenne. Bakgrunnen for erklæringen (som var formulert av utenriksministeren, John Quincy Adams) var Russlands territoriale krav på Nord-Amerikas nordvestkyst og Den hellige allianses planer om intervensjon i Sør-Amerika til fordel for Spania.

Monroe-doktrinen dannet basis for USAs søking etter hegemoni i Amerika, og ble særlig i siste halvdel av 1800-tallet et sentralt element i amerikansk utenrikspolitikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.