den industrielle revolusjon i Norge

Norge var lenge et førindustrielt land. Det betyr at industri både sysselsatte få og utgjorde bare en liten del av verdiskapingen. I 1801 var 85–90 prosent av befolkningen i Norge knyttet til jordbruket og mye av bondeøkonomien var basert på selvforsyning. Kommunikasjonene var dårlige og ferdsel til lands var svært tidkrevende. Transport som i dag tar timer, kunne ta dager, uker og måneder på 1800-tallet. Teknologien i jordbruk, skogbruk og fiske var enkel, og mye av produksjonen ble utført med menneskehender, håndredskaper og hesterygger.

Det som fantes av industri, var lite utviklet og mekanisert. Så sent som i 1845 skaffet bergverkene til veie knapt 2 prosent av produksjonsverdien i Norge målt i priser. Derimot bidro jordbruket med en produksjonsverdi som var litt over 50 prosent, mens skogbruket og fiskerier hver for seg telte rundt 10 prosent. Alt rundt 1800 utgjorde imidlertid eksporten av norske varer og tjenester så mye som 30 prosent av produksjonsverdien. Samtidig var Norge avhengig av betydelig kornimport, så mye som 20–25 prosent av kaloribehovet. Dette viser det flere historikere har kalt en eksportorientert økonomi. Dette tilførte Norge en visst kapitaloverskudd og grunnlag for byer og borgerskap.

Rundt 1800 hadde Norge ressurser og forutsetninger som pekte framover mot modernisering. Så mange som 80–90 prosent av befolkningen kunne lese, slik at opplysningsnivået var relativt høyt. Eksportnæringene – trelast, fiskeriene og skipsfart – brakte store valutainntekter. En nokså utviklet rettsstat med sine lover og domstoler gav vern for kreditorer som lånte bort penger, den garanterte for lovlig og trygg omsetning av varer og tjenester i næringslivet, og den sikret privat eiendomsrett. Frihandel ble mottoet etter 1814. Liberaliseringen av norsk økonomi i 1830- og 1840-årene avskaffet sagbruksprivilegier og åpnet for fri produksjon og fritt salg av trelast, løsnet opp i næringsmonopolet som laugene hadde hatt og åpnet for at flere kunne drive håndverk og handel. I 1842 ble ikke bare valutakursen sluppet mer fri til fordel for eksporthandelen. Det kom lovverk som satte ned toll og åpnet for friere omsetning av varer, også industrivarer. Norge hadde også en stat som fra 1840-årene skulle gå inn for å modernisere infrastrukturen. Landet fikk bedre veier, dampskip og faste ruter og stoppesteder, og etter hvert tog og jernbanelinjer.

Det som fantes av protofabrikker før 1840-årene var trankokerier på Svalbard og på det norske fastlandet alt fra 1600-tallet, reperbaner i byene og saltkokerier. Den første norske industristatistikken fra 1829 omfatter 4090 «industribedrifter». Størstedelen, 3400, var sagbruk. Dernest fulgte brennevinsbrennerier med 172, teglverk med 163, stampemøller med 81, tobakksfabrikker med 80, kalkbrennerier med 42, repslagerier med 37 og kornmøller med 29. Bedriftene var små med få ansatte. Den viktigste protoindustrien fantes i bergverksnæringen og skogbruket. Det begrenset seg til enkel bearbeiding eller foredling av råstoffene tre og malm.

På 1500- og 1600 kom gjennombruddet for bergverk i Norge. Det var en ny næring som staten satte i gang. Det var kongen og regjeringen hans som fram til midten av 1600-tallet søkte å eie, drive og utvikle næringen. Driften var avhengig av kapital og ekspertise fra utlandet. Riksstyret hadde store forhåpninger til at bergverkene skulle kunne gi større inntekter. Kopperverkene kom til å bli konsentrert til Trøndelag og tilstøtende områder. Det var verkene Kvikne, Løkken, Ytterøy, Røros og Selbu i Trøndelag, og Folldal i Hedmark og Fredrikgave i Sel i Gudbrandsdalen, i tillegg til Lilledal i Kvinnherad i Hordaland og Årdal i Sogn. Jernverkene fant tyngdepunktet på Aust-Agder og på Østlandet og strakte seg nord til og med Hakadal og Eidsvoll. I perioden 1620–1870 leverte Arendals-området så mye som to tredjedeler av all den malmen som de norske jernverkene trengte. Med andre ord var jerngruvene her av svært stor betydning for bergverksdriften i Norge. Bergverkene kom til å få store ringvirkninger for økonomien i lokalsamfunnene ettersom mange bønder deltok i kjøring av malm og varer og produserte kull, i tillegg til gruvearbeiderne.

Etter midten av 1600 overlot staten bergverkene til partisipantskap, som ligner på dagens private aksjeselskap. Eierne var norske og danske embetsmenn og borgere. Kongsberg sølvverk ble grunnlagt av kongen etter et malmfunn i 1623, men heller ikke det kom staten til å beholde. Driften ved de ulike bergverkene var enkel. Fyrsetting, som betydde at arbeidere varmet opp berget med bål og fikk det til å sprekke ved avkjøling, for så å hakke ut malmen med slegger, var den viktigste produksjonsmåten. I noen tilfeller kom kruttspregning i bruk.

Verkene ble sikret en sirkumferens, et område som strakte seg i radius gjerne på tre mil, der bøndene ble pålagt å levere setteved eller trekull. Verkene hadde ofte bruksrettigheter i skogene innenfor. Jernverkene kom til å produsere både stangjern og ferdige kuler, kanoner og ovner. Kopperverkene drev utelukkende med å tilvirke raffinert kopper, og framstilte ikke ferdigvarer. I 1700 nådde bergverkproduksjonen omtrent 500 000 riksdaler eller verdien av over 150 000–170 000 kyr. Det hadde skjedd en firedobling på femti år. Antallet arbeidere ved verkene var økt fra 400 til 700. På 1700-tallet utviklet Kongsberg verk en omfattende produksjon av sølvmynter. Det kulminerte i slutten av 1760-årene med en produksjon på over 8 tonn sølv, og verket sysselsatte 4200 mann. Men det totale antallet arbeidere var neppe mer enn 5000 omkring 1750. Derimot kan så mange som 20 000 bønder ha utført ulike typer arbeid for de ulike bergverkene rundt 1800.

Skogbruket rundt sagbrukene sysselsatte og skapte flere ganger større verdiskaping enn bergverkene. På begynnelsen av 1800-tallet fantes det rundt 800 sager i Norge. Rundt 1500 hadde vassaga (også kalt oppgangssaga) slått gjennom, og den skapte en ny næringsvei for mange bønder. Teknologien besto i at et sagblad ble satt inn i en treramme, og saga ble drevet opp og ned ved hjelp av kraften vasshjulet som var lagt i en bekk med god vannføring eller i en del av et fossefall.

Skogbruket kom til å sysselsette enda flere bønder og arbeidere, særlig på Østlandet og i Trøndelag. Mellom 1750 og 1807 forskjøv områdene for avvirking av skog seg innover landet. Gudbrandsdalen, Trysil og Namdalen ble trukket inn. Det kom også i gang mer organisert rensing av vassdragene. Etter hvert lyktes det mektige trelasthandlere i å få bygd ut vannveiene, slik som strekningen Trysil-Flisa og i nedre Glomma mot Fredrikstad. Trelasthandelen ble viktige næringer for småbyer og større byer, slik som Fredrikstad, Christiania, Drammen, Risør, Arendal og Kristiansand, men også Trondheim.