Tårnene på World Trade Center i brann etter terrorangrepet 11. september 2001.

Terrorangrepet 11. september 2001 av National Park Service. Public domain

USA fikk sitt første store tidsskille i det nye årtusenet med terrorangrepet på USA 11. september 2001. Følgene var store både innenriks- og utenrikspolitisk.

Republikaneren George W. Bush tok over som USAs president etter å ha vunnet det uvanlig jevne valget høsten 2000. Strid om opptellingen av stemmer i Florida gjorde at Bush først seks uker etter valget kunne erklære seier over den demokratiske kandidaten, Al Gore.

Ved presidentvalget i 2004 ble Bush gjenvalgt med større margin enn i 2000. Han slo demokratenes John Kerry etter en valgkamp som kom til å dreie seg om USAs økende problemer med å skape ro i Irak etter invasjonen i 2003 og om velgernes bekymringer for arbeidsledighet og de økonomiske utsiktene mer allment.

Opprydning etter terrorangrepet på World Trade Center.

Opprydning etter terrorangrepet av iStockPhoto. Gjengitt med tillatelse

Terrorangrepet 11. september og krig i Afghanistan og Irak førte med seg store påkjenninger både for dem som bodde der volden fant sted og for hundretusener av soldater og deres familier, og USAs forhold til allierte ble i perioder sterkt anstrengt. Hjemme ble amerikanerne i stigende grad delt i synet på både utenrikspolitikk og antiterror-tiltak innenlands, på en måte som forsterket konfliktnivået og polariseringen i partipolitikken.

Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 kostet nesten 3000 mennesker fra 93 land livet og etterlot store materielle skader i New York og på Pentagon-bygningen utenfor Washington, D.C. Fjernsynsseere over hele verden fikk se sjokkerende bilder av passasjerflyene som ble brukt som bomber og de enorme følgene utover dagen. Mediedekningen styrket det globale inntrykket av 11. september 2001 som et tidsskille.

Amerikanske etterretningsmyndigheter mistenkte tidlig terrornettverket al-Qaida og dets leder Osama bin Laden for å ha stått bak angrepene. USA sikret seg også støtte fra NATO og de andre stormaktene til å gå til angrep mot den eller dem som stod bak terroraksjonene.

Amerikanske interesser var blitt angrepet av al-Qaida også i 1990-årene, med en mindre bombe mot World Trade Center i New York (1993), to store bilbomber mot ambassadene i Kenya og Tanzania (1998) og et selvmordsangrep mot krysseren USS Cole utenfor Jemen (2000). Likevel stilte angrepet 11. september terrortrusselen mot USA i sentrum for politikk og offentlig debatt på en helt ny måte.

President George W. Bush erklærte i en tale til Kongressen ni dager etter terrorangrepet at USA tok fatt på en «krig mot terror» som ville vare til al-Qaida og «enhver terrorgruppe med global rekkevidde er funnet, stanset og bekjempet». Formuleringen om «krigen mot terror» ble i årene som fulgte en samlebetegnelse for et stort antall tiltak globalt og innad i USA.

En omfattende, USA-ledet militæraksjon i Afghanistan ble iverksatt i oktober 2001. Den internasjonale styrken og dens allierte blant opposisjonelle grupperinger i Afghanistan lyktes i å fordrive Taliban-regimet fra sin maktposisjon, men ikke i å pågripe bin Laden, som hadde fått operere fra sine baser i landet under Talibans beskyttelse.

Innenriks omfattet den økte beredskapen mot terror en ny lov for overvåking og sikkerhet med kortnavnet «patriotloven» og etableringen av et eget departement for innenlandsk sikkerhet («homeland security»). Patriotloven ble vedtatt på kort tid med overveldende flertall i Kongressen og hadde til hensikt å forenkle etterforskning og avverging av terrorplaner. I tiden som fulgte ble den blant annet kritisert for sin utvidelse av myndighetenes overvåkingsfullmakter og adgang til å omgå de ordinære reglene for straffeforfølgelse.

Videre ble innenlandsk sikkerhet samordnet i ett stort departement. Dette var den største forvaltningsreformen i USA på et halvt århundre, og del av et større bilde med konkrete følger i det daglige for amerikanerne så vel som folk ellers i verden. Skjerpede sikkerhetstiltak i flytrafikken og strammere håndheving av USAs utlendingskontroll var blant de tydeligste tiltakene.

Styrkingen av myndighetenes adgang til overvåking sammenfalt i tid med en sterk vekst i de teknologiske mulighetene for slik virksomhet. Dette ble for alvor offentlig kjent i 2013, da IT-teknikeren Edward Snowden lekket informasjon om utstrakt global, elektronisk overvåking i regi av den amerikanske etterretningsorganisasjonen National Security Agency (NSA).

En amerikansk soldat i Irak 22. mars 2003.

Irak-krigen av Dan Chung/NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse

USA angrep Irak i mars 2003 med henvisning til et behov for å uskadeliggjøre påståtte arsenaler av masseødeleggelsesvåpen. Også Storbritannia, Australia og Polen deltok militært, men uten samtykke fra FN eller NATO.

Saddam Husseins regime ble veltet etter kort tid samme vår og et nytt regime innsatt. I årene som fulgte førte likevel opprør i flere bølger til fortsatt vold og store ødeleggelser. Ingen masseødeleggelsesvåpen ble funnet, og tilhengerne av invasjonen la i stedet vekt på at Saddam Hussein diktatur var avskaffet.

USA trakk sine kampstyrker ut av Irak i august 2010, og sent i 2011 var også avdelingene som trente den irakiske hæren ute av landet. På det meste, i 2007, stod 170 000 amerikanske soldater i Irak. Omkring 4500 soldater fra USA mistet livet der fra 2003 til 2011.

Både krigen mot terror og invasjonen av Irak møtte sterk kritikk i andre land så vel som i USA selv. Særlige protester skapte viljen til å ignorere FN og tilsidesetting av folkeretten, internasjonale konvensjoner og i noen grad USAs egen grunnlov.

Før angrepet på Irak i 2003, gikk mange av USAs allierte inn for sterkere tilbakeholdenhet og bad om at et angrep bare fant sted med støtte i FNs Sikkerhetsråd. Bush-administrasjonen argumenterte mot dette, og hevdet at et «forkjøpsangrep» kunne la seg forsvare. Et begrep om en «koalisjon av villige» for det enkelte formål stod også i motsetning til tidligere vekt på formell forankring i internasjonale organer.

Uenigheten om det folkerettslige grunnlaget for inngripen i Irak hadde klart negativ virkning på forholdet mellom USA og viktige europeiske allierte som Tyskland og Frankrike. NATO-landet Tyrkia sa nei til å la USA frakte en panserdivisjon gjennom landet og til Iraks nordgrense før invasjonen i 2003.

I krigen mot terror vakte det oppsikt at USA fraktet fanger fra Afghanistan til militærbasen Guantánamo Bay, hvor mistenkte al-Qaida- og Taliban-medlemmer ble fengslet på ubestemt tid. De ble verken gitt sivil rettergang eller status som krigsfanger etter Genève-konvensjonen. USA forsvarte sin praksis med å definere de pågrepne som «ulovlig stridende», altså soldater som selv opererte utenfor krigens lover.

Sammen med dokumenterte tilfeller av amerikansk tortur i forhør, særlig simulert drukning («waterboarding»), bidro den utenomrettslige fengslingen på Guantánamo til å svekke sympatien for USA globalt og til økende protester i USA. Kritikken ble styrket i 2004 da amerikanske medier offentliggjorde bilder av amerikanske soldater som mishandlet fanger i Abu Ghraib-fengselet utenfor Bagdad.

Mot slutten av Bushs presidentperiode var USAs forhold til de europeiske allierte i bedring etter Irak-krigen, men kritikken av Bush-administrasjonens «alenegang» forble sterk. Det gjaldt også spørsmål som internasjonalt klimasamarbeid og etableringen av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. I Latin-Amerika vokste et fellesskap av USA-kritiske regimer frem, med Venezuelas president Hugo Chavez og Bolivias president Evo Morales som tydelige talsmenn sammen med Fidel Castro på Cuba.

På 2000-tallet vakte USAs økende budsjettunderskudd og statsgjeld bekymring blant økonomer. Det ble også advart mot en forbruksvekst basert på opplåning av boliger. Irak-krig, terrorkamp og trygdevekst utgjorde en hovedforklaring på utgiftssiden av budsjettunderskuddene, men Bushs omfattende skattelettelser i 2002 bidro også med en umiddelbar inntektssvikt. Rystelser i økonomien og næringslivet ble det også da toppledere i en rekke storkonserner fra 2001 og fremover ble satt under tiltale, etter å ha beriket seg gjennom regnskapssvindel og annen økonomisk kriminalitet.

Økonomien i delstatene var også under press, med kutt i offentlige tjenester og velferdsytelser og sterkt stigende studieavgifter i høyere utdanning blant konsekvensene. Samtidig, med unntak for en svekkelse i veksttakten etter terrorangrepet i 2001, var den økonomiske veksten i USA solid sammenliknet med EU. Målt i andel arbeidsledige var tallene dårligere, med betydelig økning fra 2001 til 2004.

I 2006 passerte USAs folketall 300 millioner, og spansktalende av latinamerikansk herkomst gikk forbi afrikansk-amerikanere som den største minoriteten i befolkningen.

Særlig utfordrende var spørsmålet om USAs om lag 12 millioner innvandrere uten lovlig opphold, men ofte med langvarig yrkesdeltakelse i lavinntektsarbeid og barn i det amerikanske skolevesenet. Et omfattende kompromiss om deres legale status var nær ved å lykkes i Kongressen i 2007, men strandet etter motstand fra ytterfløyene i begge partier. Handlingslammelse kom til å prege saksfeltet helt til president Barack Obama i 2014 varslet at han ville se bort fra lovgiverne og i stedet gjennomføre en rekke omstridte, liberaliserende tiltak i form av instrukser til sine departementer. Tiltakene ble i 2016 stanset i rettsvesenet.

De kulturelle og moralske spørsmålene som preget den politiske polariseringen under president Clinton forble viktige. Viktige saker var abort, forskning på stamceller og homofiles rettsstilling. Folkeavstemninger om forbud mot homofile partnerskap eller ekteskap fikk stor oppmerksomhet, ikke minst fra konservativt hold.

Samtidig bestemte Høyesterett i 2003 at grunnloven ikke tillot lover som regulerte seksuell omgang mellom samtykkende voksne. Prøvesaken var et delstatlig forbud i Texas mot samleie mellom menn. Kjennelsen ble den første av flere som styrket homofiles rettsstilling, med slutningen om lik rett til å inngå ekteskap som høydepunkt i 2015. Meningsmålinger tydet på allment stigende støtte til en slik utvikling.

En rekke hendelser der myndighetene ikke greide å beskytte innbyggerne bidro til et utbredt inntrykk av utilstrekkelighet blant landets ledere. Valgkaoset i Florida i 2000 gav et dårlig inntrykk av demokratiets funksjonsmåte og de økonomiske skandalene med bokføringssvindel og konkurser i 2001-2002 tydet på at økonomiske eliter hadde sluppet unna kontroll. I tillegg viste svak eller feilaktig etterretning seg å ha bidratt til usanne påstander forut for Irak-krigen og til manglende avverging av terrorangrepet 11. september.

Da orkanen Katrina rammet New Orleans og andre steder langs kysten av Mexicogolfen i august 2005, sviktet det føderale hjelpearbeidet og bidro til unødvendige lidelser. I tillegg ble den svarte befolkningen rammet uforholdsmessig hardt, slik at svikten i det offentlige blant mange ble oppfattet som en form for rasisme – påstanden var at områder med velstående, hvit befolkning ville fått bedre hjelp.

De menneskelige og økonomiske omkostningene ved krigen i Irak ble mer synlige for folk flest, og høsten 2006 passerte antallet falne soldater antallet omkomne 11. september, samtidig som utgiftene fortsatte å trekke opp budsjettunderskuddene.

Mismotet som ble skapt av slike saker, illustrert ved den sterkt synkende populariteten for president Bush i disse årene, kan være med på å forklare den sterke entusiasmen og forhåpningene om at et maktskifte kunne skape positiv endring i USA i 2008.

I 2008 jublet et flertall av velgerne over å ha valgt Barack Obama til USAs første svarte president, samtidig som det var blitt klart at USA og verden for øvrig var kastet ut i en finanskrise og på vei mot nedgangstider. Økt arbeidsledighet og forverring av USAs statsøkonomi fulgte. Mot slutten av Obamas presidentperiode var økonomien i bedring og ledighetstallene 

Presidentvalget i 2008 ble et oppgjør med tiden under Bush og flere års rikspolitisk skyttergravskrig der de to store partiene ikke ble oppfattet som samarbeidsvillige. Obama gikk til valg på et løfte om forandring og håp for fremtiden og vant en overlegen seier mot sin republikanske motkandidat John McCain. Stor entusiasme brakte valgdeltakelsen til sitt høyeste nivå siden 1960.

Obama fikk i 2008 med seg et styrket demokratisk flertall i begge kamre i Kongressen, frem til 2010, da republikanerne tok tilbake Representantenes hus. Men de to første årene som president fikk han og det demokratiske partiet stort spillerom i rikspolitikken.

Ved valget i 2012 vant Obama relativt enkelt en ny periode i kamp med republikaneren Mitt Romney, men entusiasmen omkring Obamas person og troen på en bedre fremtid, var klart svekket. Valgkampen fikk et mer ordinært preg, med kamp om de politiske sakene som tradisjonelt skiller demokrater og republikanere. Etterdønningene av finanskrisen, ikke minst det høye antallet arbeidsledige, fortsatte å prege hverdagen i USA.

Republikanerne beholdt flertallet i Representantenes hus i 2012, slik at Obama fortsatt måtte samarbeide på tvers av partigrensene for å få til vedtak. I 2014 vant republikanerne flertall også i Senatet. I 2016 gikk de svakt tilbake, men beholdt flertall i begge kamre.

Presidentvalget i 2016 ble vunnet av Donald Trump, som overrasket mange både ved å vinne nominasjonskampen i Det republikanske partiet og deretter ved å beseire demokratenes Hillary Clinton.

Trumps seier ble gitt ulike fortolkninger innenfor en ramme der fellesnevneren var bred folkelig frustrasjon med politikere og andre grupper de oppfattet som eliter uten blikk for deress hverdag. Valget ble fulgt av betydelig nasjonal debatt om økte økonomiske forskjeller og forholdet mellom minoriteter og den hvite flertallsbefolkningen.

Obama fullførte med noen justeringer tilbaketrekningen fra Irak som var blitt planlagt under president Bush og oppfylte sitt løfte om å avslutte USAs krigsdeltakelse der.

Samtidig trappet USA opp krigføringen og jakten på terrorister i Afghanistan og i grenseområdene til Pakistan. Her fantes det som ble ansett som friområder for Taliban og al-Qaida. Taliban hadde siden 2005 gradvis gjenvunnet fotfestet i store deler av Afghanistan og økte antallet angrep. USA økte antallet soldater i dette området kraftig i 2010, før det ble senket igjen da Obama mente mange av målene var oppnådd i 2011.

I 2011 ble også Osama bin Laden lokalisert i Pakistan og drept av amerikanske spesialsoldater.

I 2014 avsluttet USA og NATO formelt sine kampoperasjoner i Afghanistan og inngikk i stedet en avtale med landets myndigheter om at en internasjonal styrke på 13 000 soldater skulle bli igjen for å trene den nasjonale hæren.

USAs «krig mot terror» foregikk i økende grad under president Obama med droner – små, ubemannede fly – fra de ordinære væpnede styrkene og fra CIA. Disse angrep mistenkte terrorister, særlig i Afghanistan, Pakistan og Jemen, med raketter uten at USA trengte å sette soldater på bakken. Menneskerettsgrupper har pekt på store sivile tap i flere av angrepene, og den systematiske bruken av droner for å ta livet av enkeltpersoner er blitt kritisert for manglende åpenhet og for å hvile på usikkert juridisk grunnlag.

Guantánamo-leiren med fengslede terrormistenkte ble ikke stengt innen Obamas første år som president, slik han varslet i 2009, selv om antallet fanger gradvis gikk ned. Han fastholdt i 2015 at leiren skulle stenges og satte 2016 som mål.

Obama ble mottatt med hyllest og store forventninger om en mer fredelig verden under sine første besøk i toneangivende EU-land, der forholdet til USA nå var normalisert igjen etter Irak-krigen. De første månedene etter innsettelsen besøkte han flere verdensdeler med dialog og samarbeid som nøkkelord.

Da Obama ble tildelt Nobels fredspris for 2009, stod et forbedret samarbeid med Russland om atomnedrustning sentralt i begrunnelsen. I Obamas andre presidentperiode var forholdet til Russland igjen kjølig, med krigene i Syria og øst i Ukraina som mest fremtredende problemer.

Israel fikk forsikringer om USAs vennskap og støtte, ledsaget av skjerpede krav knyttet til en tostatsløsning. Obama gjorde både i sin første og andre presidentperiode forsøk på å gjenopplive fredsprosessen mellom Israel og de palestinske myndighetene, uten å lykkes. Forholdet til Israels politiske ledelse var tidvis anspent.

I 2014 varslet Obama at USA og Cuba ville gjenoppta de diplomatiske forbindelsene som ble brutt i 1961. Enkeltelementer i sanksjonene USA innførte var blitt myket opp noen år tidligere, men avgjørelsen representerte et klart vendepunkt i USAs politikk. Avgjørelsen medførte ikke umiddelbar heving av de strenge handelsbegrensningene, som flertallet i den republikansk-kontrollerte Kongressen ønsket å videreføre. De praktiske lettelsene gjaldt blant annet finanstransaksjoner og reising.

I klimapolitikken inngikk i 2014 USA og Kina en avtale med konkrete mål for utslippskutt. Den manglende politiske enigheten i USA om nasjonale forpliktelser, og passende byrder for amerikanske bedrifter, vanskeliggjorde lenge en amerikansk lederrolle i klimaforhandlingene. I 2016 sluttet likevel USA seg til Paris-avtalen. Obama aksepterte forskernes funn om at menneskene var i ferd med å forårsake varige klimaendringer, men uten å få flertall i Kongressen for vidtrekkende tiltak. Obama innførte i stedet strengere grenser for karbonutslipp fra kraftproduksjon ved å utnytte eksisterende ordninger som forvaltes av det amerikanske miljødirektoratet Environmental Protection Agency. Tiltaket ble i 2016 stilt i bero av en føderal domstol.

Finanskrisen i USA i 2008-2009 førte til nedgang i landets økonomi. Her er president Obama i møte med visepresidenten, finansministeren, sentralbanksjefen og andre sentrale økonomiske rådgivere.

Finanskrise av Chuck Kennedy/United States federal government. Public domain

Finanskrisen som rammet USA og etter hvert resten av verden i 2008 og 2009, begynte i det amerikanske boligmarkedet og ledet like inn i store finansinstitusjoner som hadde bidratt til uforsvarlige låneopptak. Stilt overfor valget mellom å la institusjonene gå overende eller gripe inn, valgte sentralbanken og politiske myndigheter å tre inn med enorme summer.

Krisen førte med seg tilbakegang i økonomien og sterkt stigende arbeidsledighet. Pensjonister fikk rasert sine sparefond, og mange amerikanere måtte selge sine hjem.

Fra 2009 begynte økonomien å vokse igjen, og arbeidsledigheten sank, men vanskelighetene i økonomien preget USA i mange år. I 2014 var andelen arbeidsledige tilbake på nivået før krisen, men antakelig skjulte tallene mange som hadde gitt opp å skaffe arbeid. Krisen hadde også ført med seg store offentlige kostnader og økt utenlandsgjeld, og den bidro til sterk misnøye med landets politiske ledere.

De økonomiske ulikhetene fortsatte å vokse, slik de hadde gjort siden rundt 1980. En økende andel av de samlede inntektene gikk til bedriftenes eiere, og en synkende andel til arbeidstakerne.

Reallønnsveksten blant de nederste 80 prosentene på inntektsstigen var i perioden 1979–2011 til sammen 16 prosent, mens den var 56 prosent for den øverste femdelen. For den øverste prosenten var økningen 174 prosent, herunder en stor andel kapitalinntekter. Ulikhetene i formuenhet var større.

Den voksende ulikheten ble mer fremtredende som tema i rikspolitikken etter finanskrisen, på venstrefløyen med aksjoner som Occupy Wall Street så vel som i mer tradisjonell politisk debatt. Mot slutten av Obamas presidenttid var frustrasjonen blant folk som oppfattet seg som middelklasse, med ønsker om å bevege seg oppover økonomisk og sosialt, stor nok til at temaet satte sterkere preg på den offentlige samtalen enn tidligere. Hva problemet bestod i og hvilke løsninger som egnet seg, fortsatte å få ulike svar på høyre- og venstresiden. Temaet var blant de fremste i presidentvalgkampen i 2016, også i de to partienes nominasjonsprosesser.

USAs avhengighet av importert olje hadde vært et politisk problem siden oljekrisen i 1973–74, med sårbarhet for prisstigning og andre staters evne til å begrense oljetilgangen. Prisen på bensin for amerikanske forbrukere mer enn doblet seg fra 2002 til 2012. Dette hadde betydning for mange bilavhengige familier i kriseårene etter 2008. I et miljøperspektiv kan prisøkningen ha spilt en positiv rolle med sterkere oppmerksomhet om drivstofforbruk og skjerpede utslippskrav til nye biler.

Karbonutslippene i USA sluttet å øke i 2007 og gikk gradvis nedover gjennom og etter resesjonen 2008–09. Hovedårsaken var overgang fra kullfyrt kraftproduksjon til bruk av billigere naturgass. I disse årene begynte en kraftig oppgang i den innenlandske produksjonen av naturgass og olje i USA, fremfor alt fra oljeskifer. Resultatet var betydelig redusert avhengighet av utenlandsk produksjon.

Tross begeistringen over valget av Obama i 2008, med mellom 1,2 og 1,8 millioner mennesker tilstede ved hans tiltredelse i Washington, D.C., innvarslet også maktskiftet en periode med forsterket politisk polarisering. I Det republikanske partiet fryktet mange en venstredreining av politikken, og på grasrota viste det seg at Obamas hudfarge og slektsbakgrunn fra Kenya gav opphav til konspirasjonsteorier og mistro.

I de to første årene, med demokratisk flertall i begge kamre av Kongressen, fikk Obama gjennom flere viktige saker. Størst var helsereformen fra 2010, men også lover om vilkår for likelønn, regulering av finansnæringen og en stor tiltakspakke for økonomien ble vedtatt i denne perioden.

Fra 2010 overtok republikanerne flertallet i Representantenes hus, blant annet etter sterk mobilisering i det som fikk navnet Tea party-bevegelsen fra 2009.

Målt i antall vedtak i Kongressen, sank evnen til å enes på tvers av partiskillene sterkt etter 2010, også sammenliknet med tidligere perioder der president og kongressflertall kom fra ulikt parti. Ved flere anledninger stod landet i fare for å måtte stenge statsadministrasjonen fordi Kongressen ikke greide å bli enige om bevilgningene – høsten 2013 ble en slik «shutdown» en realitet i 17 dager.

Den fastlåste politiske situasjonen hindret USA i å løse store samfunnsproblemer. De store budsjettunderskuddene krevde både omlegging av skattesystemet og strukturelle endringer i pensjons- og velferdsytelser for å dekkes inn. I innvandringspolitikken ventet en avklaring av håndteringen av 12 millioner mennesker uten papirer, men med stor betydning for økonomi og samfunnsliv. Klimapolitikken var like betent, uten utsikter til tverrpolitisk kompromiss nasjonalt. I noen saker løste delstatene problemene, med tilhørende begrensninger i rekkevidde, men for USA som fellesskap lot det forløsende øyeblikket vente på seg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.