Vinland, eldre navn på en del av Nord-Amerikas østkyst som Leiv Eiriksson nådde frem til omkring år 1000. Opplysninger om Vinlandsferdene finnes i spredte kilder, men særlig i de islandske sagaene Eirik Raudes saga og Grønlendinga saga i Flateyjarbók. I den sistnevnte hører vi om Bjarne Herjolfsson som under seilas fra Island til Grønland drev av mot vest og så fremmede kyster.

Senere seilte Leiv Eiriksson fra Grønland for å finne de landene som Bjarne hadde sett. Han kom først til et land med jøkler (Helluland), deretter til et land med skog (Markland) og til sist til en frodig egn som han kalte Vinland. Der bygde han hus og oppholdt seg i ett år før han vendte tilbake til Grønland. Senere fulgte ferder av Leivs bror Torvald og av halvsøsteren Frøydis. I Eirik Raudes saga får vi en lengre beretning om Torfinn Karlsevne som med 3 skip, 160 mann og endel kvinner drog til Vinland for å bosette seg.

Etter tre år gav imidlertid ekspedisjonen opp fordi de innfødte, skrælingene, ble for aggressive.

Det har vært til dels sterk diskusjon om påliteligheten av de norrøne kildene og særlig om Vinlands beliggenhet. Siden sagaene beretter om vindruer og vill hvete, har de fleste forskere hevdet at Vinland måtte omfatte et område der disse vekstene finnes, det vil si sør for 42° n.br.

Den fremste eksponenten for et annet syn – at Vinland ligger lenger nord og at benevnelsen Vinland kommer av det norrøne vin som betyr naturlig eng, er Helge Ingstad. I boken Landet under Leidarstjernen (1959) anførte han en rekke årsaker til at Vinland måtte søkes nord for de ville vindruers område. Han la særlig vekt på seilingsoppgavene og topografiske beskrivelser i sagaene.

I 1960 foretok han en systematisk undersøkelse med fly og båt av vidstrakte kyststrekninger i Nord-Amerika og oppdaget en gruppe overgrodde tufter på L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland. I årene 1961–68 ledet han til sammen sju ekspedisjoner med internasjonal deltagelse. Under ledelse av hans hustru, arkeologen Anne Stine Ingstad, ble det avdekket åtte tufter hvorav seks var langhus av norrøn type og to grophus. Det ble blant annet funnet en håndteinsnelle av kleberstein, et fragment av en bennål av norrøn type og en ringnål av bronse av norrøn/keltisk type. Det ene grophuset viste seg å ha vært smie. Her ble det funnet amboltstein, jernfragmenter og endel slagg.

Disse sporene etter jernvinne er kanskje de sikreste bevis på at her har bodd europeere, for jernfremstilling var ukjent for inuiter og indianere. I tillegg til de arkeologiske funnene gir en serie C-14 dateringer en tidsbestemmelse av bosetningen til ca. 1000. I fire sommersesonger (1973–76) ble området ved L'Anse aux Meadows ytterligere undersøkt av en internasjonal ekspedisjon. Denne bekreftet og bygde dels videre ut de konklusjoner som ekteparet Ingstad kom frem til – at det her er funnet en norrøn boplass fra tidsrommet ca. 1000. Området for dette enestående funnet er bevart som sentrum i en historisk nasjonalpark.

Foreløpig representerer tuftene på L'Anse aux Meadows de eneste sikre spor etter norrøn bosetning i Nord-Amerika, og det er mye som taler for at den nordlige delen av Newfoundland er identisk med sagaenes Vinland. Det er svært sannsynlig at det har funnet sted flere seilinger til Vinland enn det man kjenner til fra skriftlige kilder. En indikasjon på dette kan være en anmerkning i Islandske Annaler som nevner at et skip i 1347 hadde vært i Markland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.