Den anglikanske kirke, på engelsk The Church of England, er Englands offisielle kirke. Den er også moderkirke for anglikanske eller episkopale kirker i andre land.
The Church of England
Henrik 8 brøt med pavestolen og lot seg i 1534 hylle som overhode for den engelske kirke, som dermed ble en uavhengig katolsk nasjonalkirke.
Under Edvard 6 (1547–1553) fikk mer radikale protestantiske retninger overtaket. Etter en katolsk reaksjon under Maria 1 (1553–1558) ble den anglikanske kirke definitivt opprettet i 1559 under Elizabeth 1 (1558–1603). Den har karakteren av en mellomvei mellom romersk katolisisme og protestantisme.
Den anglikanske kirke har fra begynnelsen av rommet sterke motsetninger, og gjennom hele dens historie fra reformasjonen og til i dag er det spenninger mellom en høykirkelig fløy, der noen mer ytterliggående representanter nærmer seg den romerske katolisisme (se High Church, anglokatolisisme og Oxfordbevegelsen), og en lavkirkelig, mer typisk protestantisk fløy.
Spenningene har flere ganger ført til at betydelige deler av den anglikanske kirke er brutt ut og gått over enten til den romersk-katolske kirke eller til de mange protestantiske frikirker. I dag kan vi regne med at litt over halvparten av befolkningen i England hører til den anglikanske kirken. Bare konfirmerte regnes som medlemmer.
Ved siden av den høykirkelige og den lavkirkelige retning finnes også en bredkirkelig retning som betoner den anglikanske kirkes rommelighet og kirkens kulturoppgaver.
I den anglikanske kirken regner man at rekken av biskoper kan føres uavbrutt tilbake til apostelen Peter, som den første biskop i Roma. Dette kalles den såkalte apostoliske suksesjon, og mange legger stor betydning i dette.
England er delt i to kirkelige provinser under erkebiskopene av Canterbury og York; den første er den engelske kirkes øverste leder eller primas.
Erkebiskopene fører forsetet i provinssynodene, som består av et overhus og et underhus, og 1886 kom også en lekmannsforsamling, House of Laymen.
Etter en heftig strid mellom tilhengere og motstandere av kvinnelige prester fikk kvinner i 1993 adgang til presteembetet. I 2014 åpnet kirken for å tilsette kvinnelige biskoper. Dette spørsmålet har også vært svært omstridt. 17. desember 2014 ble Libby Lane utnevnt til biskop av Stockport i Nord-England, som første kvinnelige anglikanske biskop.
Den anglikanske kirkes bekjennelsesskrifter er, foruten de tre såkalte økumeniske symboler, de 39 artikler av 1563.
Normativ gyldighet har også den liturgiske håndbok The Book of Common Prayer skrevet 1549 til 1652, i kong Edvard 6s tid. Denne ble revidert 1662 og har siden bare i ubetydelig grad blitt forandret.
1980 ble en ny liturgisk håndbok, The Alternative Service Book tatt i bruk som et supplement til denne. Den anglikanske gudstjeneste har et mer liturgisk preg enn protestantiske gudstjenester i alminnelighet.
Den anglikanske kirke i videre forstand, omfatter også den biskoppelige kirke i Skottland, Wales og Irland, den protestantisk-biskoppelige kirke i Amerika og Australia samt de unge kirkene i tidligere kolonier.
Et felles samlingspunkt er bispemøtene i Lambeth-palasset, der alle anglikanske biskoper siden 1867 har kommet sammen under erkebiskopen av Canterburys ledelse, i regelen hvert tiende år.
Langvarige samtaler mellom den anglikanske kirke i Storbritannia og Irland og de lutherske kirkene i Norden og Baltikum har ført frem til en avtale om felles nattverdfeiring og gjensidig anerkjennelse av hverandres embeter i den såkalte Porvoo-erklæringen, som ble godkjent på kirkemøtet for Den norske kirke i 1994.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.