Nedrustning, betegnelse brukt dels om våpenreduksjoner eller en fullstendig avskaffelse av rustningene, dels om den prosess som skal føre frem til dette mål, f.eks. gjennom internasjonale avtaler som begrenser veksten i rustningsnivået eller tiltak for å senke det absolutte rustningsnivå. Uttrykket "avrustning" brukes også iblant, og betyr da som regel "fullstendig nedrustning".

"Rustningskontroll" kaller en gjerne en form for nedrustning som ikke innebærer reduksjoner av rustninger, bare begrensninger. Når ikke annet er sagt nedenfor er "rustningskontroll" inkludert under nedrustningsbegrepet. 

Kravet om nedrustning vokste frem innenfor den internasjonale fredsbevegelsen fra slutten av 1800-tallet, særlig blant sosialistene; deres representanter i parlamentene stemte i de fleste land mot rustningsbevilgningene. 1899 ble den første fredskonferanse i Haag innkalt for å overveie en begrensning av rustningene, men forsøket strandet, især på grunn av Tysklands motstand. Heller ikke den annen Haag-konferanse (1907) nådde noe resultat, og i de følgende år økte opprustningen sterkt. Se for øvrig fredsbevegelsen.

Etter den første verdenskrig ble de beseirede stater avrustet, og Folkeforbundets pakt hadde en bestemmelse om at medlemslandene skulle arbeide for å ruste ned. I mellomkrigstiden ble det avholdt en rekke internasjonale nedrustningskonferanser; noen av dem resulterte i konkrete avtaler, som avtalene om nedrustning til sjøs av 1922 (Washington-avtalen, se Washington-konferansen) og Genève-protokollen av 1925 om forbud mot bruk i krig av kjemiske og bakteriologiske våpen (i kraft fra 1928), men disse fikk stort sett liten oppslutning og dermed begrenset effekt. I 1925 nedsatte Folkeforbundet en «forberedende nedrustningskommisjon», som førte frem til nedrustningskonferansen i Genève 1932. Konferansen tok opp et bredt spektrum av nedrustningsspørsmål, men ingen konkrete resultater ble oppnådd.

Etter den annen verdenskrig foregikk nedrustningsarbeidet i nær tilknytning til FN. Fra starten fikk FN tre kommisjoner under Sikkerhetsrådet som skulle arbeide med nedrustningsspørsmål: Den militære stabskomiteen, Atomenergikommisjonen og Kommisjonen for vanlige rustninger. De to siste kjørte seg fast i den kalde krigens motsetninger og ble i 1952 nedlagt, samtidig som en ny kommisjon for nedrustning ble opprettet under Sikkerhetsrådet. (Den militære stabskomité har aldri vært operativ.)

FNs videre arbeid med nedrustningsspørsmål fra dette tidspunkt er vanskelig å få oversikt over om en ikke skiller mellom to slags oppgaver - 1) debatt- og informasjon, 2) forhandlinger. Disse to oppgavene er svært forskjellige og kan vanskelig ivaretas av ett og samme organ, hvilket også var erfaringen fra de nedrustningskommisjonene som ble nedlagt i 1952. Det har derfor utviklet seg en arbeidsdeling med forskjellige organer. Stormaktene har dessuten ønsket å holde selve  forhandlingsarbeidet under sin egen kontroll, om ikke helt utenfor FN så ihvertfall i utkanten av FNs formelle ramme. Det har derfor til enhver tid etter 1952 eksistert parallellt arbeidende komitéer og kommisjoner for nedrustning, hvorav den komité som driver med forhandlinger har vært styrt av stormaktene og bare fått FNs bekreftelse, ikke dens oppdrag.

Debattorganer er idag Sikkerhetsrådets Nedrustningskommisjon (UNDC) og Generalforsamlingens 1. komité. Forhandlingsorgan er Nedrustningskonferansen i Genève (CD). Den siste har en mer selvstendig status og er ikke formelt en del av FN, men konferansens budsjett ligger under FNs budsjett og den betjenes av FN-sekretariatet.  

Veien frem til dagens struktur var krokete. FNs Nedrustningskommisjon av 1952 ble, som de tidligere kommisjonene, sammensatt av Sikkerhetsrådets 11 medlemmer pluss Canada. Den nye kommisjonen gjorde heller ingen fremskritt og ble relativt snart et sovende organ, men ikke før den på stormaktenes og Generalforsamlingens initiativ hadde opprettet et underorgan med et mer direkte forhandlingsoppdrag og en snevrere sammensetning. Underkomiteen for Nedrustning (Subcommittee on Disarmament) var en strengt utvalgt gruppe - "De fire store" (Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA) pluss Canada - som møttes i fortrolighet og forhandlet fra 1954-1957. 

Underkomitéens forhandlinger var reelle, men førte likevel ikke frem. Stort sett var Sovjetunionen opptatt av allmenn og fullstendig nedrustning, mens Vestmaktene insisterte på verifikasjon av avtaler gjennom inspeksjon på stedet, noe Sovjetunionen avviste. I 1955 la Sovjetunionen frem et omfattende forslag som lå nær opp til Vestmaktenes standpunkter. Dette forslaget ble likevel avvist, noe som vakte atskillig debatt og førte til kritikk av vestlige standpunkter, blant annet i Det britiske underhus. 

Etter to år uten noe forhandlingsorgan ble De fire store  enige om å gjenoppta arbeidet fra 1959. Medlemskapet i den nye komitéen ble utvidet til ti og navnet følgelig endret til Ti-landskomitéen for nedrustning. Sammensetningen var balansert mellom øst og vest, fem land fra hver side.

Arbeidet i ti-landskomitéen startet våren 1960, men ble likevel avbrutt av U-2 episoden og det feilslåtte toppmøtet i Paris i mai 1960. I 1961 ble Sovjetunionen og USA enige om et viktig felles initiativ, den såkalte McCloy-Zorin-avtalen som fastslo prinsippene for allmenn og fullstendig nedrustning. FNs Generalforsamling sluttet seg til avtalen som ble grunnlaget for det videre forhandlingsarbeidet. Samtidig ble komitéen utvidet til en Atten-landskomité. De åtte nye medlemmene var alle alliansefrie stater.

I tiden fremover på 1960-tallet kom Atten-landskomitéen til å spille en viktig rolle i forberedelsene til flere avtaler om rustningkontroll og nedrustning, samtidig som det bør noteres at ingen av avtalene ble direkte fremforhandlet i komitéen. 

Særlig oppmerksomhet ble viet kjernevåpnene. I 1963 ble prøvestansavtalen inngått, etterfulgt av ikke-spredningsavtalen 1968. I 1972 ble det undertegnet en konvensjon om forbud mot utvikling, produksjon og lagring av bakteriologiske (biologiske) våpen og toksinvåpen, samt tilintetgjørelse av slike våpen (BTWC), i kraft fra 1975. I 1970-årene kom også de to SALT-avtalene. Felles for de fleste av disse avtalene var at de var avtaler om rustningskontroll, ikke i egentlig forstand om nedrustning. 

Atten-landskomiteen ble i 1969 utvidet nok en gang og skiftet navn til Nedrustningskomitéens konferanse (CCD). Større endringer kom med FNs første spesialsesjon om nedrustningsspørsmål i FNs Generalforsamling i 1978. Her ble FNs nedrustningsarbeid grunnleggende revidert. Spesialsesjonen aktiverte  den lenge sovende FNs nedrustningskommisjon (UN Commission on Disarmament /UNDC) og gjorde den til et permanent organ under Sikkerhetsrådet, men nå med alle FNs medlemsstater som medlemmer. I denne forbindelsen ble kommisjonens oppgaver som diskusjons- og informasjonsforum tydeliggjort. Nedrustningskommisjonen har holdt regelmessige årlige møter i årene siden og betjenes av FNs Kontor for Nedrustningssaker (UNODA).

Dessuten reorganiserte FNs spesialsesjon i 1978 forhandlingsorganet Nedrustningskomitéens konferanse (CCD) fra 1969, som var etterkommeren etter Underkomitéen fra 1954 og dens etterfølgere Ti-landskomitéen og Atten-landskomitéen. Organet ble nå omdøpt til bare Nedrustningkomitéen (CD). Fra 1984 heter organet Nedrustningskonferansen (CD). Konferansen er et forhandlingsforum som arbeider i Genève, utenfor FNs formelle ramme, men finansiert over FNs budsjett. Konferansen har, gjennom de forhandlinger den har hatt ansvaret for, bidratt til arbeidet med flere av de multilaterale avtaler som nevnes nedenfor, og som har rekkevidde ut over det som dekkes av OSSE. Etter siste utvidelse har Nedrustningskonferansen i Genève 66 medlemmer.

I avslutningsfasen av den kalde krigen og i årene etter ble det gjort store fremskritt i nedrustningsarbeidet. Denne perioden startet med at Mikhail Gorbatsjov overtok som leder i Sovjetunionen (mars 1985). Gorbatsjovs politiske og økonomiske reformprogram var uforenlig med det voldsomme pengesluket som opprustningen representerte. Allerede i november 1985 innledet Gorbatsjov og den amerikanske president Reagan en serie toppmøter som var viet nedrustningsspørsmål.

For kjernevåpnene ble det 1987 inngått en avtale mellom USA og Sovjetunionen som fjernet en gruppe landbaserte mellomdistanseraketter i Europa (INF-avtalen).Denne avtalen var et gjennombrudd i nedrustningsarbeidet, i og med at det for første gang var snakk om reell kjernefysisk nedrustning. Etter INF-avtalen fulgte forhandlinger om reduksjon av de strategiske kjernevåpen. Disse resulterte i de to START-avtalene (1991 og 1996). Gjennomføringen av START-forhandlingene ble komplisert ved oppløsningen av Sovjetunionen 1991, da et stort antall atomvåpen havnet utenfor Russlands territorium, og de tre nye atomvåpenstatene Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina måtte forhandles inn i START-avtalen i en tilleggsprotokoll. (Se også Budapest-memorandumet om Ukraina, Nunn-Lugar avtalen og kjernefysisk nedrustning.)

Resultatet av forhandlingene om INF og START er en dramatisk reduksjon av antallet atomvåpen, samt innføring av nye kontrollmekanismer som sikrer overvåkning av at partene overholder avtalene. En ny avtale mellom Russland og USA om reduksjon i antallet strategiske våpen ble undertegnet i 2002 (SORT-avtalen), etterfulgt av New START-avtalen i 2011.

Innenfor rammene av Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) ble det fra 1973 avholdt en rekke konferanser om tillitskapende tiltak (KNE). Også innenfor disse konferansene ble det gjennombrudd først etter 1985. Forhandlingene om gjensidige styrkereduksjoner i Europa (MBFR-forhandlingene) pågikk fra 1973 i mange år uten resultat, men da de ble avsluttet i 1989 kom partene raskt frem til CFE-avtalen i 1990. Denne avtalen ble inngått mellom alle de tidligere NATO- og Warszawapakt-landene og var den mest omfattende nedrustningsavtale som til da var inngått. CFE-avtalen setter et tak for hvor mange soldater og ulike typer konvensjonelle våpen som kunne befinne seg innenfor definerte geografiske områder. Gjennomføringen av CFE-avtalen møtte også problemer i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. En tilpasset CFE-avtale ble undertegnet i 1999, men ble ikke ratifisert fra vestlig side, bl.a. som følge av at Russland ikke har overholdt samtlige av sine forpliktelser om tilbaketrekking av styrker fra Moldova og Georgia. I 2007 suspenderte Russland sin deltagelse i avtalen.

Etter avtalene om reduksjon og fjerning av kjernevåpen, konvensjonelle våpen og soldater, har nedrustningsarbeidet også konsentrert seg om å få i stand avtaler som regulerer andre våpen. I 1993 ble det undertegnet en konvensjon om forbud mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen, samt ødeleggelse av slike våpen, Chemical Weapons Convention (CWC), i kraft fra 1997. I 1995 ble det oppnådd enighet om å skjerpe bestemmelsene som forbyr bruk av laservåpen til å blinde personell. I 1997 ble det undertegnet en avtale om totalforbud mot produksjon og bruk av antipersonellminer (Ottawakonvensjonen), i kraft fra 1999. I 2008 ble det undertegnet en konvensjon om forbud mot produksjon, lagring, anskaffelse, eksport og bruk av klaseammunisjon, i kraft fra 2010.

Derimot har det forgjeves vært gjort forsøk på å skjerpe bestemmelsene i prøvestans- og ikke-spredningsavtalene. Forhandlingene foregår dels innenfor rammen av de regionale sikkerhetsorganisasjoner, bl.a. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).

Nedrustningskonferansen i Geneve

FNs Databank for Nedrustningsavtaler 

Rydell, Randy (2009) “Nuclear Disarmament and General and Complete Disarmament.” In Krieger, David (Editor), The Challenge of Abolishing Nuclear Weapons, New York: Transaction Publishers.

Nogee, Joseph L. (1959) “The Diplomacy of Disarmament,” International Conciliation 33 [iii].

Boothby, Derek (2002) “The United Nations and Disarmament.” ACUNS, International Relations Studies and the United Nations Occasional Papers. No. 1.  http://acuns.org/wp-content/uploads/2012/06/TheUnitedNationsandDisarmament.pdf

McCloy-Zorin Avtalen (1961): tekst. http://www.nuclearfiles.org/menu/key-issues/nuclear-weapons/issues/arms-control-disarmament/mccloy-zorin-accords_1961-09-20.htm

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.