Krigserstatninger, penge- eller naturalerstatninger som seierherren etter en krig pålegger den beseirede stat å betale.

Etter den fransk-tyske krig1870–71 ble Frankrike pålagt å betale 5 milliarder gullfrancs i krigserstatning til Tyskland. Beløpet ble overført i løpet av en 5-årsperiode og skapte ingen store økonomiske vanskeligheter.

Versailles-traktaten etter den første verdenskrig fastsatte at Tyskland skulle erstatte all skade og tap som sivilbefolkningen i de okkuperte land hadde lidt. En interalliert konferanse i Brussel 1920 fastsatte et beløp på 269 milliarder gullmark som skulle betales over 42 år. Dette ble ikke godtatt av Tyskland, og året etter reduserte erstatningskommisjonen summen til 132 milliarder gullmark. Tyskland innbetalte en milliard gullmark i desember 1921, men fra 1922 ble det stadig vanskeligere å få Tyskland til å oppfylle sine forpliktelser. Som en konsekvens av dette fulgte franskmennenes okkupasjon av Ruhr-distriktet, Dawes-planen og Young-planen. Fra 1931 opphørte innbetalingene fullstendig.

Potsdamavtalen av 1945 fastsatte hovedprinsippene for ordningen av krigsskadeerstatningene etter den annen verdenskrig. Sovjetunionen og Polen skulle få en vesentlig del av sine erstatningskrav dekket ved overføring av industrielt utstyr fra den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland. De to landene skulle også få en del industrielt utstyr samt visse vareleveranser fra de vestlige soner.

En ny konferanse i Paris høsten 1945 diskuterte erstatningskrav fra de land som skulle få sine erstatningskrav på Tyskland dekket fra de vestlige okkupasjonssoner. Hovedvekten ble lagt på postene direkte ødeleggelser, okkupasjonsomkostninger og budsjettomkostninger vedrørende krigføringen. Totalsummen av de krav som ble fremsatt under disse postene, utgjorde nærmere 300 milliarder dollar (1938-verdi), hvorav de norske var på 2,9 milliarder dollar. Det ble opprettet et interalliert erstatningsbyrå, IARA, med sete i Brussel. Fra 1946 til 1951 ble det fordelt erstatning gjennom IARA med i alt 529,3 millioner dollar (1938-verdi), eller 0,2 prosent av de fremsatte krav. I alt fikk Norge 14,2 millioner dollar (1938-verdi). Demonteringen av tyske fabrikker m.m. som erstatningsytelser støtte på stor motstand fra tysk side, og med Marshall-planen ble den allierte erstatningspolitikken overfor Vest-Tyskland helt endret.

I fredstraktatene 1947 mellom de allierte og Italia, Finland, Ungarn, Romania og Bulgaria ble det også pålagt disse statene å yte krigserstatninger. Finland ble pålagt krigserstatninger til Sovjetunionen med 300 millioner dollar (1938-verdi). Betalingen skulle skje gjennom leveranser fra finsk industri over en 8-årsperiode. En del ble ettergitt, og i september 1952 ble de siste ytelser levert. Hva angår de øvrige land, ble en del av de fastsatte erstatningsbeløp ettergitt eller endret ved særavtaler mellom landene. I den fredstraktaten som ble inngått mellom de allierte og Japan i San Francisco 1951, ble det gitt en uttrykkelig bestemmelse om de alliertes rett til å beslaglegge japansk eiendom i de respektive land til erstatningsformål. Det skulle dessuten avsluttes særskilte krigserstatningsavtaler mellom Japan og de land som hadde vært okkupert av denne staten. For øvrig ble ikke Japan pålagt å yte noen krigserstatninger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.