Nedre Vøien Spinderi og Hjula Veveri
Tekstilindustrien var blant den tidligste norske industrien, og startet opp i 1840-årene. Bildet viser Nedre Vøien Spinderi (Knud Graah) og Hjula Veveri ved Hjulafossen.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Union Co.
I 1870-årene skjøt det opp en rekke tresliperier langs Drammens- og Skiensvassdraget, og Union i Skien ble den største bedriften. Dette var en del av den andre fasen i den industrielle revolusjonen i Norge. Union Co.s fabrikker, foto fra 1914.
Av .
Lisens: CC BY ND 3.0
Freia Sjokoladefabrikk
En nærings- og nytelsesindustri grodde fram i 1880- og 1890-årene. Freia Chokoladefabrik ble grunnlagt i 1889 av Fredrik Christensen og Olaf Larsen på Rodeløkka i Oslo. Fabrikkbygningene fotografert omkring 1935.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 3.0

Den industrielle revolusjon er et begrep som brukes om industrialiseringen i Europa fra slutten av 1700-tallet. I Norge pågikk denne prosessen fra midten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig, der tiden fra 1905 til 1914/1920 regnes som gjennombruddet.

Norge var lenge et førindustrielt land. Det betyr at industrien sysselsatte få og utgjorde bare en liten del av verdiskapingen. I 1801 var 85–90 prosent av befolkningen i Norge knyttet til jordbruket og mye av bonde- og fiskerøkonomien var basert på selvforsyning. Kommunikasjonene var dårlige og ferdsel til lands var svært tidkrevende. Teknologien innen jordbruk, skogbruk og fiske var enkel, og mye av produksjonen ble utført med menneskehender, håndredskaper og hesterygger.

På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet gjennomgikk Norge flere faser som kan sies å utgjøre den industrielle revolusjon. Felles for fasene er mer bruk av maskiner og mekanisering av produksjon, nye tekniske oppfinnelser, økte investeringer, mer produktivitet (større avkastning per investerte krone) og flere sysselsatt i industrien. Gjennombruddet for industrialisering i Norge kan inndeles i fire faser: 1840- og 1850-årene, 1860- og 1870-årene, 1880- og 1890-årene, og perioden 1905–1920.

Den første fasen, 1840- og 1850-årene, var preget av gjennombruddet for tekstilindustri og mekaniske verksteder i flere norske byer. Den andre fasen, 1860- og 1870-årene, kom til uttrykk ved etablering av en rekke norske tresliperier drevet med dampmaskiner. Den tredje fasen, 1880- og 1890-årene, gav seg utslag i ny industri som produserte tremasse, cellulose og papir, og en sterk utvikling av de mekaniske verkstedene. Nytelsesindustrien vokste også i stort omfang. I perioden 1875–1905 opplevde Norge som resten av verden kriser, og gikk gjennom økonomisk stagnasjon, ikke minst innen produksjon og eksport. Dette førte til dempet vekst. Den fjerde fasen, fra 1905 til 1920, regnes i dag som det store gjennombruddet, da fossekraften eller elektrisiteten kom i alminnelig bruk i industrien. Norge fikk med det elektrometallurgisk, elektrokjemisk og elektroteknisk industri.

Generelle forutsetninger for alle land

Et industrielt gjennombrudd innebærer flere kjennetegn. Det at det i løpet av et kort tidsrom skjer en økning i investeringene som må utgjøre minst 5–10 prosent av BNP. Disse investeringene må knyttes til blant annet maskiner, utstyr og bygninger som inngår i industri. I tillegg må det eksistere politiske, sosiale og institusjonelle rammer som ikke hindrer veksten, men som stimulerer den. Konkret betyr det økt produktivitet i jordbruk som kan frigjøre arbeidskraft og kapital over til industrien. Videre gjelder det at staten eller private aktører evner å bygge ut infrastruktur slik som jernbane, dampskip, havner og veier, for å skape gode kommunikasjoner til ulike produksjonssteder, markeder og kunder.

Industrialisering forutsetter ellers en betydelig befolkningsvekst og urbanisering (økt bosetning i byer og tettsteder), noe som betyr økende antall forbrukere og stigende avsetning av industrivarer. Det må eksistere normer og kultur som oppmuntrer visse sosiale grupper til å investere i industri, handel og skipsfart og til å bli entreprenører. Til slutt er industrialisering avhengig av en markedsøkonomi i vekst.

Norske forutsetninger

Norge hadde på noen måter dårlige forutsetninger for industrialisering. Historikere sammenligner Norge i 1830-årene med fattige land i Asia, Afrika eller Latin-Amerika i moderne tid. Mesteparten av verdiskapingen skjedde i primærnæringene jordbruk, fiske og skogbruk. I 1845 bodde bare 15 prosent i byene, og de fleste bodde og var sysselsatt i bygdenæringer. Landet hadde lite industri. Enda viktigere var det at landet manglet bank- og kredittinstitusjoner som kunne skyte inn midler i kapitalkrevende næringer, slik som industri. Norsk skipsfart, handel og industri var avhengig av kreditt fra handelshus i Hamburg og London. Den første fasen av industrialiseringen i 1840- og 1850-årene baserte seg på import av ekspertise, teknologi og kapital fra Storbritannia, og det store industrieventyret etter 1900 ble drevet fram av betydelig utenlandsk eierskap og med det investeringer og kapital.

Norge hadde noen klare forutsetninger for å være med på en betydelig industrireisning på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Landet hadde i flere tiår verdens raskest voksende befolkning, noe som skapte vekst for byer og tettsteder og tilgang på mye billig arbeidskraft. Den økonomiske veksten som Norge hadde i årene 1835–1875 var svært høy i europeisk målestokk. De fleste nordmenn kunne lese og skrive på 1800-tallet, og reformer innen allmueskolen bidro til å skape et relativt høyt kunnskapsnivå i den norske befolkningen. Statens rolle som moderniseringsagent gjorde mye for at Norge fikk bygd ut kommunikasjoner som jernbanetraseer, dampskipsruter, veier og telegraflinjer. Økonomisk liberalisme som politisk ideologi og program betydde at politikere og myndigheter søkte å bygge ned hindringer for handel, håndverk og produksjon, og åpne næringene for mange. Det ble langt lettere å slå seg opp som industrieier i Norge.

Den lange økonomiske depresjonen som preget hele verden fra midten av 1870-årene til midten av 1890-årene, rammet Norge hardt. Norge kom til å sakke akterut sammenlignet med Danmark, Sverige, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, USA og andre viktige industriland når det gjaldt økonomisk vekstrate og industriell nyskaping. I perioden kom det likevel i stand viktig omstilling og teknologisk nyvinning i industrien. Det vokste fram en rekke forretningsbanker, noe som bedret mulighetene for å skaffe til veie risikovillige lån og lettere tilgjengelig finansiering. Den betydelige økningen i reallønn og levestandard pekte også framover, og la grunnlaget for den industrielle veksten som meldte seg etter 1905.

Det store gjennombruddet

Vemork kraftstasjon

Norsk Hydro ble grunnlagt i 1905, og satte i gang gjødselfabrikker på Notodden og Rjukan. Kraftstasjonen på Vemork (bildet) ruvet lenge som Norge største vannkraftanlegg. Tiden fra 1905 til 1914 regnes i dag som det store gjennombruddet for industrialiseringen av Norge, da fossekraften eller elektrisiteten kom i alminnelig bruk i industrien.

Av /Norsk Hydro/flickr.com.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

I perioden 1905–1920 tok Norge det store spranget mot å bli et industrisamfunn. Landet hadde like stor økonomisk vekst som USA i disse årene. Det norske bruttonasjonalproduktet økte med 60 prosent, og det sto for den høyeste veksten i Vest-Europa i disse 15 årene. Det var fossekraften, eller elektrisiteten, som rykket fram som den store drivkraften. Norge hadde lett tilgang på vannkraft, og mange e-verk ble etablert i ulike deler av landet. Dermed hadde landet fått hånd om en energikilde som fulgte tidens mest moderne industri. Elektromotoren førte til økning i produktivitet i mange ulike næringer. Det gjaldt ikke bare sagbruk, høvlerier, tremasseproduksjon, verftsindustrien og bergverk. Elektrisiteten kom også til nytte innen møbel-, hermetikk-, beklednings- og trykkeriindustri. Det drev fram motoriseringen av skipsfarten, og la grunnlaget for omfattende hvalfangst og tankfart. I 1918 hadde Norge mer enn 20 ulike smelteverk og elektrokjemiske fabrikker.

Hafslund startet kraftstasjon i Sarpsfossen i 1898–1899, og mesteparten av strømmen gikk til å framstille det kjemiske produktet karbid. I 1908 fikk Norge sine to første aluminiumsverk. Bedriften Hydro kom til å rage høyt over andre norske bedrifter. Hydro, som gründeren Sam Eyde fikk grunnlagt i 1905, fikk patent på å produsere nitrogen, og reiste to gjødselfabrikker på Notodden og Rjukan. Kraftstasjonen på Vemork ble verdens største. I 1920 var Norge det meste elektrifiserte landet i verden, og to av tre husstander hadde innlagt strøm. På samme tid var det bare én av tre husstander i USA, Canada, Storbritannia og Sverige som hadde innlagt strøm.

Fra 1905 til 1920 økte den norske industriproduksjonen med 80 prosent. I 1920 sto industrien for en femtedel av bruttonasjonalproduktet i landet, og omtrent like stor andel av den yrkesaktive befolkningen var sysselsatt i næringen. Norge var blitt et industriland.

Historikernes syn på det industrielle gjennombruddet

Historikerne er delt i synet på når det industrielle gjennombruddet kom til Norge. De har vært opptatt av ulike faktorer. Noen har sett på når fabrikkproduksjon ble en varig økonomisk motor og drivkraft som måtte få stadig større betydning og ringvirkninger. Andre har vært mest opptatt av når industrien begynte å spille en avgjørende rolle i verdiskapingen og sysselsettingen, og når etableringen av industribedrifter strakte seg langt utover enkelte urbane områder og at den ble mer eller mindre landsomfattende.

Kristine Bruland hevder at det industrielle gjennombruddet satte inn i tiårene fra 1840-årene og vedvarte til 1875. Hun legger vekt på at tekstilindustrien ble motoren som drev den mekaniske industrien med seg. Even Lange vil se 1880- og 1890-årene som gjennombruddstiden. Da fikk Norge flere industribransjer og nøt godt av omfattende teknologisk fornyelse. Til det kom at sysselsettingen i industrien i disse årene nådde et betydelig omfang, og at byene fikk et tilstrekkelig stort folketall, og dermed en stor gruppe konsumenter. Dessuten begynte Norge å få et varebytte med utlandet som betydde mindre import av industrivarer og større egenproduksjon og dessuten eksport.

I kontrast til både Bruland og Lange hevder Fritz Hodne og Ola Honningdal Grytten at det var først i 1905–1920 at Norge fikk en industri som skapte verdier og sysselsatte arbeidere i et omfang som monnet. I tråd med Hodne og Grytten har Christian Venneslan hevdet at det var først etter 1905, da elektrisitet og elektromotorer slo gjennom, at den egentlige storstilte industrialiseringen av landet begynte.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg