Teselskapet i Boston

Kolonister utkledd som amerikansk urbefolkning kastet lasten med te fra et britisk skip over bord. Aksjonen var en protest mot den forhatte te-loven fra 1773, som medførte importrestriksjoner for de amerikanske koloniene.

Teselskapet i Boston

Kolonistene i Nord-Amerika var uvillige til å betale toll på te og demonstrerte mot britene ved å kaste lasten på sjøen i det såkalte «Teselskapet i Boston», 1773. Striden om tollovene samlet koloniene mot britene og utviklet seg til den nordamerikanske uavhengighetskrigen (1775–1783).

Teselskapet i Boston
Av .

Teselskapet i Boston var en politisk protest mot den britiske te-loven, utført av nordamerikanske kolonister i Boston, Massachusetts, 16. desember 1773. Rundt 50 menn utkledt som mohikanere bordet et britisk fartøy i Boston havn og kastet lasten med te over bord. Årsaken var at britene påla kolonistene å betale toll for teen.

Faktaboks

Også kjent som

The Boston Tea Party

Massachusetts var på denne tiden én av 13 britiske kolonier, og teselskapet var en del av en pågående konflikt om hvor mye parlamentet i London kunne bestemme over koloniene i Nord-Amerika.

De som stod bak aksjonen, så den som vellykket både på kort og lang sikt. Parlamentet i London ble provosert til å vedta straffelover, i koloniene betegnet som «de utålelige lovene», «The Intolerable Acts», noe som førte til enda sterkere motstand mot Parlamentets styre i koloniene. Motstanden førte igjen til uavhengighetskrigen (1775–1783), som endte med at de 13 koloniene løsrev seg fra Storbritannia og dannet Amerikas forente stater (USA).

Bakgrunn

Patrick Henry
Kolonistene ville ikke akseptere at det britiske parlamentet hadde rett til å skattlegge dem uten at de var med i prosessen. Patrick Henrys tale mot stempelloven i 1765. Han var den som formulerte det kjente slagordet «no taxation without representation» (ingen skattlegging uten representasjon).
Av .

Storbritannias skattlegging av koloniene

Stempelloven
Stempelloven fra 1765 var en britisk lov som skattla forbruk av visse typer dokumenter og papir i de nordamerikanske kolonier. Formålet var å dekke deler av de britiske forsvarsomkostningene i koloniene. Koloniene nektet å betale og gjorde det til et spørsmål om det britiske Parlamentets rett til å beskatte dem uten at de var representert i forsamlingen. Dette, sammen med press fra britiske kjøpmenn som mistet handel på koloniene, førte til at Parlamentet trakk loven tilbake i 1766. De holdt likevel fast på beskatningsretten gjennom den såkalte Declaratory Act. Amerikansk satire fra 1766 som forestiller opphevelsen av stempelloven, framstilt som en begravelse.

Med unntak for en beskjeden avgift på te, var Townshend-lovene fra 1767 (lover om skatter og avgifter innført av den britiske finansministeren Charles Townshend) blitt opphevet i 1770. Spenningen sank da kortvarig mellom de nordamerikanske koloniene og parlamentet. Men kolonistene fortsatte å drikke te. For en del ble den importert fra Storbritannia. For en del drakk de smuglervare importert fra Holland. Handelsstanden i koloniene tjente godt både på å handle med smuglervarer og smugle selv.

Det britiske parlamentet ga imidlertid ikke opp å få kolonistene til å være med på å betale for forsvaret av koloniene, overfor urfolkene så vel som konkurrerende kolonimakter. Britene ønsket også at koloniene gjennom toll og avgifter skulle bidra til å lønne guvernører, dommere og tolletaten. Det ville styrke parlamentets og redusere kolonienes lovgivende forsamlingers kontroll med embetsverket i koloniene.

Declaratory Act, en prinsipperklæring fra 1766, var blitt vedtatt samtidig med at loven om stempelavgift ble opphevet. I den slo det britiske parlamentet fast at det hadde ubegrenset kompetanse til å vedta lover for så vel beskatning av koloniene, som å regulere handelen med koloniene. Kolonistene bestred ikke parlamentets rett til å regulere det britiske imperiets handel, men ville ikke akseptere at parlamentet hadde rett til å skattlegge dem uten at de var med i prosessen. Slagordet var «No taxation without representation» («ingen skattlegging uten representasjon [i parlamentet]»). Prinsippet som lå til grunn for denne loven representerte altså en tikkende bombe.

Det fantes flere slike alvorlige potensielle konflikter. Utplassering av britiske tropper i koloniene representerte ett konfliktpunkt, særlig etter at soldatene fra slutten av 1760-tallet i økende grad ble plassert i byene snarere enn i grensetraktene i vest. Konflikter fulgte både om hvordan de skulle innkvarteres og hvem som skulle dekke utgiftene. Blodige sammenstøt fulgte både i Massachusetts og New York. En tilsvarende spenning fulgte av at britene søkte å gjennomføre et strengere tolloppsyn, særlig i koloniene i New England. Blodige sammenstøt toppet seg da det lille britiske marinefartøyet Gaspee, engasjert i tolloppsynet, gikk på grunn og ble bordet og brent av kolonister fra Rhode Island sommeren 1772.

Kolonistenes motstand

Som en følge av manglende gjensidig forståelse og aksjoner fra begge parter, var altså spenningen mellom kolonistene og London igjen stigende på begynnelsen fra 1771. Britene så med bekymring på at Sons of Liberty, de amerikanske patriotene, gjenoppstod. De var etablert i koloniene fra 1765 og gikk i dvale etter opphevelsen av stempelloven. Sons of Liberty fantes i de fleste koloniene, og engasjerte seg sterkt for å sikre kolonistenes rettigheter. De holdt også nær kontakt med hverandre. Tidlig i 1771 tok Samuel Adams, som hadde spilt en sentral rolle i kampen mot te- og stempelloven så vel som Townshend-lovene, initiativet til å etablere de såkalte korrespondansekomiteene, Committees of Correspondence, for å samordne motstanden mot britene, først mellom byene i Massachusetts og kort tid etter også i de andre koloniene.

Adams var uttalt anti-britisk og en kompromissløs forkjemper for kolonienes rettigheter, og blant de første som så for seg uavhengighet for koloniene. Han gjorde en iherdig innsats for å opprettholde spenningsnivået som fulgte av parlamentets lovgivning og kolonistenes oppfatning av den. Han fikk, om enn ufrivillig, støtte av guvernøren for Massachusetts, Francis Bernard, og lederen for Høyesterett i kolonien, Thomas Hutchinson, som skulle etterfølge Bernard som guvernør. Polemikken mellom partene, primært drevet frem av Adams og hans nære allierte, foregikk i to av Bostons aviser, og i koloniens lovgivende forsamling.

I juni 1773 spilte Adams og hans medsammensvorne ut sitt sterkeste kort. Et halvt år tidligere hadde Benjamin Franklin, kolonien Massachusetts' utsending i London, fått tak i en rekke brev som Hutchinson, Bernard og flere andre hadde sent til et medlem av den britiske regjeringen, Thomas Whately. Brevene hadde Franklin deretter oversendt til en av Adams medarbeidere, Thomas Cushing. Hvordan Franklin fikk tak i brevene, vet historikerne fortsatt ikke.

Franklin ba i sitt følgeskriv Cushing om å holde brevene hemmelige. Cushing og Adams fant imidlertid at brevene var så avslørende for Hutchinsons og hans medarbeideres holdninger til kolonistene at de ikke ville la muligheten til å henge dem ut gå fra seg. Brevene var skrevet i en nedlatende tone, og karakteriserte kolonistene som «uvitende» og «uforstandige», og ikke i stand til å styre seg selv. Adams og Cushing fikk følge av mange når de ga uttrykk for at Hutchinsons utsagn var å betrakte som forræderi mot dem han som guvernør var satt til å styre. Offentliggjørelsen av brevene var som å helle olje på glørne.

Te-loven av 1773

Mens debatten i koloniene flammet opp, vedtok parlamentet 1. mai 1773 en ny te-lov. Initiativet til loven ble utløst av at Det ostindiske kompani stod på konkursens rand. I 1773 hadde Kompaniet et usolgt lager på snaut 10 millioner kilogram te. Kompaniet var viktig for den britiske økonomien, og mange medlemmer av parlamentet hadde aksjer i selskapet. Løsningen på vanskene med Kompaniets solvens og skattleggingen av de amerikanske koloniene kunne finnes i en enkel kobling av de to problemene: Kompaniet skulle få enerett på te-eksporten til koloniene og samtidig fritas for avgifter på importen til Storbritannia. Samtidig skulle den beskjedne importavgiften (tollen) ved innførsel til koloniene beholdes.

Parlamentet konkluderte at siden den lovlig importerte teen ville bli vesentlig billigere enn smuglervare, ville kolonistene betale tollen fordi det økonomisk ville lønne seg. De hadde jo siden Townshend-loven ble opphevet fortsatt å kjøpe britisk te, og dermed implisitt akseptert te-avgiften.

Det britiske parlamentet så loven som et kolumbi egg. Den britiske regjeringen hadde imidlertid forregnet seg grovt, nettopp fordi den primært var opptatt av sine egne prinsipper og hverken forstod kolonistenes synspunkter eller viktige gruppeinteresser i koloniene. For Samuel Adams og hans likesinnede gjaldt det å bestride britenes rett til å skattlegge koloniene. De hadde funnet seg i avgiften på te i noen år, men var ikke villige til å akseptere prinsippet om parlamentets rett til skattlegging.

Like viktig som denne prinsipielt begrunnete motstanden var det at britenes strategi bidro til å samle handelsstanden i motstanden mot den nye loven. Den ga nemlig Ostindia-kompaniet monopol ikke bare på importen av te til koloniene, men også kontroll over omsetningen. Dermed ville handelsstanden ikke bare bli utelukket fra den legale handelen med te, men også miste smuglermarkedet fordi Kompaniets te ville bli billigere enn smuglervare. Nok en gang hadde parlamentet ikke forstått eller neglisjert hva som egentlig samlet motstanden mot importavgifter og skattlegging. Parlamentet hadde slett ikke regnet med at den siste te-loven ville bidra til å konsolidere kolonialistenes motstand snarere enn å splitte dem. Handelsstanden hadde på 1760- og tidlig på 1770-tallet langt fra vært samlet i mostand mot den britiske lovgivningen. Boikottlinjen hadde ikke vært uten kostnader for dem.

Te-selskap med dramatiske konsekvenser

The Boston Tea Party
Nybyggere utkledd som amerikansk urbefolkning kastet lasten med te fra et britisk skip overbord. Aksjonen var en protest mot den forhatte te-loven fra 1773, som medførte importrestriksjoner for de amerikanske koloniene.
Av /NTB Scanpix.
Teselskapet i Boston
I løpet av noen få timer hadde «indianerne» tømt de tre skipene for vel 40 000 kilogram te til en verdi av 10 000 pund. Det var en godt regissert og dramatisk forestilling, og en stor menneskemengde bivånet det hele fra kaia. «Amerikanere kaster last fra te-skipene ut i elven ved Boston». Framstilling fra 1789.

Da nyheten om den siste te-loven kom til koloniene sommeren 1773, var opposisjonen i kolonien Massachusetts så opptatt av striden med Hutchinson at det tok tid før de forstod konsekvensene. Det var New York og Pennsylvania som førte an i motstanden. Det gikk skip med te til fire havner i koloniene: New Charleston, Philadelphia, New York og Boston. I Charleston ble teen losset og lagret, uten å bli solgt til noen. I Philadelphia og New York ville ingen ta mot lasten, og myndighetene der aksepterte at skipene måtte returnere med uforrettet sak. Bare i Boston kom det til en fastlåst konflikt over teen, og for Boston og Massachusetts ble konsekvensene dramatiske.

Sent på ettermiddagen 16. desember 1773 bordet et femtitalls unge menn fra Boston og omegn tre skuter som lå til ankers i Boston havn. Skutene var lastet med te fra Det ostindiske kompani. Påført krigsmaling og utkledt som mohikanere, tok ungdommene kontroll over skipene uten å møte motstand. Trekassene med te ble heist opp på dekk, revet opp og teen hevet på sjøen. I løpet av noen få timer hadde «indianerne» tømt de tre skipene for vel 40 000 kilogram te til en verdi av 10 000 pund. Ingen personer kom til skade. Det var en godt regissert og dramatisk forestilling, og en stor menneskemengde bivånet det hele fra kaia.

Som en følge av te-selskapet vedtok det britiske parlamentet våren 1774 straffelovene, «de utålelige lovene». For det første ble havnen i Boston stengt for all handel. Massachusetts ble direkte underlagt den britiske kongens styre, kongen ble tillagt full kontroll over embetsverket, og domstolene ble fratatt sin lokale basis i jury-sammenheng. Kolonien ble også formelt fratatt sitt selvstyre ved at privilegiebrevet fra 1691 ble opphevet.

«De utålelige lovene» førte ganske umiddelbart til at korrespondanse-komiteene, og Sons of Liberty, som til dels bestod av de samme personene, startet på veien mot uavhengighet, selv om de i utgangspunktet ikke hadde tenkt seg at motstanden mot parlamentets vedtak skulle føre dit. Høsten 1774 møttes representanter for de 13 koloniene til den første kontinentalkongressen i Philadelphia. Våren 1775, et drøyt år før Uavhengighetserklæringen, angrep britene amerikanerne ved Concord og Lexington.

I ettertid kan vi se at Teselskapet i Boston på kort sikt gjorde uavhengighetskrigen mer sannsynlig. Historikere flest mener at denne utviklingen ikke var uavvendelig. Frem mot midten av 1770-årene var det store flertall av kolonistene langt fra tilhengere av uavhengighet. Men prosessen ble styrket av aktivister på begge sider, særlig i Boston, og av britiske parlamentarikere og regjeringer som manglet innsikt i eller sympati for kolonistenes oppfatning av sine rettigheter.

Den republikanske Tea Party-bevegelsen (2009–)

Tea Party-bevegelsen fra 2009 er oppkalt etter Teselskapet i Boston. Den er en politisk bevegelse i USA, hovedsakelig på høyrefløyen i Det republikanske partiet. Bevegelsen ble et nasjonalt fenomen vinteren og våren 2009 i forbindelse med en serie protestmøter mot president Barack Obama og Det demokratiske partiets politikk.

Til Tea party-bevegelsen regnes ingen nasjonal organisasjon, men en samling organisasjoner og grasrotforeninger av ulik størrelse og med ulik politisk innretning på høyresiden i amerikansk politikk. Det finnes dermed heller ingen valgt ledelse.

Ideologisk er bevegelsen sammensatt av standpunkter fra økonomisk liberalisme, konservatisme og populisme. Sentrale kampsaker har vært lavere skatt, svakere offentlig inngripen i økonomien og en strengere innvandringspolitikk. Et gjennomgående tema er kritikk av føderale myndigheter og det bevegelsen ser som eliter uten forståelse for «vanlige amerikaneres» hverdag.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kathleen Burk, Old World, New World, Great Britain and America From The Beginning London 2007, Little, Brown.
  • Robert Middlekauff, The Glorious Cause. The American Revolution, 1763-1789, Oxford 2005, Oxford University Press.
  • Ingrid Semmingsen, En verdensmakt blir til, Oslo 1972, Aschehoug.

Kommentarer (2)

skrev Finn Erik Karlsen

The Boston TeapartyDere skriver om importrestriksjoner, var det skattlegging og kommer uttrykket "No taxation without representation" fra denne historiske hendelsen?

svarte Hallvard Notaker

Hei,det som opprørte kolonistene med te-loven var særlig fordelene som ble gitt det britiske Ostindiske handelskompani, som ble gitt monopol eller bedre vilkår på flere felter. Jeg har for øvrig rettet årstallet for te-loven til 1773.No taxation, osv, var i bruk som slagord før denne hendelsen, men innholdet i slagordet var relevant også ved denne hendelsen.Det står for øvrig mer om den amerikanske uavhengighetskrigen under oppslagsordet "USAs historie".

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg