den anglikanske kirke

Henrik 8 brøt med pavestolen og lot seg i 1534 hylle som overhode for den engelske kirke, som dermed ble en uavhengig katolsk nasjonalkirke.

Under Edvard 6 (1547–53) fikk mer radikalt protestantiske retninger overtaket. Etter en katolsk reaksjon under Maria 1 (1553–58) ble den anglikanske kirke definitivt opprettet i 1559 under Elizabeth 1 (1558–1603). Den har karakteren av en mellomvei mellom romersk katolisisme og protestantisme.

Den anglikanske kirke har fra begynnelsen av rommet sterke motsetninger, og gjennom hele dens historie fra reformasjonen er det en spenning mellom en høykirkelig fløy, som i sine ytterliggående representanter nærmer seg den romerske katolisisme (se High Church, anglokatolisisme og Oxfordbevegelsen), og en lavkirkelig, protestantisk fløy.

Spenningen har atskillige ganger ført til at store deler av den anglikanske kirke er brutt ut og har gått over til den romersk-katolske kirke og til de mange protestantiske frikirker, slik at statskirken i dag omfatter bare noe over halvparten av det engelske folk.

Ved siden av den høykirkelige og den lavkirkelige retning finnes også en bredkirkelig retning som betoner den anglikanske kirkes rommelighet og kirkens kulturoppgaver.

Anglikanerne legger i alminnelighet stor vekt på at biskopsforfatningen er et av den sanne kirkes kjennetegn, og på at de har bevart den såkalte apostoliske suksesjon.

England er delt i to kirkelige provinser under erkebiskopene av Canterbury og York; den første er den engelske kirkes primas.

Erkebiskopene fører forsetet i provinssynodene, som består av et overhus og et underhus, og 1886 kom også en lekmannsforsamling, the House of Laymen.

Etter en heftig strid mellom tilhengere og motstandere av kvinnelige prester fikk kvinner i 1993 adgang til presteembetet. I 2014 har kirken åpnet for å tilsette kvinnelige biskoper. Dette spørsmålet har også vært svært omstridt.

17. desember 2014 ble Libby Lane utnevnt til biskop av Stockport i Nord-England. Hun var den første kvinnelige anglikanske biskop.

Den anglikanske kirkes bekjennelsesskrifter er, foruten de tre såkalte økumeniske symboler, de 39 artikler av 1563.

Normativ gyldighet har også den liturgiske håndbok The Book of Common Prayer fra Edvard 6s tid, revidert 1662 og siden bare ubetydelig forandret.

1980 ble en ny liturgisk håndbok, The Alternative Service Book tatt i bruk som et supplement til denne. Den anglikanske gudstjeneste har et mer liturgisk preg enn protestantiske gudstjenester i alminnelighet.

Den anglikanske kirke i videre forstand, omfatter også den biskoppelige kirke i Skottland, Wales og Irland, den protestantisk-biskoppelige kirke i Amerika og Australia samt de unge kirkene i tidligere kolonier.

Et felles samlingspunkt er bispemøtene i Lambeth-palasset, der alle anglikanske biskoper siden 1867 har kommet sammen under erkebiskopen av Canterburys ledelse, i regelen hvert tiende år.

Langvarige samtaler mellom den anglikanske kirke i Storbritannia og Irland og de lutherske kirkene i Norden og de baltiske land har ført frem til en avtale om felles nattverdfeiring og gjensidig anerkjennelse av hverandres embeter i den såkalte Porvoo-erklæringen, som ble godkjent på kirkemøtet for Den norske kirke i 1994.

• Kristendom
• Kristendommens historie
• Reformasjonen

• Borgen, Peder & Brynjar Haraldsø, red.: Kristne kirker og trossamfunn, 1993, 77-93
• Molland, Einar: Kristenhetens kirker og trossamfunn, 1976 (kap. 5)
• Sødal, Helje Kringlebotn, red.: Det kristne Norge, 2002 (kap. 7)