jazz

King Olivers Creole Jazz Band. Fra venstre Johnny Dodds, Warren «Baby» Dodds, Honoré Dutrey, Louis Armstrong, King Oliver, Lil Hardin og W. M. Johnson.

King Olivers Creole Jazz Band
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Charlie Parker, fotografert 1947.

Jazz (Charlie Parker)
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Jazz er en fellesbetegnelse for den nye, improviserte musikken som oppstod i USA fra rundt 1915. Musikkformen har opp til i dag gjennomgått en rask og omfattende utvikling, og omfatter en lang rekke stilarter. Et felles trekk er en levende rytmisk puls, sterke innslag av improvisasjon og stor frihet for utøveren når det gjelder instrumenttone og spillemåte.

Faktaboks

Uttale
jass, dsjæss
engelsk uttale: dʒæz
Etymologi
fra amerikansk-engelsk, opprinnelse ukjent. Brukt som seksuelt ladet slangord på starten av 1900-tallet, muligens avledet av slangordet jasm 'energi', med andre former som jism, chism, gism og jizz.

Sosial bakgrunn

Jazzen oppstod i den afrikansk-amerikanske befolkningen i USA. Opphavet til ordet «jazz» er omstridt. Enkelte har foreslått ordet «jasm», en avleggs term som henspiller på energi og vigør, som den sterkeste kandidaten til ordets opprinnelse. Slektskapet til ord som «jism», som også kan referere til sperm, kan ha vært årsak til at «jazz» tidlig hadde seksuelle konnotasjoner. Musikken ble da også i begynnelsen spilt i barer og bordeller, noe som igjen var en medvirkende grunn til at musikkformen ble betraktet som simpel og mindreverdig i datidens media.

Med noen unntak har jazzens fremste utøvere og største stilskapere vært afrikansk-amerikanere. En medvirkende årsak kan være at mulighetene for å gjøre musikalsk karriere innen for eksempel klassisk musikk var små for den afrikansk-amerikanske befolkningen, slik at svært mye musikalitet ble kanalisert til jazzen. En viktig faktor kan også sies å ha vært kontakten deler av denne befolkningsgruppen har hatt til gospelmusikken i kirken, som har vært sterkt jazzpreget.

De senere årene har musikere fra alle sosiale lag, og fra alle verdensdeler, gjort seg mer og mer gjeldende, og denne globaliseringen av jazzmusikken vil trolig bare fortsette.

Særtrekk

Helt fra begynnelsen ble jazzen kjennetegnet av en egen form for rytmikk, ofte kalt swing, som oppstår gjennom et spenningsforhold mellom en stabil grunnrytme og en rekke ulike rytmer bygd opp omkring denne. I de tidligste stilarter ble grunnrytmen kraftig markert, men gjennom utviklingen frem til i dag er rytmebildet blitt stadig friere. I helt moderne jazz blir den egentlige grunnrytmen ofte ikke markert i det hele tatt, slik at det rytmiske spenningsforholdet, «swingen», oppstår mellom en rekke rytmiske figurer rundt en tenkt grunnrytme.

Et viktig moment i jazzen er improvisasjonen, det vil si at musikken skapes i det øyeblikk den fremføres. Ut fra et musikalsk tema, en harmonisk bakgrunn, eller iblant på et helt fritt grunnlag, skaper musikerne hele tiden nye melodilinjer, nye harmoniske løsninger og nye rytmiske mønstre. Dette stadige kravet til improvisasjon, til rytmisk, harmonisk og melodisk nyskapning, har utvilsomt medvirket til jazzens raske og skiftende utvikling stilmessig. En lang rekke store solister innen denne musikkformen har utviklet fremragende evner på improvisasjonens område.

Harmonisk har jazzen sterk tilknytning til europeisk konsertmusikk, men den har gjennom sin korte historie raskt gått veien fra enkle treklanger til moderne, utvidede harmonier.

Jazzens frie forhold til musikalske regler har også medført at man stiller seg helt fritt til instrumentenes toneklang. Alt er tillatt, og de fleste store jazzutøvere utvikler dermed en personlig og øyeblikkelig identifiserbar tone.

Stilhistorie

Bakgrunn

Jazzen oppstod på begynnelsen av 1900-tallet, i utgangspunktet gjennom en sammenblanding av mange ulike musikkformer. Gjennom sin kulturarv hadde den svarte befolkningen bakgrunn i afrikansk rytmikk og folkemusikk, utviklet vokalt som arbeidssanger, religiøse sanger og senere blues. Både pianister og andre instrumentalister begynte å tolke de strengt nedskrevne ragtime-melodier på en fri måte ved å improvisere over dem. En lang rekke svarte danseorkestre spilte også marsjmelodier og lettere europeiske salongstykker, men siden musikerne var uskolerte og selvlærte, ble tolkningen farget av deres egen kulturbakgrunn.

Slik rytmisk og tidvis improvisert dansemusikk oppstod flere steder i USA i denne tiden, men størst betydning for jazzens utvikling fikk den musikken som utviklet seg i New Orleans og følgelig fikk navnet New Orleans-jazz. Vanligvis ble den spilt som kollektiv improvisasjon fra tre blåsere, der kornetten spilte melodistemmen, trombonen en understemme og klarinetten en utfyllende stemme. Rytmeinstrumentene var vanligvis banjo, tuba og trommer, og dessuten piano når man spilte innendørs. Musikken ble flittig brukt i gateparader, begravelser og fester i friluft. Kjente musikere i New Orleans på denne tiden var kornettistene Buddy Bolden og Joe «King» Oliver, samt trombonisten Kid Ory.

1920-årene

Omkring 1920 drog mange av New Orleans-musikerne nordover, ofte gjennom spillejobber på elvebåtene, og etter hvert ble Chicago noe av et jazzsentrum. New Orleans-musikerne påvirket i disse årene sterkt de former for jazz som hadde oppstått i andre amerikanske byer, både gjennom sine tidlige grammofoninnspillinger og gjennom turneer. I denne perioden fremstod de første store solistene, fremragende improvisatorer som skulle komme til å influere all fremtidig jazzutvikling, i første rekke pianisten Earl Hines og, fremfor alle andre, trompeteren og sangeren Louis Armstrong. Stor betydning fikk også de mange kvinnelige bluessangerne, først og fremst Bessie Smith. Som pianist, orkesterleder, komponist og orkestrator gjorde Ferdinand «Jelly Roll» Morton seg sterkt bemerket.

I New York oppstod de første betydningsfulle større jazzorkestrene, ledet av Fletcher Henderson og Duke Ellington; begge skulle få avgjørende innflytelse på 1930-årenes musikk. Mer på siden av den egentlige jazzen var Paul Whiteman og hans «symfoniske» jazz. Mot slutten av tiåret dukket det opp en rekke dyktige hvite musikere, i første rekke i Chicago-miljøet, med trompeteren Bix Beiderbecke som forgrunnsfigur.

1930-årene

Count Basie og Benny Goodman i slutten av 1930-årene.

Count Basie og Benny Goodman
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.
Billie Holiday var en av de fremste vokalistene i jazzen, med en sjelden evne til melodisk improvisasjon.
Av .

1930-årene blir vanligvis betegnet som swingepoken, og preges av de mange store orkestre. Den kollektive improvisasjonen kom i bakgrunnen, selv om den ble opprettholdt hos en gruppe hvite musikere omkring gitaristen Eddie Condon. Det dukket opp en ny generasjon av fremragende solister, som ofte spilte i en ramme av arrangert storbandjazz. De store hvite orkestrene oppnådde voldsom popularitet, først og fremst de som ble ledet av brødrene Jimmy og Tommy Dorsey, Glenn Miller og fremfor alt klarinettisten Benny Goodman, «The King of Swing». Mer interessante fra et jazz-synspunkt var de svarte orkestrene ledet av for eksempel Jimmie Lunceford, Fletcher Henderson og, ikke minst, Duke Ellington, en av de toneangivende i all senere jazzutvikling. Selv om svarte og hvite musikere privat hadde spilt sammen i mange år, ble det, med noen få unntak, opprettholdt en segregasjon utad gjennom hele tiåret.

Count Basies orkester fra Kansas City spilte i en litt annen stil, sterkt bluesinfluert, og la hovedvekten mindre på det orkestrale, mer på det solistiske. Stor betydning for den videre utviklingen, og den kommende bebopstilen, fikk orkesterets tenorsaksofonist, Lester Young. Men også i andre orkestre trådte det frem solister som tidvis også opptrådte i smågrupper og som fikk stor innflytelse på senere jazzutvikling. Nevnes bør trompeteren Roy Eldridge, saksofonistene Benny Carter og Coleman Hawkins, pianisten Teddy Wilson og sangeren Billie Holiday.

1940-årene

Charlie Parker hadde en uuttømmelig musikalsk fantasi, og hans improvisasjoner inneholdt variasjoner som var helt nye innen musikkformen.
Av .

Swingjazzen viste omkring 1940 få tegn til fornyelse, og i løpet av krigsårene ble det utviklet en ny og sterkt kontrasterende stil som først ble kalt re-bop, deretter bebop eller bare bop. Den ble i utgangspunktet skapt for grupper på fire til fem musikere og brøt kraftig med tidligere former, både rytmisk, melodisk og harmonisk. Rytmisk begynte man i større grad å spille «rundt» grunnrytmen, man utvidet det harmoniske underlaget, og dermed fulgte større melodisk frihet.

Stilen var til å begynne med svært omdiskutert og ofte sterkt kritisert, men vant etter hvert innpass. Pionerer var pianisten Thelonious Monk og to av jazzhistoriens fremste improvisatorer, trompeteren Dizzy Gillespie og saksofonisten Charlie Parker. De ble etterfulgt av musikere som trompeteren Miles Davis, saksofonisten Dexter Gordon og pianisten Bud Powell. Stilen ble også overført til store orkestre, med best resultat hos Dizzy Gillespie og Woody Herman.

Som en reaksjon på den nye jazzen fikk New Orleans-stilen et comeback, en «revival», sentrert om en del unge musikere på USAs vestkyst og noen New Orleans-veteraner som trompeteren Bunk Johnson og klarinettisten George Lewis.

1950-årene

The Modern Jazz Quartet ble etablert i 1952. Fra venstre: Percy Heath, John Lewis, Milt Jackson og Connie Kay.

The Modern Jazz Quartet
Av /※.

Mot slutten av 1940-årene og inn i 1950-årene kom en reaksjon mot den hektiske bebopmusikken gjennom den kjølige cool -stilen, i hovedsak spilt av hvite musikere som saksofonistene Stan Getz og Lee Konitz og pianistene Lennie Tristano og Dave Brubeck. Stilen hadde sine røtter i Claude Thornhills storband, og hovedarrangøren her, Gil Evans, var også sentral da Miles Davis gjorde de innspillingene som senere er blitt kalt Birth of the Cool. Denne kjølige spillestilen ble også en inspirasjon for en ofte litt akademisk stil som oppstod på vestkysten, såkalt west coast jazz, med forgrunnsfigurer som trompeteren Chet Baker.

Men pendelen svingte tilbake, og mot midten av tiåret ble en hardtswingende, sterkt bluesinspirert musikk som ble kalt hard-bop, funk eller soul-jazz toneangivende. Sentrale figurer var trommeslageren Art Blakey, bassisten Charles Mingus og pianisten Horace Silver. Nye fremragende solister var trompeteren Clifford Brown og tenorsaksofonisten Sonny Rollins. Viktige for den videre utviklingen ble de smågruppene Miles Davis ledet i siste del av tiåret, med saksofonisten John Coltrane som den fremste medspilleren.

1960-årene

Omkring 1960 mente mange jazzutøvere at man hadde nådd grensen for hva som kunne gjøres innenfor improvisasjon med tradisjonell form, harmoni og rytmikk. Man begynte å arbeide med såkalt modal improvisasjon, der man improviserte over en eller flere skalaer i stedet for å basere seg på et mylder av skiftende harmonier. Davis og Coltrane ble sentrale i denne utviklingen, som ledere for sine respektive, og senere legendariske, smågrupper.

Enkelte musikere søkte enda friere tøyler og begynte å improvisere uten basis i skalaer eller akkordprogresjoner, med den hensikt å få større spillerom. Slik kunne form og helhet i større grad oppstå spontant og fremarbeides i kollektivt samspill, der det forhåndskomponerte grunnlaget var minimalt eller helt fraværende. Bassister og trommeslagere fikk langt friere roller og ble mer delaktige i utformingen av flere aspekter av musikken. Foregangsmenn for denne utviklingen var saksofonisten Ornette Coleman og pianisten Cecil Taylor, musikere som hadde ulike tilnærminger til denne musikalske frigjøringen, men det til felles at de den gang var sterkt omdiskuterte navn som senere har blitt anerkjent som betydningsfulle stilskapere. Mye av Coltranes senere arbeider var også inspirert av denne utviklingen. Denne formen slo også rot i Europa, og har siden i stor grad preget jazzbildet i Storbritannia og Mellom-Europa.

Siste del av tiåret ble preget av en viss tilnærming mellom jazz og rock, blant annet gjennom bruk av nye elektroniske instrumenter. Igjen var Miles Davis den toneangivende, med album som In a Silent Way og Bitches Brew (begge 1969). Begge ble storselgere og øvde sterk innflytelse på mange yngre utøvere.

1970-årene

Den voldsomme utviklingen av nye elektroniske musikkinstrumenter og hjelpemidler, med bakgrunn i rockens verden, preget også utviklingen i jazzen dette tiåret. Det utviklet seg en blandingsmusikk, såkalt fusion, der jazzimprovisasjon ble koblet sammen med rockinfluerte omgivelser og ofte også latinamerikansk rytmikk. Ofte ble denne musikken svært pop-preget, men på det mer seriøse plan var Miles Davis fortsatt den ledende, inntil han trakk seg tilbake i 1975. Sentrale på området var også pianistene Chick Corea (med gruppen Return to Forever) og Herbie Hancock, som begge skiftet mellom akustiske og elektroniske uttrykk, gitaristen John McLaughlin og trommeslageren Billy Cobham. Et særdeles viktig og kreativt band innen denne musikken var Weather Report, med saksofonisten Wayne Shorter og tangentspilleren Joe Zawinul som frontfigurer. En mer radiovennlig avart av fusion, ofte kalt smooth-jazz, sprang frem mot slutten av tiåret og fikk betydelig popularitet i påfølgende tiår.

Samtidig utviklet pianisten Keith Jarrett en egen, rent akustisk stil, periodevis i samarbeid med saksofonisten Jan Garbarek og trommeslageren Jon Christensen. Begge disse etablerte seg dette tiåret som internasjonale topputøvere på sine respektive instrumenter. I flere byer i USA vokste det frem undergrunns-scener, herunder miljøet rundt organisasjonen AACM i Chicago og den såkalte Loft Jazz-scenen i New York. Et fellestrekk for disse var musikere som tok utgangspunkt i forrige tiårs utvikling av såkalt frijazz, og eksperimenterte videre med ulike former og uttrykk, også med innspill fra rock, funk, soul, ulike former for afrikansk folkemusikk og samtidsmusikk. En annen trend i tiden var en fornyet interesse for gammel swingmusikk, der helt unge utøvere gikk tilbake til 1930- og 1940-årenes jazz.

1980-årene

Miles Davis, som blant annet på grunn av sykdom hadde vært inaktiv i fem år, kom tilbake i 1980, og skulle komme til å prege hele tiåret. Han turnerte over det meste av verden, hentet stadig inn nye unge musikere til bandet sitt, gav ut en rekke album og ble en kultfigur med tilhengere langt utenfor det vanlige jazzmiljøet. De fleste nye jazzgruppene arbeidet fortsatt i grenselandet mellom jazz og rock, ofte preget av den klanglige utviklingen som stadig ny teknikk gjorde mulig. 1960-årenes store pioner på frijazzens område, saksofonisten Ornette Coleman, utviklet sammen med sin gruppe Prime Time en kombinasjon av rytmikk inspirert av funk og rock og en fri melodisk/harmonisk improvisasjon. En yngre generasjon afrikansk-amerikanske musikere, herunder saksofonisten Steve Coleman og pianisten Geri Allen, lagde også energisk, kreativ moderne jazz med sterk vekt på det rytmiske. Denne musikken ble i jazzpressen gjerne kalt «M-Base».

Samtidig fant man over hele verden musikere som holdt de fleste av jazzens tidligere stilarter levende. I USA dukket det opp flere unge, dyktige musikere med et til dels nokså puristisk utgangspunkt: man måtte tilbake til den «rene» jazzen før 1970-årenes lefling med rocken, og så utvikle musikken derfra. Fremst blant disse såkalte «young lions» stod den glimrende trompeteren Wynton Marsalis. Samtidig vokste det stadig frem mer eksperimentelle og nyskapende miljøer, om enn fremdeles i undergrunnen. Blant annet var den såkalte «Downtown»-scenen i New York et vitalt sted for møter mellom frijazz, avantgarde-rock, støy og samtidsmusikk. Musikere som John Zorn, Sonny Sharrock og Tim Berne var sentrale aktører her.

1990-årene

Jazzmusikken sprang ut av en blanding av ulike musikkformer, og har, trolig på grunn av sin frihet fra faste regler, gjennom hele sin historie vært svært åpen for impulser fra andre musikkulturer. Latinamerikansk rytmikk kom sterkt inn allerede i 1940-årene, og mange jazzutøvere ble interessert i indisk musikk i 1960-årene.

De siste tiårene har denne utviklingen akselerert, sterkest utenfor USA. Musikere med røtter i jazztradisjonen knytter sin musikk sammen med musikk fra en rekke etniske miljøer. I Norge ser vi for eksempel en voldsom aktivitet med utgangspunkt i tradisjonell norsk folkemusikk (Jan Garbarek, Arild Andersen og andre) og samisk musikk (Mari Boine, Frode Fjellheim). Musikk fra Øst-Europa og andre kulturer preger også mange improviserende grupper. Mot slutten av tiåret fikk musikere som Bugge Wesseltoft og Nils Petter Molvær stor oppmerksomhet for sine arbeider i krysningen mellom jazz og elektronisk klubbmusikk, en retning som fikk kallenavnet «future jazz». Gruppen Supersilent stod for en litt mer eksperimentell, men beslektet, variant av denne utviklingen.

I USA søkte mange i en ny generasjon tilbake til 1950-årenes dominerende stilarter. Pianisten Brad Mehldau, for eksempel, høstet stor popularitet for sine trioinnspillinger inspirert av Bill Evans, om enn også Keith Jarrett. Samtidig var det flere kreative miljøer utenfor hovedstrømmen, som gjerne hentet inspirasjon fra 60-årenens frie improvisasjon. Tenorsaksofonisten David S. Ware, som hadde sine formative år under Loft Jazz-scenen på 70-tallet, fikk mye oppmerksomhet med sin bejublede kvartett.

Av betydning også for nyere generasjoner med europeiske musikere, også norske, bør treblåseren Ken Vandermark trekkes frem. Med gruppen Vandermark 5, men også i andre sammenhenger, kombinerte han frijazzens samspill, improvisatoriske muligheter og elastiske form med fraseringer, rytmikk, dynamikk og øvrige elementer fra blant annet nyere, alternativ rock og funk.

2000-tallet

På begynnelsen av 2000-tallet vokste det i Norge frem en ny generasjon med musikere og band, delvis i miljøet rundt klubben og konsertstedet Blå i Oslo. Den svensk-norske gruppen Atomic var sentral i denne utviklingen. Gruppen fikk fra tidlig av oppmerksomhet for sin musikk som, delvis beslektet med blant andre Ken Vandermark, kombinerte kompositorisk eksperimentvilje og fri improvisasjon med utgangspunkt i 60-tallets post-bop og frijazz, med innspill av senere, musikalske utviklinger, også utenfor jazz.

I USA har man blant annet merket en framvekst av musikere som eksperimenterer med og arbeider frem ulike kompositoriske metoder og systemer for å skape nye rom og andre muligheter for improvisasjon og samspill. Veteranene Henry Threadgill og Anthony Braxton kan sies å være to foregangsmenn for denne utviklingen, og de to har også det til felles at de gjerne har inkludert musikere fra denne nye generasjonen i sine egne ensembler. Blant disse yngre musikerne kan nevnes pianisten Vijay Iyer, saksofonisten Steve Lehman, trommeslageren Tyshawn Sorey og gitaristen Mary Halvorson.

I Norge har koblinger mellom jazz og folkemusikk vist seg som et stadig fruktbart område, og samtidig opplevd en utvikling siden 1990-tallet, blant annet med innslag av samtidsmusikk og andre uttrykk, men også med større fokus på fri improvisasjon enn tidligere. Musikere som Terje Isungset og Karl Seglem kan nevnes i denne sammenhengen, samt musikere og band i miljøet rundt det toneangivende plateselskapet Hubro, herunder organisten Nils Økland.

Et yngre jazzmiljø med base i London har også skapt oppmerksomhet det siste tiåret. Her har en rekke yngre musikere gjort seg bemerket med en energisk og rytmisk form for jazz, inspirert av byens klubbscener, ofte i kombinasjoner med musikk fra Karibia, Sør-Afrika eller andre deler av verden. Saksofonisten Shabaka Hutchings og band som Sons of Kemet er blant dem som har fått størst oppmerksomhet blant presse og publikum.

I de siste årene har også debatten rundt termene «jazz» og «improvisasjon» blusset opp igjen. Mange mener at førstnevnte har for mange konnotasjoner og forutinntatte forventninger festet til seg, mens det oppleves som at det hefter fordommer mot den sistnevnte. I stedet for jazz har termer som «stretch» og «black american music», forkortet BAM, blitt foreslått, men ingen av dem har blitt tatt i flittig bruk. Noe større suksess har det vært med bruken av spontan komposisjon i stedet for improvisasjon.

Utbredelse

Jazzmusikken spredte seg tidlig til Europa; de første impulser kom gjennom svarte militærorkestre som spilte i Frankrike mot slutten av den første verdenskrig. Etter hvert fikk grammofonplater stor betydning for kjennskapet til jazz, samtidig som en rekke amerikanske jazzorkestre utover i 1920-årene reiste på omfattende turneer i Europa. Mange amerikanske musikere bosatte seg dessuten i «den gamle verden», særlig i England og Frankrike. Jazzen ble også ført til andre verdensdeler med passasjerbåter, som var et attraktivt arbeidssted for musikere. Mange «hoppet av», blant annet slo flere seg ned i Øst-Asia og etablerte jazzmiljøer der.

Etter andre verdenskrig har jazzen funnet veien til nesten alle deler av verden, og de fleste steder finner man ren amerikansk-influert jazz og improvisert musikk basert på egne tradisjoner side om side. Et av de største markeder for jazz de senere tiårene har vært Japan.

Jazz i Norge

Karin Krog under Molde Jazzfestival i 1987
Av /NTB Scanpix.

De første norske jazzorkestre oppstod omkring 1920, samtidig på en rekke steder i landet. De spilte en form for rytmisk dansemusikk, ofte med humoristiske innslag, inspirert av grammofonplater og gjestende utenlandske orkestre. Mot slutten av dette tiåret ble også radioen en inspirasjonskilde, i første rekke gjennom sendinger fra Storbritannia.

Fra 1950 ble det større bredde i det norske jazzmiljøet, og fra midten av 1960-årene og utover oppnådde norske jazzmusikere også betydelige internasjonale fremganger. De første var sangeren Karin Krog, saksofonisten Jan Garbarek, gitaristen Terje Rypdal, bassisten Arild Andersen og trommeslageren Jon Christensen. De har blitt fulgt av en lang rekke andre utøvere, ikke minst innen jazzens mer moderne stilretninger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg