Faktaboks

Det republikanske partiet
Republikanerne, eng. The Republican Party, GOP
Uttale
republikˈanske parti
Logo og uoffisielt symbol for det republikanske partiet
Det republikanske partiet bruker forkortelsen GOP, Grand Old Party, i logoen sin. Elefanten har vært det tradisjonelle symbolet for partiet.
Logo og uoffisielt symbol for det republikanske partiet
Av .

Det republikanske partiet er det ene av to store partier som har dominert amerikansk politikk siden midten av 1800-tallet. Partinavnet forkortes ofte GOP (Grand Old Party). Elefanten har vært uformelt symbol for partiet siden 1870-årene.

Fra utbruddet av borgerkrigen i 1861 til den store depresjonen i 1930-årene var partiet landets førende og satt med presidenten i 52 av 72 år. I andre halvdel av 1900-tallet representerte partiet som regel mindretallet. Partitilhørigheten i befolkningen er blitt gradvis svekket, og i 2000-årene har balansen i Kongressen vært skiftende.

Partiet representerer i nyere tid den politiske høyresiden og til dels sentrum, regnet etter amerikanske forhold. Partiet ønsker å innskrenke det offentliges påvirkning på samfunnsøkonomien gjennom deregulering og reduksjon i offentlige utgifter.

Det har også lagt vekt på et sterkt militærvesen og en kristenkonservativ dagsorden med motstand mot abort og kjønnsnøytrale samlivsordninger.

I likhet med Det demokratiske partiet er Det republikanske partiet sammensatt av forskjellige grupper som representerer vidt forskjellige politiske, økonomiske og sosiale interesser. Partiet ledes av en nasjonalkomité.

Historie

Før 1945

Abraham Lincoln
Abraham Lincoln var det republikanske partiets første president.
Abraham Lincoln
Av /Library of Congress.

Den offisielle stiftelsen av Det republikanske partiet fant sted i 1854 i Wisconsin og Michigan, der industri- og handelsinteressene langs atlanterhavskysten gikk sammen med farmere fra Midtvesten og det nordvestlige USA. Til tross for navnelikheten hadde partiet ingen tilknytning til Det republikanske parti som fantes i USA før 1830, og som Thomas Jefferson tilhørte.

Det nye partiets program var kamp mot slaveriet, fri jord til farmerne, beskyttelsestoll for industrien og en sterk sentralregjering. De sterkt voksende motsetningene mellom delstatene i nord og sør var en viktig drivkraft bak partidannelsen. Partiets leder ble noen år senere Abraham Lincoln, som også ble valgt til USAs president i 1860.

Republikanerne har gjennom det meste av sin historie forholdt seg skeptisk til statlig inngripen i økonomien. Hovedregelen har vært å støtte opp om industri- og finansnæringene som først vokste frem nordøst i USA. Årene med økt regulering av næringslivet under president Theodore Roosevelt (1901–1909) representerer i noen grad et unntak.

Fra borgerkrigen til andre verdenskrig var Det republikanske partiet svært svakt i sørstatene. Befolkningen i sør fortsatte å knytte partiet til nordstatene og perioden i amerikansk historie etter borgerkrigen, kalt reconstruction (rekonstruksjon).

1945–1976

Republican National Convention
Republikanernes nominering av Ronald Reagan til presidentkandidat 17. juli 1980.
Av /NTB scanpix.

Gjennom de første tiårene etter andre verdenskrig aksepterte de moderate kreftene i partiet den utvidelsen av statens sosiale ansvar som den demokratiske presidenten Franklin D. Roosevelt hadde fått gjennom med sin New Deal i 1930-årene. President Dwight D. Eisenhower (1953–1961) representerte denne sentrumsorienterte delen av partiet.

President Richard M. Nixon henvendte seg til den mer konservative delen av partiet da han ble valgt i 1968, særlig i spørsmål om lov og orden. Men i den økonomiske politikken videreførte han og etterfølgeren Gerald Ford velferdsordninger som først var blitt fremmet av demokratiske presidenter.

Fra 1960-årene spiste republikanerne seg gradvis inn på tidligere demokratiske enemerker i sørstatene, i takt med demokratenes økende støtte til borgerrettsbevegelsen og sosiale bevegelser med utspring på venstresiden.

I løpet av et par tiår skulle velgergeografien i USA nærmest bli snudd på hodet, slik at sørstatene ble republikanernes sterkeste base. Partiets gamle høyborg, regionen nordøst i landet, gikk motsatt vei.

1976–2009

Fra midt i 1970-årene dreide partiet sterkere mot høyre. Ronald Reagans presidentkandidatur ved valget i 1980 markerte gjennomslaget for en høyrevending som var begynt med nominasjonen av Barry Goldwater til presidentvalget i 1964.

De moderate strømningene i partiet ble sterkt svekket, og et mer rendyrket liberalistisk syn på økonomien vant frem.

Fra 1970-årene spilte også kristenkonservative miljøer en viktigere rolle i partiets kommunikasjon og politikkutforming. Konservative reaksjoner på kvinnefrigjøringen og det allmenne kulturelle oppbruddet i 1960-årene fikk stor betydning, slik som motstand mot abort, mot sekularisering av den offentlige sfæren og etter hvert mot likestilte samlivsordninger for homofile.

Etter nederlaget i Vietnamkrigen og Det demokratiske partiets omfavnelse av grupper som kritiserte amerikansk militærmakt, tok republikanerne i denne tiden også plassen som det mest forsvarsvennlige partiet.

Etter at president George H. W. Bush tapte valget i 1992, gjorde republikanerne et brakvalg til Kongressen i 1994 og tok tilbake flertallet i Representantenes hus for første gang på 40 år. Ledet av speaker Newt Gingrich fortsatte partiet vendingen til høyre.

President George W. Bush (2001–2009) videreførte hovedtrekk ved den økonomiske politikken fra Reagans tid, men bar også med seg elementer fra den mindre statsskeptiske tradisjonen i partiet.

Fra Bush til Trump

I tiden etter Bush kom Det republikanske partiet til å preges av betydelige motsetninger og tidvis åpen konflikt mellom etablerte og moderate elementer på den ene siden og en mer konfronterende, myndighets- og elitekritisk strømning på den andre.

Tea party-bevegelsen samlet mange i den konfronterende fløyen fra 2009 og frem til nominasjonskampen før valget i 2016. Bevegelsen satte blant annet preg på partiet ved å stille og mange steder vinne frem med motkandidater der sittende, mer moderate representanter ønsket gjenvalg.

USAs utenlandsgjeld og budsjettunderskudd, samt innføringen av den omfattende helsereformen av 2010, var sentrale temaer i republikanernes kritikk av president Barack Obama. Disse temaene samlet i noen grad partifraksjonene, men synliggjorde splittelsen der den konfronterende fløyen ønsket hardere virkemidler, slik som full stengning av offentlige tjenester og kontorer («shutdown»).

Den interne uenigheten om verdien av kompromisser i politikken gjorde at partiet tross flere perioder med flertall i Representantenes hus, hadde vanskeligheter med å samle partiet bak speaker John Boehner i forhandlinger med president Obama.

Nominasjonskampen før presidentvalget i 2016 ble dominert av motsetningen mellom forretningsmannen Donald Trump og de øvrige 15–16 nasjonalt relevante kandidatene. Trump fremmet sitt kandidatur som et eksplisitt alternativ til de eksisterende makthaverne i hovedstaden, også fra sitt eget parti. De fleste kommentatorer og ledende partifolk lot seg overraske av Trumps suksess underveis og i valget høsten 2016.

Trump brøt i valgkampen med en rekke innarbeidede republikanske standpunkter, slik som i ønsket om en mer proteksjonistisk handelspolitikk, mer tilbakeholden alliansepolitikk og større åpning for offentlig pengebruk. Trump sa også etter valgseieren at han ville akseptere prinsippet om lik rett til å inngå ekteskap for homofile. Trump ble allment tolket som å ha trukket partiet mot høyre i synet på innvandringspolitikken.

Trumps kritikere, også i eget parti, fremhevet som problematisk hans konfronterende eller nedsettende omtale av kvinner samt etniske og religiøse minoriteter, eller de mente han ikke markerte klar avstand til andres utsagn. En del uttrykte bekymring for at dette på sikt ville svekke partiets oppslutning utenfor den hvite flertallsbefolkningen, og for at det som med en samlebetegnelse er gitt merkelappen «alt-right»-bevegelsen, i partiets ytterkant til høyre, ville få innflytelse i partiet under Trump.

Med republikansk president og flertall i begge kamre i Kongressen fra januar 2017 ventet mange at partiet skulle få gjennom store merkesaker i trygde- og finanspolitikken. I stedet lot splittelsen til å vedvare og til dels styrke seg der Trump og partiets ledere i Kongressen stod mot hverandre.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg