Faktaboks

Det republikanske partiet
Republikanerne; engelsk The Republican Party; Grand Old Party; GOP
Uttale
republikˈanske parti
Logo og uoffisielt symbol for det republikanske partiet
Det republikanske partiet bruker forkortelsen GOP, Grand Old Party, i logoen sin. Elefanten har vært det tradisjonelle symbolet for partiet.
Logo og uoffisielt symbol for det republikanske partiet
Av .

Det republikanske partiet er det ene av to store partier som har dominert amerikansk politikk siden midten av 1800-tallet. Partinavnet forkortes ofte GOP (Grand Old Party). Elefanten har vært uformelt symbol for partiet siden 1870-årene.

Fra utbruddet av borgerkrigen i 1861 til den store depresjonen i 1930-årene var partiet landets førende og satt med presidenten i 52 av 72 år. I andre halvdel av 1900-tallet representerte partiet som regel mindretallet. Partitilhørigheten i befolkningen er blitt gradvis svekket, og i 2000-årene har balansen i Kongressen vært skiftende.

Politikk

Partiet representerer i nyere tid den politiske høyresiden og til dels sentrum, regnet etter amerikanske forhold. Partiet ønsker å innskrenke det offentliges påvirkning på samfunnsøkonomien gjennom deregulering og reduksjon i offentlige utgifter.

Det har også lagt vekt på et sterkt militærvesen og en kristenkonservativ dagsorden med motstand mot abort og kjønnsnøytrale samlivsordninger.

I likhet med Det demokratiske partiet er Det republikanske partiet sammensatt av forskjellige grupper som representerer vidt forskjellige politiske, økonomiske og sosiale interesser. Partiet ledes av en nasjonalkomité.

Historie

Før 1945

Abraham Lincoln
Abraham Lincoln var det republikanske partiets første president.
Abraham Lincoln
Av /Library of Congress.

Den offisielle stiftelsen av Det republikanske partiet fant sted i 1854 i Wisconsin og Michigan, der industri- og handelsinteressene langs atlanterhavskysten gikk sammen med farmere fra Midtvesten og det nordvestlige USA. Til tross for navnelikheten hadde partiet ingen tilknytning til Det republikanske parti som fantes i USA før 1830, og som Thomas Jefferson tilhørte.

Det nye partiets program var kamp mot slaveriet, fri jord til farmerne, beskyttelsestoll for industrien og en sterk sentralregjering. De sterkt voksende motsetningene mellom delstatene i nord og sør var en viktig drivkraft bak partidannelsen. Partiets leder ble noen år senere Abraham Lincoln, som også ble valgt til USAs president i 1860.

Republikanerne har gjennom det meste av sin historie forholdt seg skeptisk til statlig inngripen i økonomien. Hovedregelen har vært å støtte opp om industri- og finansnæringene som først vokste frem nordøst i USA. Årene med økt regulering av næringslivet under president Theodore Roosevelt (1901–1909) representerer i noen grad et unntak.

Fra borgerkrigen til andre verdenskrig var Det republikanske partiet svært svakt i sørstatene. Befolkningen i sør fortsatte å knytte partiet til nordstatene og perioden i amerikansk historie etter borgerkrigen, kalt reconstruction (rekonstruksjon).

1945–1976

Republican National Convention
Republikanernes nominering av Ronald Reagan til presidentkandidat 17. juli 1980.
Av /NTB scanpix.

Gjennom de første tiårene etter andre verdenskrig aksepterte de moderate kreftene i partiet den utvidelsen av statens sosiale ansvar som den demokratiske presidenten Franklin D. Roosevelt hadde fått gjennom med sin New Deal i 1930-årene. President Dwight D. Eisenhower (1953–1961) representerte denne sentrumsorienterte delen av partiet.

President Richard M. Nixon henvendte seg til den mer konservative delen av partiet da han ble valgt i 1968, særlig i spørsmål om lov og orden. Men i den økonomiske politikken videreførte han og etterfølgeren Gerald Ford velferdsordninger som først var blitt fremmet av demokratiske presidenter.

Fra 1960-årene spiste republikanerne seg gradvis inn på tidligere demokratiske enemerker i sørstatene, i takt med demokratenes økende støtte til borgerrettsbevegelsen og sosiale bevegelser med utspring på venstresiden.

I løpet av et par tiår skulle velgergeografien i USA nærmest bli snudd på hodet, slik at sørstatene ble republikanernes sterkeste base. Partiets gamle høyborg, regionen nordøst i landet, gikk motsatt vei.

1976–2009

Fra midt i 1970-årene dreide partiet sterkere mot høyre. Ronald Reagans presidentkandidatur ved valget i 1980 markerte gjennomslaget for en høyrevending som var begynt med nominasjonen av Barry Goldwater til presidentvalget i 1964.

De moderate strømningene i partiet ble sterkt svekket, og et mer rendyrket liberalistisk syn på økonomien vant frem.

Fra 1970-årene spilte også kristenkonservative miljøer en viktigere rolle i partiets kommunikasjon og politikkutforming. Konservative reaksjoner på kvinnefrigjøringen og det allmenne kulturelle oppbruddet i 1960-årene fikk stor betydning, slik som motstand mot abort, mot sekularisering av den offentlige sfæren og etter hvert mot likestilte samlivsordninger for homofile.

Etter nederlaget i Vietnamkrigen og Det demokratiske partiets omfavnelse av grupper som kritiserte amerikansk militærmakt, tok republikanerne i denne tiden også plassen som det mest forsvarsvennlige partiet.

Etter at president George H. W. Bush tapte valget i 1992, gjorde republikanerne et brakvalg til Kongressen i 1994 og tok tilbake flertallet i Representantenes hus for første gang på 40 år. Ledet av speaker Newt Gingrich fortsatte partiet vendingen til høyre.

President George W. Bush (2001–2009) videreførte hovedtrekk ved den økonomiske politikken fra Reagans tid, men bar også med seg elementer fra den mindre statsskeptiske tradisjonen i partiet.

Fra Tea Party til Trump

I tiden etter Bush kom Det republikanske partiet til å preges av betydelige motsetninger og tidvis åpen konflikt mellom etablerte og moderate elementer på den ene siden og en mer konfronterende, myndighets- og elitekritisk strømning på den andre.

Tea party-bevegelsen samlet mange i den konfronterende fløyen fra 2009 og frem til nominasjonskampen før valget i 2016. Bevegelsen satte blant annet preg på partiet ved å stille og mange steder vinne frem med motkandidater der sittende, mer moderate representanter ønsket gjenvalg.

USAs utenlandsgjeld og budsjettunderskudd, samt innføringen av den omfattende helsereformen av 2010, var sentrale temaer i republikanernes kritikk av president Barack Obama. Disse temaene samlet i noen grad partifraksjonene, men synliggjorde splittelsen der den konfronterende fløyen ønsket hardere virkemidler, slik som full stengning av offentlige tjenester og kontorer («shutdown»).

Den interne uenigheten om verdien av kompromisser i politikken gjorde at partiet tross flere perioder med flertall i Representantenes hus, hadde vanskeligheter med å samle partiet og få gjennom vedtak. Dette bidro til at John Boehner og Paul Ryan gav fra seg jobben som speaker i henholdsvis 2015 og 2019, og til at Kevin McCarthy ble kastet fra vervet av sine egne i 2023.

Nominasjonskampen før presidentvalget i 2016 ble dominert av motsetningen mellom forretningsmannen Donald Trump og de øvrige 15–16 nasjonalt relevante kandidatene. Trump fremmet sitt kandidatur som et eksplisitt alternativ til de eksisterende makthaverne i hovedstaden, også fra sitt eget parti. De fleste kommentatorer og ledende partifolk lot seg overraske av Trumps suksess underveis og i valget høsten 2016.

Trump brøt i valgkampen med en rekke innarbeidede republikanske standpunkter, slik som i sitt ønske om en mer proteksjonistisk handelspolitikk, mer tilbakeholden alliansepolitikk og større åpning for offentlig pengebruk. Han ble allment tolket som å ha trukket partiet mot høyre i synet på innvandringspolitikken.

Med Trump som president og flertall i begge kamre i Kongressen fra januar 2017 ventet mange at partiet skulle få gjennom store merkesaker i trygde- og finanspolitikken. I stedet kom stadig splittelsen i veien. Et vedtak i 2017 om omfattende skattelette til enkeltpersoner og bedrifter ble Trumps og republikanernes største gjennomslag i Kongressen i Trumps presidentperiode.

Spenningene innad i partiet vedvarte etter at Trump tapte valget i 2020 og hindret partiet i å opptre samlet i Kongressen. I tre uker høsten 2023 stod Representantenes hus uten ledelse og var dermed ute av stand til å holde møter, fordi republikanernes partigruppe ikke greide å enes om hvem de skulle velge som speaker.

Det republikanske partiet ble i Trumps presidenttid stadig sterkere farget av hans standpunkter og polariserende talemåter. Konspirasjonsteorier ble akseptert av store andeler av partiets velgere og flere av dets representanter i rikspolitikken. Moderate politikere valgte for en stor del ikke å ta gjenvalg, eller de ble skiftet ut med mer Trump-vennlige kandidater i nominasjonsprosessene lokalt. Enkeltrepresentanter som gikk mot Trump offentlig, ble utsatt for personangrep av presidenten. En lang rekke kritikere i partiet valgte etter hvert å slutte seg til Trump til tross for å ha karakterisert ham i kraftfulle negative ordelag i valgkampen i 2016.

Etter angrepet på Kongressen 6. januar 2021 gikk flere i partiet enn tidligere åpent ut mot Trump. Mange antok at han ville miste innflytelse etter å ha tapt valget og ha uttalt seg støttende om dem som brøt seg inn i Kongressen for å stanse valgopptellingen. Det viste seg at Trump beholdt bred støtte blant partiets velgere, og innen nominasjonsvalgkampen i 2024 hadde han gjenvunnet sin dominerende posisjon i partiet. Hans omtale av politiske motstandere og innvandrere tydet på at han var villig til å trekke partiet videre mot den ytre høyresiden.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg