den industrielle revolusjon i Norge

Et industrielt gjennombrudd innebærer flere kjennetegn. Det at det i løpet av et kort tidsrom skjer en økning i investeringene som må utgjøre minst 5—10 prosent av BNP. Disse investeringene må knyttes til maskiner, utstyr og bygninger etc. som inngår i industri. I tillegg må det eksistere politiske, sosiale og institusjonelle rammer som ikke hindrer veksten, men som stimulerer den. Konkret betyr det økt produktivitet i jordbruk som kan frigjøre arbeidskraft og kapital over til industrien. Videre gjelder det at staten eller private aktører evner å bygge ut infrastruktur, slik som jernbane, dampskip, havner og veier, for å skape gode kommunikasjoner til ulike produksjonssteder, markeder og kunder.

Industrialisering forutsetter ellers en betydelig befolkningsvekst og urbanisering (økt bosetning i byer og tettsteder), noe som betyr økende antall forbrukere og stigende avsetning av industrivarer. Det må eksistere normer og kultur som oppmuntrer visse sosiale grupper til å investere i industri, handel og skipsfart og til å bli entreprenører. Til slutt er industrialisering avhengig av en markedsøkonomi i vekst.

Norge hadde på noen måter dårlige forutsetninger for industrialisering. Historikere sammenligner Norge i 1830-årene med fattige land i Asia, Afrika eller Latin-Amerika i moderne tid. Mesteparten av verdiskapingen skjedde i primærnæringene jordbruk, fiske og skogbruk. I 1845 bodde bare 15 prosent i byene, og de fleste bodde og var sysselsatt i bygdenæringer. Landet hadde lite industri. Enda viktigere var det at landet manglet bank- og kredittinstitusjoner, som kunne skyte inn midler i kapitalkrevende næringer, slik som industri. Norsk skipsfart, handel og industri var avhengig av kreditt fra handelshus i Hamburg og London. Den første fasen av industrialiseringen 1840- og 1850-årene baserte seg på import av ekspertise, teknologi og kapital fra Storbritannia, og det store industrieventyret etter 1900 ble drevet fram av betydelig utenlandsk eierskap og med det investeringer og kapital.

Norge hadde noen klare forutsetninger for å være med på en betydelig industrireisning på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Landet hadde i flere tiår verdens raskest voksende befolkning, noe som skapte vekst for byer og tettsteder og tilgang på mye billig arbeidskraft. Den økonomiske veksten som Norge hadde i årene 1835—1875, var svært høy i europeisk målestokk. De fleste nordmenn kunne lese og skrive på 1800-tallet, og reformer innen allmueskolen bidro til å skape et relativt høyt kunnskapsnivå i den norske befolkningen. Statens rolle som moderniseringsagent gjorde mye for at Norge fikk bygd ut kommunikasjoner som jernbanetraseer, dampskipsruter, veier og telegraflinjer. Økonomisk liberalisme som politisk ideologi og program betydde at politikere og myndigheter søkte å bygge ned hindringer for handel, håndverk og produksjon, og åpne næringene for mange. Det ble langt lettere å slå seg opp som industrieier i Norge.

Den lange økonomiske depresjonen som preget hele verden fra midten av 1870-årene til midten av 1890-årene, rammet Norge hardt. Norge kom til å sakke akterut sammenlignet med Danmark, Sverige, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, USA og andre viktige industriland når det gjaldt økonomisk vekstrate og industriell nyskaping. I perioden kom det likevel i stand viktig omstilling og teknologisk nyvinning i industrien. Det vokste fram en rekke forretningsbanker, noe som bedret mulighetene for å skaffe til veie risikovillige lån og lettere tilgjengelig finansiering. Den betydelige økningen i reallønn og levestandard pekte også framover, og la grunnlaget for den industrielle veksten som meldte seg etter 1905.

I perioden 1905—1920 tok Norge det store spranget mot å bli et industrisamfunn. Landet hadde like stor økonomisk vekst som USA i disse årene. Det norske bruttonasjonalproduktet økte med 60 prosent, og det sto for den høyeste veksten i Vest-Europa i disse femten årene. Det var fossekraften eller elektrisiteten som rykket fram som den store drivkraften. Norge hadde lett tilgang på vannkraft, og mange e-verk kom opp i ulike deler av landet. Dermed hadde landet fått hånd om en energikilde som fulgte tidens mest moderne industri. Elektromotoren førte til økning i produktivitet i mange ulike næringer. Det gjaldt ikke bare sagbruk, høvlerier, tremasseproduksjon, verftsindustrien og bergverk. Elektrisiteten kom til nytte i møbel-, hermetikk-, beklednings- og trykkeriindustri. Det drev fram motoriseringen av skipsfarten, og la grunnlaget for omfattende hvalfangst og tankfart. I 1918 hadde Norge over tjue ulike smelteverk og elektrokjemiske fabrikker.

Hafslund startet kraftstasjonen i Sarpsfossen i 1898—1899, og mesteparten av strømmen gikk til å framstille det kjemiske produktet karbid. I 1908 fikk Norge sine to første aluminiumsverk. Bedriften Hydro kom til å rage høyt over andre norske bedrifter. Hydro, som gründeren Sam Eyde fikk grunnlagt i 1905, fikk patent på å produsere nitrogen, og reiste to gjødselfabrikker på Notodden og Rjukan. Kraftstasjonen på Vemork ble verdens største. I 1920 var Norge det meste elektrifiserte landet i verden. To av tre husstander hadde innlagt strøm. Det gjaldt på samme tid bare en tredjedel i USA, Canada, Storbritannia og Sverige.

Fra 1905 til 1920 økte den norske industriproduksjonen med 80 prosent. I 1920 sto industrien for en femtedel av bruttonasjonalproduktet i landet, og omtrent like stor andel av den yrkesaktive befolkningen var sysselsatt i næringen. Norge var blitt et industriland.

Historikerne er delt i synet på når det industrielle gjennombruddet kom til Norge. De har vært opptatt av ulike faktorer. Noen har sett på når fabrikkproduksjon ble en varig økonomisk motor og drivkraft som måtte få stadig større betydning ringvirkninger. Andre har vært mest opptatt av når industrien begynte å spille en avgjørende rolle i verdiskapingen og sysselsettingen, og når etableringen av industribedrifter strakte seg langt utover enkelte urbane områder og at den ble mer eller mindre landsomfattende.

Kristine Bruland hevder at det industrielle gjennombruddet satte inn i tiårene fra 1840-årene og vedvarte til 1875. Hun legger vekt på at tekstilindustrien ble motoren som drev den mekaniske industrien med seg. Even Lange vil se 1880-og 1890-årene som gjennombruddstiden. Da fikk Norge flere industribransjer og nøt godt av omfattende teknologisk fornyelse. Til det kom at sysselsettingen i industrien i disse årene nådde et betydelig omfang, og at byene fikk et tilstrekkelig stort folketall, og dermed stor gruppe med konsumenter. Dessuten begynte Norge å få et varebytte med utlandet som betydde mindre import av industrivarer og større egenproduksjon og dessuten eksport.

I kontrast til både Bruland og Lange hevder Fritz Hodne og Ola Honningdal Grytten at det var først i 1905—1920 at Norge fikk en industri som skapte verdier og sysselsatte arbeidere i et omfang som monnet. I tråd med Hodne og Grytten har Christian Venneslan hevdet at det var først etter 1905 da elektrisitet og elektromotorer slo gjennom, at den egentlige storstilte industrialiseringen av landet begynte.

• den industrielle revolusjon
• norsk industrihistorie
• norsk bergindustrihistorie
• norsk skipsfartshistorie

• «En norsk økonomisk ‘take-off’» – Norgeshistorie.no
• «Norge blir et industriland» – Norgeshistorie.no