Dommedag, forestillingen om verdens undergang og at Gud skal holde dom over gode og onde. Denne kombinasjon finner vi først i iransk religion (zoroastrismen) og senere i jødedommen, kristendommen og islam, mens ideen om verdens undergang og dommen hver for seg finnes utbredt nesten i hele verden. Også i hinduismen og buddhismen finnes troen på at menneskene skal stå til ansvar for sitt liv, lønnes for sine gode og straffes for sine onde gjerninger.

Ideen om en kosmisk katastrofe, som betyr denne verdens undergang, men også gjerne en ny verdens fødsel, er en forestilling som gjenfinnes i mange utforminger. I norrøn mytologi er det karakteristisk nok fimbulvinteren som innleder verdens undergang, Ragnarok. Katastrofen har som regel ikke noe tydelig etisk aspekt, selv om den nye verden gjerne er tenkt lykkeligere og bedre enn den gamle.

I Zarathustras utforming av den iranske religionen inngår forestillingene om verdensundergangen og Guds dom i en intim forening. Den brennende metallstrøm som gjør ende på denne verden, er samtidig en rensende ild, som skiller de onde fra de gode, og det er bare de gode sjeler som får nye legemer og del i den nye verden.

De iranske forestillingene påvirket den jødiske religionen. Riktignok hører vi alt hos profeten Amos at Israel så frem til Jahves dag med store forventninger, men håpet var en nasjonal lykketid innenfor historiens ramme, selv om man uttrykker seg i kosmiske bilder. Først i ettereksilsk tid, under påvirkning av iransk mytologi og kosmologi, sprenges fremtidsforventningenes dennesidige og nasjonale ramme. Nye ideer om oppstandelse og dom, den kosmiske kamp mellom gode og onde makter, denne verdens undergang og det kommende gudsrike trenger inn. En himmelsk Messias skal åpenbares i de siste dager og holde dom over mennesker og engler; de gode skal gjenoppstå i paradis, mens de onde skal pines eller tilintetgjøres i helvete.

Urkristendommen overtar de jødiske forestillinger om dommedag og identifiserer Messias med Jesus, som snart skal komme igjen i makt og herlighet, gjøre ende på djevelen og hans tjenere, dømme levende og døde, og opprette Guds herlighetsrike. Forestillingene om dommedag i Det nye testamente er usystematiske og motstridende, noe som skyldes at de ble påvirket av hellenistiske ideer om menneskesjelens udødelighet og dommen som skal ramme den enkelte etter døden.

Forestillingen om en dommedag ved historiens ende, har med utgangspunkt i de bibelske fortellingene (Matt 25 og Åp) også fulgt den kristne teologien helt fra oldkirken av. Men det er ikke først og fremst i teologien at denne forestillingen har funnet sin videre utfoldelse. Det skjer også i den kristne kunsthistorien, der dommedagsmotivet spilte en sentral rolle i kirkeutsmykninger fra ca. 800-tallet og frem til middelalderens slutt. Især i de gotiske katedralene var dommedagsscenen et ubredt motiv, det var å finne i den såkalte tympanon, over inngangspartiet.

Tanken om den ytterste dag da alle mennesker stilles for Guds domstol, er en grunnleggende trossannhet i islam, og var også et sentralt tema i Muhammads første forkynnelse. Tallrike surer i Koranen er i sin helhet viet dommen og dommedag. Hadith-litteraturen har utdypet denne tematikken, og gir detaljerte beskrivelser av forløpet; av varsler som viser at tidens ende er nær osv. Koranens budskap om dommedag er knyttet til tanken om menneskets oppstandelse, frelse eller straff i det neste liv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.