kunst i Danmark

En rekke funn fra steinalderen i Danmark gir visse inntrykk av kunst som er blitt skapt i dette tidsrommet. Dyrefigurer av rav og noen skissemessige bilder risset inn på gjenstander av bein og horn viser at jegerfolk allerede i eldre steinalder, 4000–5000 fvt., hadde evnen til å lage både bilder og skulpturer. I yngre steinalder ble så vel formkunsten som ornamentikken rikere. Særlig ble det i den såkalte traktbegerkulturen skapt keramikk av høy kvalitet, rikt dekorert med geometrisk ornamentikk. Dessuten ble det bygd store og til dels kompliserte gravbygninger, dysser og ganggraver, som må betegnes som den eldste monumentalarkitekturen i Nord-Europa.

I dette tidsrommet utvikles støpekunsten basert på bronse nesten til det fullkomne. Gjenstander som våpen og smykker er fint utformet og rikt ornamentert. Bronsealderens stil viser en utviklingsgang som gjør det mulig å dele den inn i atskilte faser. I eldre bronsealder er spiralornamentikken den helt dominerende og kjennes for eksempel fra Solvognen fra Trundholm. I yngre bronsealder dominerer bølgebåndstilen. Bronsealderens kunst i Danmark er preget av sterke kulturkontakter med sørligere og sørvestlige områder, men den er likevel meget selvstendig. I helleristningene møter en kretstegnene som dominerende motiv. Stiliserte skipsfigurer og menneskefremstillinger er dessuten vanlige i denne kunsten.

Praktsakene fra førromersk jernalder (500 fvt.–0) er i hovedsak importert, for eksempel Dejbjergvognen og Gundestrupkjelen. De gir inntrykk av at Danmark stod i god kontakt med den rike keltiske kunstverdenen sør i Europa.

I romertiden (til 400 evt.) dominerer romerske importstykker på lignende måte. I noen tilfeller ble gjenstandene kopiert og omformet etter nordisk stil og smak. Det gjelder særlig romerske medaljonger som ble omvandlet til gullbrakteater.

Folkevandringstiden (400–570) karakteriseres av dyreornamentikk. Dyremotivene dukker først opp på importgjenstander som av og til ble utstyrt med barbariske, ikke-romerske elementer. Gradvis kom dyremotivene også med på nordiske gjenstander. Sösdalastil er todimensjonal og en typisk flatestil med innslag av ulike dyremotiver. Stilen er oppkalt etter et rikt funn fra Skåne. Tidlig på 400-tallet vokste Nydamstilen frem, oppkalt etter et offerfunn fra Nydam mose i Slesvig. Stilen er tredimensjonal og benytter dypt relieff (karveskurd) som middel for å skape vekselvirkning mellom lys og skygge. Spiralornamentikk og dyrefigurer er stilens spesielle kjennetegn. Salins stil I, som opptrer i siste halvdel av 400-tallet, representerer den fullt utviklede dyrestilen. Den karakteriseres av et mylder av nonfigurative dyrefigurer.

I yngre germansk jernalder (570–800) endres stilen til Salins stil II, karakterisert av dyrefigurer som henger organisk sammen etter komposisjonprinsipp fra båndfletningsornamentikken.

Etter kristningen av Danmark ble det bygd en rekke romanske steinkirker, som ble utsmykket med skulpturer. Den romanske steinskulpturen tilhører i alt vesentlig 1100-tallet og blomstrer særlig i Skåne og Øst-Jylland. Eksempler er dels døpefonter, som det finnes mer enn 1500 av, og som viser en lang rekke lokale skoler, dels kirkenes portalutsmykninger, som Ribe domkirkes «kathoveddør» fra omkring 1130.

Metallskulpturen representeres først og fremst av den enestående østjyske gruppen «gylne altre»: antemensaler, retabler og krusifikser i drevet og forgylt kobber (Lisbjerg rundt 1150). Men også krusifikser i tre er vanlige, stilistisk under sterk innflytelse fra Bysants. Det samme gjelder kalkmaleriet, som når sin høyeste blomstring rundt 1200 i de sjællandske kirkene, en stilstreng og fornem kunst som preger Danmarks dekorative maleri ut gjennom hele århundret.

Gotikken kom forholdsvis sent til Danmark. Et hovedverk som Herlufsholmkrusifikset (rundt 1250) er sterkt franskpreget, men etter cirka 1350 blir innflytelsen fra hanseatkunsten den dominerende. Utover på 1400-tallet foregår en stor import av figurrike malte og skårne altertavler fra nordtyske verksteder, og kort etter 1500 slår betydelige tyske kunstnere seg ned i Danmark, blant andre Hans Brüggemann, mest berømt for sitt tolv meter høye alterskap i Slesvig Domkirke, fullført i 1521, med et mylder av figurer under hvelv, småtårn og rammeverk symmetrisk disponert i flamboyant gotisk arkitektur.

I maleriet setter gotikken inn omkring 1250, og utover i det følgende århundret fylles kirkenes krysshvelv av yndefulle fortellende scener og frodig ornamentikk i en lys og lett fargeskala (Broby, Højby). I senmiddelalderen blir stilen igjen mer realistisk, med djervt karakterfulle skildringer av lidelseshistorien, dommedag, martyrscener, dødsdansen, allegoriske og moraliserende historier og så videre.

Renessansen og barokken er preget av innflytelse fra nederlandsk kunst. Viktige skulpturbestillinger går til ledende kunstnere som Antwerpen-mesteren Cornelis Floris (gravmælene over Frederik 1 i Slesvig domkirke og Christian 3 i Roskilde, 1569–1575, og Adrian de Vries det store springvann på Frederiksborg, 1617).

I maleriet ligger hovedvekten nå på portrettet. Under Christian 4 virker tyske og nederlandske malere i landet, de to betydeligste, Karel van Mander og Abraham Wuchters, fortsetter sin virksomhet også under Frederik 3. Foruten portretter lages det i denne tiden også en rekke dekorative arbeider, loftsdekorasjoner, gobelinutkast og så videre.

Barokk og rokokko er i Danmark som ellers i Europa eneveldets stil, med Frankrike og Italia som stilskapende forbilder. Etter fransk mønster ble den norskfødte Lambert van Haven i 1671 utnevnt til generalbyggmester og samlet dermed all kunstproduksjon knyttet til hoffet: arkitektur, skulptur og maleri, under en felles sentralisert ledelse. Han forestod fra 1681 dekorasjonen av konseilsalen på Frederiksborg i pompøs fransk barokkstil, blant annet med allegoriske loftbilder av sin landsmann Peder Andersen.

I skulpturen representeres den nye «heroiske stilen» av de innkalte franske billedhoggerne François Dieussart (byster av Christian 4 og Frederik 3) og Abraham C. Lamoureux, som utførte Nordens eldste rytterstatue, den av Christian 5 på Kongens Nytorv (1688), mens flamlenderen Thomas Quellinus innfører den svulmende Bernini-stilen i sine mange gravmæler. Barokkens virtuose materialbehandling preger også den norskfødte elfenbensskjæreren Magnus Bergs relieffer. I de nye slottene anlagt på 1700-tallet (Frederiksberg, Fredensborg) fikk dyktige dekorative kunstnere som Henrik Krock og Bénoit Le Coffre store oppgaver. Den aristokratiske portrettstilen ble ført videre av blant andre Bénoit le Coffre, og fremfor alle koloristen Carl Gustaf Pilo.

Franskmannen Nicolas-Henri Jardin regnes som den som innførte klassisismen i dansk arkitektur. Han ble professor ved Kunstakademiet (opprettet i 1754) sammen med sin landsmann Jacques Saly, som under sitt opphold i Danmark i 1753–1774 skapte ypperlige portrettbyster og den staselige rytterstatuen av Frederik 5 på Amalienborg.

I maleriet er Nicolai Abildgaard den tidlige klassisismens sentrale skikkelse. Hans hovedverk var de ti veggfeltene til Christiansborgs riddersal. Gode portrettmalere var Vigilius Erichsen, Peder Als og fremfor alle Jens Juel, mens landskaper foruten av Juel ble malt av Erik Pauelsen og Christian August Lorentzen, som begge fortrinnsvis hentet sine motiver fra den i tidens øyne pittoreske og eksotiske norske naturen.

Med Bertel Thorvaldsen vant dansk skulptur verdensberømmelse, og hans kjølige, formklare klassisisme kom lenge til å bestemme utviklingen. Blant hans kjente arbeider er Jesus-skulpturen i Frue kirke i København og Jason med det gyldne skinn. Thorvaldsens stil merkes hos Herman V. Bissen. Hans statuer Den danske Landsoldat og Frederik 6 har likevel større intimitet, og i Hermann E. Freunds forsøk på å gi nordisk-mytologiske emner i antikiserende form, mens Jens A. Jerichau viser en kraftigere realisme. Det hjemlige akademiet fikk større betydning for malerne enn for billedhoggerne – ikke bare danske, men også tyske (Asmus J. Carstens, Caspar David Friedrich, Philipp Otto Runge) og norske (J. C. Dahl).

Innen maleriet har klassisismen sin fremste representant i Christoffer W. Eckersberg, som med grunnlag i Jacques Louis Davids strenge skole i sine portretter, mariner og arkitekturbilder forente inntrengende naturstudium med en klar og fast billedvirkning. Blant hans mest kjente offisielle portretter er maleriet av vennen Thorvaldsen. Eckersberg virket lenge som professor ved Akademiet og står som grunnleggeren av den hjemlige malerskolen i 1830–1840-årene, den såkalte gullalderen i dansk maleri. Hans elever Christen Købke, Martinus Rørbye, Constantin Hansen og Jørgen Roed fortsatte hans linje, mens den betydelige portrettmaleren Christian Albrecht Jensen arbeidet i en friere og mykere koloritt. Hanne Hellesen (1801–1844) markerte seg innen blomstermaleriet, et betydelig genremaleri i tidens kunst. Elisabeth Jerichau-Baumann ble kjent for nasjonalpatriotiske figurbilder, foruten portretter av kjente personligheter i samtiden som brødrene Grimm og Ole Bull.

Romantikken kommer naturligst til uttrykk i malerkunsten, kraftig stimulert ved kunsthistorikeren Høyens betoning av det nasjonales verdi i billedkunsten. Folkelivsskildringen blir dyrket av Jørgen Sonne, Wilhelm Marstrand, Christen Dalsgaard, Julius Exner og Frits Vermehren, det nasjonale historiemaleriet av Carl Bloch, Marstrand og tegneren Lorenz Frølich, det danske landskapet av Johan Thomas Lundbye, Peter Christian Skovgaard, Dankvart Dreyer og Vilhelm Kyhn.

I 1870-årene var Eckersberg-skolen stivnet i en akademisk formalisme. En fornyelse skjedde omkring 1880 da Laurits Tuxen og Peder Severin Krøyer vendte hjem etter læreår hos Léon Bonnat i Paris. Målet ble nå å skildre virkeligheten gjennom et franskinspirert friluftsmaleri i lyse toner. På Skagen møttes Krøyer, Marie Triepcke Krøyer (senere Alfvén), Michael og Anna Ancher, Viggo Johansen og andre med norske (Christian Krohg) og svenske kunstnere, og her ble det nye realistiske folkelivsmaleriet laget.

Hans Schmidt og Niels Bjerre malte jyske bønder og Laurits Andersen Ring de sjællandske. Inspirert av fransk impresjonisme malte Theodor Philipsen sine koloristisk utsøkte landskaper og dyrebilder. Emilie Mundt (1842–1922) vakte oppsikt med sine skildringer fra barnehjem og medvirket også til at Kunstakademiets Kunstskole for Kvinder ble opprettet i 1888. Bertha Wegmann (1847–1926) var en ettertraktet portrettmaler i sin samtid og ble det første kvinnelige medlemmet av Akademiet i 1887. Kristian Zahrtmann fortsatte historiemaleriet. Størst betydning fikk han imidlertid som lærer (1885–1908) for en lang rekke danske og norske malere.

I skulpturen gjennomløper Vilhelm Bissen og August Saabye hele utviklingen fra klassisisme til naturalisme. Som et alternativ til den offisielle Charlottenborg-utstillingen organiserte de unge kunstnerne selv fra 1891 Den Frie Udstilling.

1890-årene var preget av en reaksjon mot nøktern virkelighetsskildring. Med symbolismen (nyromantikken) fikk man en stilkunst med sterkere stemning og uttrykkskraft, vendt mot middelalderen og den italienske ungrenessansen, engelsk prerafaelisme og Paul Gauguin.

Den mest radikale forkynneren av de nye stilidealene ble Jens Ferdinand Willumsen. Som maler og grafiker, billedhogger, keramiker og arkitekt søkte han alltid mot det suggestive og dynamiske i linje og farge. Poul Christiansen er preget av italiensk primitivisme i sine Dante-komposisjoner, mens Ejnar Nielsens dystrere og strengere uttrykk kretser om fattigdom og død.

En folkelig, grundtvigsk farget religiøsitet merkes både hos Christiansen, brødrene Niels og Joakim Skovgaard og den sistes elev Niels Larsen Stevns. Joakim Skovgaards fresker i Viborg domkirke (1901–1913) og Larsen Stevns' i H. C. Andersen-minnehallen i Odense er hovedverker i dansk dekorativ kunst.

Nær Skovgaard-kretsen står Fynboerne Fritz Syberg, Peter Hansen og Johannes Larsen, som med intim innlevelse skildrer natur, folke- og dyreliv på sin hjemlige øy. I Julius Paulsens landskaper og kvinneakter og Vilhelm Hammershøis interiører dyrkes en koloristisk dempet stemningskunst.

I skulpturen er Niels Hansen-Jacobsen betegnende for tidens symbolistiske tendenser, mens Anne Marie Carl-Nielsen fører den naturalistiske tradisjonen videre i sine dyreskulpturer. Kjente monumenter fra denne perioden er Anders Bundgaards Gefionspringvann (1908) og Edvard Eriksens Den lille havfrue (1913), begge ved Langelinie i København. Malere som Willumsen, brødrene Skovgaard og Philipsen arbeidet også som billedhoggere og keramikere, og i denne forbindelse må en original dekorativ begavelse som Thorvald Bindesbøll nevnes.

Møtet med det radikale franske maleriet omkring 1910 skapte en helt ny situasjon i Danmark, som ellers i Norden. Nye retninger som fauvismen og kubismen fikk innpass. Blant de første Paris-farere var Harald Giersing og Sigurd Swane, noe senere kom Edvard Weie, Olaf Rude, Jais Nielsen, Axel P. Jensen, Axel Salto og William Scharff til, mens Oluf Høst og Kræsten Iversen fant malerisk fornyelse på Bornholm, og Aksel Jørgensen og Peter Rostrup Bøyesen malte sosialt betonte hjemlige bymotiver.

De fleste av disse malerne sluttet seg i 1915 sammen i gruppen Grønningen, og i tidsskriftet Klingen (1917–1920) kjempet Giersing, Salto, Rude og andre for de nye ideene. Hit hørte også den sterkt kubistisk influerte Vilhelm Lundstrøm, som vakte forargelse med sine «pakk-kassebilder». Mer isolert stod derimot den strenge konstruktivisten og teoretikeren Georg Jacobsen, som øvde sterk innflytelse på norsk kunstmiljø da han var akademiprofessor i Oslo i årene før andre verdenskrig.

Omkring 1930 dannet det seg i nær kontakt med den svenske Halmstad-gruppen en gruppe danske surrealister. Vilhelm Bjerke-Petersen hadde studert ved Bauhaus Dessau og grunnla i 1934 gruppen Linien, som ble et sentrum for abstrakt kunst og surrealisme. Rita Kernn-Larsen (1904–1998) var del av den internasjonale surrealistbevegelsen fra 1935 og deltok i flere skjellsettende utstillinger i Paris, London og New York. Wilhelm Freddies arbeider ble oppfattet som provoserende, blasfemiske og pornografiske, og skandaler omgav hans utstillinger. Opprøret mot den «avbildende» kunst er ført videre av malere som Richard Mortensen, Carl-Henning Pedersen, Asger Jorn, Ejler Bille, Else Alfelt, Franciska Clausen og Egill Jacobsen, og skulptører som Robert Jacobsen, Henry Heerup og Erik Thommessen, nesten alle medlemmer av den internasjonale kunstnergruppen COBRA.

En av de fremste billedhoggerne tidlig på 1900-tallet er Kai Nielsen, som i sine skulpturer forener en frodig sensualisme med sans for hel og sluttet form. Nær i slekt med ham er Gerhard Henning, mens vi hos Einar Utzon-Frank finner en grasiøs, av og til noe maniert slankhet som minner om tidlig gresk kunst. Axel Poulsen har utført en rekke store monumentaloppgaver. Adam Fischer og Astrid Noack representerer en knapp og fortettet stil med sterk betoning av volumet. Jørgen Gudmundsen-Holmgreen og dyreskulptørene Mogens Bøggild og Hugo Liisberg har arbeidet i et naturalistisk formspråk. Endelig bør den fantasifulle Henrik Starcke nevnes, og Knud Nellemose med sin interesse for idrettsmotiver. Sonja Ferlov Mancoba har bygd sine abstrakte skulpturer på enkle formelementer.

Kunstnersammenslutninger har virket stimulerende på dansk 1900-tallskunst. Sosialdemokratiets drøm om kunst for de mange har tvunget kunstnerne til å tenke i store formater, som Poul Gernes ved Den eksperimenterende Kunstskole, åpnet i 1961, i sine geometriske flater av rene, sterke farger. Å frigjøre en skapende evne hos tilskueren mer enn å vise sin egen individualitet, har Aagaard Andersen maktet i sine monumentaliserte Interferenser (1972) for Fredericia jernbanestasjon.

Siden 1990-årene har yngre generasjoner danske kunstnere gjort seg bemerket i nordisk og internasjonalt kunstliv med multimedial, postkonseptuell og relasjonell samtidskunst. Olafur Eliasson har skapt store, ofte komplisert oppbygde installasjonsprosjekter som behandler menneskets forhold til naturen og dens elementer, som vann, lys og farger. Jeppe Heins (1974–) verker befinner seg i krysningspunktet mellom konseptkunst, arkitektur og teknologi, mens norskfødte Ann Lislegaard arbeider med animasjonsfilm, video, fotografi, lyd- og lysinstallasjoner, som ofte trekker veksel på science fiction-litteratur.

Den dansknorske duoen Elmgreen & Dragset har utført en rekke spektakulære og institusjonskommenterende installasjoner og performance-arbeider verden over. Jens Haaning (1965–) har gjort seg kjent for ulike intervensjoner i kunstinstitusjonelle strukturer eller i offentlig rom. Kunstnerkollektivet SUPERFLEX, grunnlagt i 1993, har produsert prosjekter som kombinerer kunst, design og kommersiell virksomhet.

Blant malere har Tal R (1967–) gjort seg bemerket med fargerike komposisjoner som trekker veksel på barnetegninger, outsider-kunst og kunsthistoriske bevegelser som symbolisme og ekspresjonisme. Sergej Jensen (1973–) lager visuelt tilbakeholdte malerier og tekstilbilder som utforsker maleriets formale detaljer og strukturer. Kirstine Roepstorffs (1972–) arbeid tar utgangspunkt i kollasj og kan ta form som små intime verker på papir eller større teatrale installasjoner. Katya Sander (1970–) lager konseptuelle filmer og installasjoner som omhandler hvordan arkitektur, bildeproduksjon og språk påvirker og skaper mening og sosialt liv. Jesper Just (1974–) kombinerer performance, installasjon og film i emosjonelt ladede og gåtefulle fortellinger. Nina Beier (1975–) lager «performative skulpturer» og assemblager mens Lea Porsagers (1981–) spekulative fabuleringer tar utgangspunkt i spirituelle og okkulte idesystemer, i film, skulptur, fotografi og tekst.

Til dansk kunsthistorie hører også kunst på Grønland, ettersom Grønland er del av Danmark. Blant grønlandske samtidskunstnere som har gjort seg bemerket i dansk og internasjonal kunst, finnes video- og performancekunstneren Jessie Kleemann (1959–) og land art-kunstneren Pia Arke (1958–2007).

• Kunsthåndverk og kunstindustri i Danmark
• Arkitektur i Danmark
• Teater i Danmark
• kunst på Grønland

• Hartmann, Sys, red.: Weilbach: dansk kunstnerleksikon, [4. udg.], 1994-2000, 9 b., isbn 87-16-11206-7
• Hornung, Peter Michael, red.: Ny dansk kunsthistorie, 1993-96, 10 b., isbn 87-7248-226-5
• Lerberg, Ellen J. & Tone Skedsmo, red.: Fire danske klassikere: Nicolai Abildgaard, Jens Juel, Christoffer Wilhelm Eckersberg og Bertel Thorvaldsen, 1992, isbn 82-90744-19-6
• Nørregård-Nielsen, Hans Edvard: Dansk kunst: tusind års kunsthistorie, 6. udg., 2003, isbn 87-02-02197-8
• Voss, Knud: Skagensmalerne, ny utg., 1994, isbn 82-09-10337-7
• Wivel, Mikael: Dansk kunst i det 20. århundrede, 2008, isbn 978-87-02-02985-7