den amerikanske uavhengighetskrigen

Fra begynnelsen av 1600-tallet ble de 13 koloniene etablert langs den amerikanske østkysten mellom Florida i sør og det som i dag er Canada i nord. Virginia var den første, med engelsk bosetting fra 1607–1608, dernest Massachusetts Bay i 1629–1630. De fleste kolonistene som krysset Nord-Atlanteren i løpet av 1600-tallet var engelskmenn. Mot slutten av 1600-tallet og ut over 1700-tallet kom det stadig flere skotter og skotsk-irske. Tysktalende immigranter fra kontinental-Europa slo seg særlig ned i Pennsylvania. De aller fleste innbyggerne i koloniene følte seg likevel som engelskmenn, og mente de hadde en engelskmanns rettigheter og plikter.

Vi finner fire hovedmodeller for hvordan og hvorfor koloniene ble etablert: Interessenter opprettet handelskompanier som fikk sine rettigheter stadfestet av kronen, grupper av religiøse dissenter fikk etablere seg, rike enkeltpersoner fikk etablere en koloni, og noen kolonier ble etablert direkte av den engelske staten gjennom seier i europeiske kriger. Den engelske, senere britiske, staten, engasjerte seg i beskjeden grad i koloniseringen ut over å utstede konsesjoner. De 13 koloniene ble i hovedsak relativt selvstyrende enheter. De representerte imidlertid ikke noen enhet forut for uavhengighetserklæringen i 1776.

Koloniseringen av Nord-Amerika fikk veldige konsekvenser for den innfødte befolkningen. Den ble drastisk redusert som følge av sykdommer europeerne brakte med seg, og som følge av kolonistenes krigføring mot dem. De innfødte stammene klarte imidlertid aldri å etablere noen samlet front mot kolonistene.

Koloniene hadde stort sett samme styringsstruktur: en guvernør utpekt av kronen, et råd utpekt av guvernøren og rekruttert fra de øvre sosiale lag, og en folkevalgt lovgivende forsamling. Opp mot 70 prosent av hvite menn hadde stemmerett. Skattlegging ble allment betraktet som et indre anliggende for koloniene, mens regulering av handel innenfor imperiet og med andre stater, var forbeholdt Parlamentet i London.

Hva som utgjorde skattlegging og hva som måtte betraktes som avgifter på og regulering av handel, var et stridsspørsmål fra avslutningen av syvårskrigen i 1763 og frem til uavhengighetserklæringen i 1776. Etter syvårskrigen mot blant annet Frankrike var Storbritannia både den mektigste staten i Europa og den ledende kolonimakten. Men krigen hadde kostet Storbritannia dyrt. Statsgjelden var blitt mer enn fordoblet. Regjeringen i London måtte se seg om etter nye inntektskilder. Etter regjeringens og Parlamentets oppfatning burde de amerikanske koloniene ilegges både høyere skatt og økte tollavgifter.

Etter Syvårskrigen ble George Grenville britisk statsminister. Han var en aktiv forkjemper for Parlamentets rolle som imperiets lovgivende forsamling, og hevdet Parlamentets ubetingete rett til å skattlegge koloniene. I Storbritannia fikk han bred støtte for to lover som ble vedtatt for å finansiere den britiske armeen i Nord-Amerika, Sugar Act (sukkerloven) fra 1764 og Stamp Act (loven om stempelavgift) fra 1765. Lovene var, slik London så det, utformet for å unngå å provosere kolonistene, og avgiftene var alt i alt ganske beskjedne. Knapt noen, hverken i eller utenfor Parlamentet forutså de voldsomme reaksjonene som kom. I slutten av mai 1765, drøye to måneder etter at stempelloven var vedtatt i Parlamentet, oppsummerte advokaten Patrick Henry det viktigste grunnlaget for motstanden i Virginias lovgivende forsamling. Han formulerte det som skulle bli slagordet i debatten om skattlegging frem til uavhengighetserklæringen: «No taxation without representation». Henry og de som fulgte ham bestred britenes rett til å skattlegge koloniene når kolonistene ikke var representert i Parlamentet.

Virginias kamp mot stempelloven fikk en umiddelbar dominovirking. Åtte av de andre koloniene fulgte straks etter med tilsvarende vedtak. De sluttet seg også til et forslag fra Massachusetts om å møtes i New York høsten 1765 til det som er blitt betegnet som Stamp Act Congress, stempelavgiftskongressen. Den vedtok en rekke resolusjoner som ble sendt til Kongen og Parlamentet. Kolonistene holdt fast ved at de var engelskmenn som ikke kunne skattlegges uten samtykke.

Den britiske regjeringen og et overveldende flertall i Parlamentet erkjente at loven om stempelavgift i praksis ikke kunne håndheves, og den ble opphevet 18. mars 1766. Samme dag vedtok imidlertid Parlamentet ‘the Declaratory Act’, som prinsipielt slo fast at det hadde rett til å fatte beslutninger som ville binde koloniene i absolutt alle typer saker. I 1767 kom neste fremstøt. Den nye finans- og førsteministeren Charles Townshend la frem en pakke med lovforslag om avgifter på en rekke varer, viktigst var toll på te. Slik kolonistene så det, var imidlertid ikke formålet å regulere handel, men å skaffe midler til å betale britiske tjenestemenn i koloniene. Det var altså skatt forkledd som toll.

De britiske fremstøtene og motstøtene virket stort sett mot sin hensikt. I stedet for å svekke kolonistenes motstand og isolere Massachusetts, som var et hovedmål for London, bidro de til å styrke motstanden og fremme samarbeid mellom koloniene. Tidlig på høsten 1771 tok Samuel Adams fra Massachusetts initiativet til å opprette Committees of Correspondence for å overvåke britisk aktivitet i koloniene. Snaut to år senere, våren 1773, tok Patrick Henry og Thomas Jefferson initiativet til å etablere slike komiteer i alle koloniene, med sikte på å samordne kolonistenes reaksjoner.

Kolonistene var imidlertid ennå ikke rede for uavhengighet og krig. Befolkningen var dypt splittet mellom lojalister, patrioter og de som helst ville unngå å ta stilling. Det skulle flere britiske tiltak til før koloniene mer allment sluttet opp om krig og uavhengighet. Selv i 1773–1774 var det ikke mange i koloniene som tenkte på uavhengighet, men de gjentatte britiske fremstøtene og kolonistenes reaksjoner drev partene i den retning, med en langvarig krig som følge.

For å hjelpe Det ostindiske kompaniet, som satt på et stort lager av usolgt te, bestemte Parlamentet at kompaniet skulle få utføre hele sitt lager til de amerikanske koloniene uten å betale noen avgifter bortsett fra den lave amerikanske tetollen. Nok en gang feilberegnet Parlamentet amerikanernes reaksjon. Den kraftigste reaksjonen kom i Boston i desember 1773 («teselskapet i Boston»). En stor flokk kolonister bordet teskipene kvelden før de skulle losses, og i løpet av tre timer kastet de te til en verdi av 10 000 pund på sjøen.

Britene reagerte strengt. Boston havn ble stengt, Massachusetts’ privilegiebrev av 1691 ble opphevet og kolonien satt under direkte kongelig administrasjon. Øverstkommanderende for de britiske styrker i Nord-Amerika, general Thomas Gage, ble utnevnt til guvernør og fire regimenter ble overført til Boston for å forsterke garnisonen der. Disse straffelovene ble i koloniene kjent som de utålelige lovene.

På kolonistenes side trådte korrespondansekomiteene umiddelbart i aksjon, i september 1774 trådte den første kontinentalkongressen sammen i Philadelphia. Den ga sin støtte til Massachusetts ulydighetsaksjon mot straffelovene, og vedtok mottiltak. Boikott av engelske varer ble satt i verk, og sikkerhets- og inspeksjonskomiteer skulle overvåke at boikotten ble overholdt. Kongressen avviste Parlamentets overhøyhet med unntak for regulering av handel og sjøfart. London svarte med å erklære Massachusetts i opprørstilstand, og søkte å stenge koloniene ute fra all handel til sjøs og fra det viktige fisket ved Newfoundland.

Uavhengighetskrigen begynte i Massachusetts med en britisk militær ekspedisjon mot kolonistene. I april 1775 sendte den britiske general Gage en avdeling britiske soldater mot landsbyen Concord utenfor Boston. Der hadde kolonistene lagret våpen og ammunisjon. Han håpet at de ville komme overraskende, men kolonistene var godt informert. De hadde gjemt bort våpen og ammunisjon, og møtte britene ved Lexington på veien til Concord. I dette sammenstøtet ble åtte amerikanere drept og ti såret. Britene marsjerte så videre til Concord, der de satte fyr på det lokale rettslokalet. Amerikanske styrker, både det ordinære hjemmevernet og de såkalte «minutemen» som kunne kalles sammen med et minutts varsel, hadde i mellomtiden samlet seg rundt Concord. Da de så røyken fra rettslokalet bestemte de seg for å angripe. Det resulterte i en kortvarig konfrontasjon ved North Bridge. Britene trakk seg tilbake til sentrum av Concord, og begynte etter noen timer på retretten til Boston. Under marsjen tilbake ble britene stadig beskutt av kolonistene som lå skjul i skogholt og bak steingjerder langs veien. Etter å ha vært på marsj i mer enn 24 timer var britene tilbake med et tap på 273 menn, mens kolonistenes tap var 95.

Den andre kontinentalkongressen trådte sammen i Philadelphia 10. mai 1775. Skulle den gå inn for krig eller fortsette forsøkene på å finne frem til en minnelig løsning med britene slik at koloniene kunne bli værende i det britiske imperiet? De sosiale og politiske elitene i de ulike koloniene var langt fra samstemte om veien videre. Det var en radikal gruppering som ikke hadde særlig tro på forsoning og som i større og mindre grad håpet på, eller i det minste var forberedt på, uavhengighet. I denne gruppen finner vi John Adams, Samuel Adams, Benjamin Franklin, Thomas Jefferson og George Washington. Den konservative grupperingen var også innstilt på å forsvare amerikanske rettigheter og friheter, men håpet at moderasjon ville bidra til å endre britiske standpunkter uten at militære virkemidler ble tatt i bruk. Fremst i denne gruppen stod John Dickinson og John Jay. I tillegg fantes en gruppe moderate som ønsket at koloniene skulle bli i imperiet, men tvilte på om det kunne oppnås med fredelige midler og derfor gikk inn for militære tiltak som det eneste middel til å tvinge britene til å gi etter for kolonistenes krav. Fremst i denne gruppen stod John Hancock. Med unntak for noen av de konservative kom alle i løpet av det følgende året til den konklusjon at uavhengighet var den eneste løsningen.

På kort sikt var det viktigste spørsmål for Kongressen om den skulle etablere en felles hær. I forlengelsen av den britiske aksjonen mot Lexington og Concord hadde kolonistenes hjemmevernsoldater omringet Boston, og mange av dem ønsket å angripe britene. Det ville åpenbart være til fordel for dem om de ble organisert i en felles organisasjon. John Adams var den fremste talsmann for en slik hær. Det tok likevel Kongressen en drøy måned å konkludere at London var så fiendtlig innstilt at kolonistene måtte møte voldsmakt med voldsmakt. Straks etter at beslutningen var fattet, ble George Washington utnevnt til øverstkommanderende. Han hadde militær erfaring fra syvårskrigen, riktignok uten stor suksess, var relativt ung, 43, og rik og opptrådte med stor autoritet. Ikke minst ga han uttrykk for at han trodde på sivil kontroll over de militære styrker. Han ble ikke oppfattet som en potensiell diktator eller konge. Han ble oppnevnt som øverstkommanderende 15. juni, og nådde frem til Boston 2. juli 1775. Der hadde 20 000 hjemmevernsoldater fra koloniene i New England omringet byen.

Før Washington ankom Boston, hadde general Gage innledet et angrep på kolonistene, i ettertid kjent som slaget ved Bunker Hill. Det endte med britisk seier, men den var svært kostbar. Av 2 300 britiske soldater ble 226 drept og 828 såret. Kolonistenes tap var langt mindre, og deres kampmoral imponerte general Gage. Hans rapport til London advarte mot å undervurdere kolonistene. London mottok melding om Bunker Hill 25. juli 1775. Det førte på kort varsel til at koloniene ble erklært å være i opprør, og på noe lengre sikt til at britene overførte sine tropper til New York, som ble britisk hovedkvarter under hele uavhengighetskrigen.

Britene evakuerte Boston i mars 1776, da hadde Washingtons organisert kolonistenes styrker, og fått brakt til Boston artilleriet som tidligere var blitt erobret i Fort Ticonderoga. Britene var dermed i en meget utsatt posisjon og valgte å evakuere til Halifax, hvor de regrupperte og hvorfra de erobret New York. I mellomtiden hadde britene inngått avtaler med to tyske stater om leietropper, 5000 fra Braunschweig og 12000 fra Hessen. Krigen skulle altså utkjempes mellom profesjonelle britiske soldater og tyske leiesoldater på den ene siden, og amerikanske amatørsoldater på den annen. De representerte en blanding av soldater rekruttert av Kontinentalkongressen og soldater rekruttert av de enkelte koloniene.

I kjølvannet av Bunker Hill og de britiske mottiltakene svant engasjementet for uavhengighet ut over høsten 1775. De uttalte tilhengerne av uavhengighet var i mindretall. På slutten av 1775 instruerte de lovgivende forsamlingene i Delaware, New Jersey, New York, Pennsylvania og South Carolina sine representanter i Kontinentalkongressen å ikke stemme for uavhengighet, og i januar 1776 fulgte Maryland etter. Det hadde åpenbar sammenheng med frykt for militær underlegenhet i forhold til britene. Mange kolonister mente også at det slett ikke var sikkert at de ville få det bedre utenfor enn innenfor.

På nyåret 1776 fant det imidlertid sted et dramatisk stemningsskifte. Det skyldtes utgivelsen av Tom Paines Common Sense (Sunn fornuft). Det mest originale ved pamfletten var at den så på den britiske kongen snarere enn Parlamentet som den viktigste trusselen mot kolonistenes frihet. Amerikanerne måtte forstå det faktum at kongen, understøttet av et aristokrati som bygde sin posisjon på nedarvede privilegier og ikke på valg, var den egentlige fienden. Paine gjorde seg til talsmann for en amerikansk republikk basert på frie valg og uten noen arvelige elementer i styringsformen. Pamfletten virket polariserende, og uroligheter brøt ut. Mange kom til å se ytterligere forsøk på å nå frem til en forståelse med britene som stadig farligere. 10. mai 1776 anbefalte derfor Kontinentalkongressen til kolonienes ulike forsamlinger å etablere slikt styre som kunne være til det beste for deres velgere. Kort sagt, den autoritet som kongen fremdeles måtte ha, skulle elimineres. Snaue to måneder senere vedtok Kongressen uavhengighetserklæringen til koloniene, som nå kalte seg Amerikas forente stater.

Etter å ha fordrevet britene fra Boston forflyttet Washington den amerikanske hæren til New York. Det var en hær i dårlig forfatning både hva gjaldt forsyninger og mannskaper. Troppene som var rekruttert av Kontinentalkongressen var marginalt bedre trent enn hjemmevernet som de enkelte koloniene bidro med, men de var langt underlegne de vel disiplinerte profesjonelle soldatene som britene hadde til disposisjon. De amerikanske soldatene var i det alt vesentlige bondegutter, som kom og gikk, langt på vei etter som det passet dem og gårdsdriften hjemme. I det store og hele var Washington meget forsiktig med å risikere sin armé i større slag med britene. Han søkte, særlig i starten på krigen, å unngå større trefninger og kjempet fra befestede posisjoner. Et unntak fra regelen om å unngå større slag var oppgjøret om New York i august 1776. Britene hadde i den første fasen av krigen full kontroll over den amerikanske kysten og de større elvene, det la grunnlaget for betydelig mobilitet og styrkekonsentrasjon.

I løpet av sommeren 1776 landsatte britene en styrke på 32 000 mann i New York og på Staten Island, ledet general William Howe, som hadde overtatt etter Gage som øverstkommanderende for den britiske hæren. Det var en vesentlig større styrke enn Washington hadde til disposisjon, og med kontrollen på sjøen og elvene kunne de konsentrere styrkene. Det endte med et dramatisk nederlag for de amerikanske styrkene i slaget om Long Island, men gjennom en godt planlagt evakuering unnslapp Washington med 9000 mann og en liten del av artilleriet. Kampene fortsatte i New York og New Jersey høsten 1776 og frem til årsskiftet. Washington var stadig på defensiven i forhold til de britiske og tyske troppene, og søkte i det vesentlige å unngå større slag. Natt til første juledag 1776 angrep imidlertid Washington britenes hessiske leiesoldater ved Trenton og påførte dem et dramatisk nederlag, som han fulgte opp med et angrep på britiske tropper i Princeton en uke senere.

Tross disse amerikanske seirene ved årsskiftet 1776–1777 hadde britene delvis lykkes i sitt forsett om å isolere New England, som de oppfattet som kjernen i opprøret, fra de sørligere koloniene. De hadde også beseiret de amerikanske styrkene som hadde gått til angrep på de britiske befestningene i Canada, og dermed lagt grunnlaget for at britiske styrker fra New York og Canada helt kunne isolere den nordlige regionen. Dårlig kommunikasjon innenfor den militære ledelsen og mellom generalene og den sivile ledelsen i London bidro imidlertid til at den britiske strategien mislyktes.

Howe i New York ble ikke informert om, eller neglisjerte, at general John Burgoyne med en styrke på 10 000 mann skulle gjøre invasjon fra Canada mot Hudsonelven og deretter slutte seg til Howes styrker i New York. Howe hadde andre planer, han transporterte sine tropper sjøveien til Pennsylvania for å angripe opprørernes hovedstad i Philadelphia, i et forsøk på å lure Washington til å utkjempe et større slag, som han knapt kunne unngå å tape. Burgoyne startet sitt felttog midt i juni, og en snau måned seilte Howe mot Philadelphia med 18 000 mann.

Burgoyne hadde grovt undervurdert vanskene med å flytte en hær gjennom de uveisomme traktene mellom Canada og Hudsonelven, og hadde dessuten undervurdert kampevnen til de amerikanske soldatene. 17 oktober 1777 måtte han kapitulere ved Saratoga med sine resterende 6 000 mann. Den amerikanske styrken var nesten dobbel så stor. I Pennsylvania lyktes ikke Howe å lokke Washington til et avgjørende slag, men beseiret ham i flere mindre slag, viktigst var Brandywine og Germantown i månedsskiftet september-oktober. Etter kampene i Pennsylvania slo britene seg til i Philadelphia vinteren 1777–1778, mens Washington etablerte vinterkvarter for sin hær i Valley Forge i Pennsylvania. Der sluttet både den franske marki Joseph Motier Lafayette og den preussiske baron Friedrich Wilhelm von Steuben seg til de amerikanske troppene. Begge, særlig von Steuben, bidro til å videreutvikle Washingtons armé til en mer profesjonell styrke. I juni 1778 trakk britene seg tilbake fra Philadelphia til New York, og med seg på lasset og på skipene hadde de lojalister fra Pennsylvania.

Amerikanerne hadde fra mai 1776 mottatt uvurderlig fransk våpenhjelp. Frankrike ønsket selvsagt revansje etter nederlaget i syvårskrigen, men turte ikke gå inn i en allianse med amerikanerne før de kunne se at kolonistene faktisk kunne påføre britene militære nederlag. Burgoynes kapitulasjon ved Saratoga var tilstrekkelig for franskmennene til å inngå i en allianse med De forente stater i februar 1778. Fra mai 1778 var Storbritannia og Frankrike formelt i krig med hverandre. I 1779 inngikk også Spania i allianse med Frankrike om ikke med De forente stater, og i 1781 sluttet Nederland seg til den anti-britiske alliansen. Til sammen hadde da de allierte 137 store krigsskip mot britenes 94. Ikke bare var britene i undertall på havet, de hadde også mistet sine allierte fra syvårskrigen.

I kjølvannet av Saratoga ble altså britene i økende grad isolert, og i stedet for å undertrykke en revolusjon i de 13 koloniene måtte de tenke på sikre de britiske øyer mot invasjon og sikre de øvrige delene av imperiet, særlig India og De vestindiske øyene. Britene måtte dermed bruke store deler av flåten til å opprettholde kontrollen med den britiske kanalen og til å bevare kontrollen med øyene i Vest-India. Det førte med seg at de ikke lenger hadde full kontroll med kysten mellom Halifax på Nova Scotia i nord og Florida i sør. Alt i april 1778 seilte en større eskadre, tolv linjeskip og fire fregatter fra den franske flåtebasen Toulon med kurs for New York. Om bord var det også 4 000 soldater.

I realiteten mistet britene troen på å kunne nedkjempe kolonistene etter at krigen ble global. De sendte fredsfølere til amerikanerne, men de ble avvist siden de fortsatt ikke ville anerkjenne koloniene som en selvstendig stat. De hadde heller ikke helt gitt opp å beholde noen av de sørligste koloniene, og hadde fortsatt New York som sitt hovedkvarter.

I november 1778 sendte den britiske general Henry Clinton, som hadde etterfulgt Howe som øverstkommanderende, 3000 soldater til Georgia for å gjenerobre de sørlige koloniene. Britene forestilte seg ikke bare at det var flere lojalister i sør, men også at krigstrette kolonister ville akseptere en reetablering av kongens autoritet. Britene hadde betydelig fremgang både i Georgia og South Carolina, og lojalistene kom frem i dagens lys. Deres hevngjerrighet og brutale fremferd overfor patriotene virket på litt lengre sikt til å undergrave både deres egen og britenes stilling i sør. Partisankrigene i innlandet var usedvanlig brutale fra begge sider. I disse konfliktene kom både sosiale og økonomiske skillelinjer til syne, i tillegg til etnisk preget rivalisering, særlig mellom irsk-skotske og tyske etniske grupperinger.

Mens det revolusjonære engasjement i de sørlige koloniene økte, spredte krigstrettheten seg i nord, og Kongressens autoritet ble svekket av at den måtte erklære seg bankerott i 1780. Forsyningene til og betalingen av troppene nådde et slikt lavmål at i januar 1781 gjorde tropper fra Pennsylvania og New Jersey mytteri. Engasjementet for uavhengighet nådde et bunnivå i nord.

Amerikanerne ble så på et vis reddet av nok et tilfelle av britisk uenighet. Clinton som øverstkommanderende mente at den ansvarlige general i de sørlige koloniene ikke skulle marsjere nordover med sine tropper før South Carolina var under full britisk kontroll, og da mente både han og London at det ikke ville ta lang tid før North Carolina og Virginia kunne bringes tilbake til imperiet. Den lokale kommandanten, general lord Charles Cornwallis, ville det annerledes. Han startet et felttog inn i North Carolina i 1780. Etter slagene ved Kings Mountain, Cowpens og Guilford Courthouse hadde ikke lenger Cornwallis noen egentlig hær. Britene trakk seg tilbake til Wilmington på kysten og deretter til Yorktown i Virginia, som de skulle klargjøre som vinterbase for den britiske flåten.

Amerikanske og franske styrker og den franske flåten under admiral de Grasse samlet seg på halvøya hvor britene hadde forskanset seg. En fransk flåteseier gjorde det umulig for Clinton å sende inn forsterkninger fra New York. Cornwallis ble omringet i Yorktown, uten mulighet for å unnslippe, og Clintons forsøk på å unnsette ham kom altfor sent. Cornwallis måtte overgi seg til den kombinerte fransk-amerikanske styrke under Lafayette og Washington i oktober 1781. I realiteten var dermed uavhengighetskrigen over, selv om britene beholdt Savannah, Georgia og Charles Town i South Carolina frem til 1782, og New York til freden ble inngått i 1783.

Det tok lange og kompliserte forhandlinger for å komme frem til en fredsavtale. Amerikanerne måtte gi opp en rekke krav, det mest ekstreme var anneksjon av Canada. Delelinjen mellom Canada og Massachusetts var også mindre fordelaktig for den nye delstaten enn dens forhandlere hadde sett for seg, og i striden om fiskerettigheter på Newfoundland måtte også amerikanerne nøye seg med mindre enn ønsket.

Men den preliminære (foreløpige) avtalen som ble signert 30. november 1782 var likevel gunstig. Britene anerkjente amerikansk selvstendighet, og De forente staters territorielle utvidelse var betydelig. Staten ble utvidet frem til Mississippi, og amerikanerne fikk transportrettigheter på elven. Britene lovte å evakuere grenseposter i vest, noe de for en periode unnlot å gjøre siden amerikanerne ikke ville betale de lovede erstatninger til lojalistene for eiendommer som var blitt konfiskert. Den endelige avtalen i 1783 ble bare ubetydelig justert.