Dommedag (cirka 1545) av /Museo del Prado. Begrenset gjenbruk

dommedag

En mosaikk på St. Vitus-katedralen i Praha som framstiller den kristne forestillingen om dommedag.

Både islam og kristendom har forestillinger om at dommedag varsles ved at det blåses i trompeter.

Dommedag, forestillingen om verdens undergang og at Gud skal holde dom over gode og onde. Forestillinger om dommedag finner vi først i iransk religion (zoroastrismen) og senere i jødedommen, kristendommen og islam. I disse religionene er dommedag en kombinasjon av verdens undergang og dommens dag. Ideen om undergangen og dommen hver for seg finnes utbredt nesten i hele verden. Også i hinduismen og buddhismen finnes troen på at menneskene skal stå til ansvar for sitt liv, lønnes for sine gode og straffes for sine onde gjerninger.

Ideen om en kosmisk katastrofe, som betyr denne verdens undergang, men også gjerne en ny verdens fødsel, er en forestilling som gjenfinnes i mange utforminger. I norrøn mytologi er det karakteristisk nok fimbulvinteren som innleder verdens undergang, Ragnarok. Katastrofen har som regel ikke noe tydelig etisk aspekt, selv om den nye verden gjerne er tenkt lykkeligere og bedre enn den gamle.

Iransk religion

I den opprinnelig iranske religionen zoroastrastrismen henger forestillinger om verdens undergang og dommen fra Ahura Mazda (Gud) sammen. En brennende metallstrøm som gjør ende på denne verden, er samtidig en rensende ild, som skiller de onde fra de gode, og det er bare de gode sjelene som får nye legemer og del i den nye verden.

Jødedommen

Forestillingen om en dommens dag går langt tilbake i tid. Allerede hos profeten Amos (700-tallet fvt.) kan vi lese at Israel så frem til Jahves dag, dagen da de onde skulle bli skilt ut og forvist fra landet, mens de gode skulle få et godt liv i Eretz Israel. Under påvirkning av både zoroastrismen og hellenismen ble det i tiden frem mot vår tidsregnings begynnelse også utviklet ulike forestillinger om sjel og legeme, de dødes oppstandelse, en himmelsk domstol og kommende messianske tider, der en nasjonal frelser, en Messias, vil gjenoppreise det jødiske folk. Ifølge en tradisjon vil de døde gjenoppstå før den endelige dommedag, slik at også de kan stå foran domstolen. Det finnes ulike oppfatninger om hvem som skal lede denne, Gud selv, eller Messias.

Den rabbinske jødedommen har ingen faste læresetninger eller dogmer om dommedag eller livet etter døden, og de fleste jøder er ikke særlig opptatt av slike spørsmål. Det er likevel en vanlig forstilling at det finnes en «Edens hage» eller «Neste verden», der de rettferdige tilbringer sitt liv med Tora-studier. Det finnes også en forestilling om Gehenna, et sted der de skyldige må gjennom en tidsbegrenset straff. Jødedommen avviser imidlertid ideen om evig fortapelse. Forestillingen om dommedag, som en dag da hvert menneske må stå foran Gud for å få sin dom, knyttes i jødedommen også til nyttår, rosh ha- shana.

Kristendommen

Tidlig kristendom overtok de jødiske forestillingene om dommedag, og identifiserte Messias med Jesus, som snart skulle komme igjen i makt og herlighet, gjøre ende på djevelen og hans tjenere, dømme levende og døde, og opprette Guds herlighetsrike. Forestillingene om dommedag i Det nye testamentet er usystematiske og motstridende, noe som skyldes at de ble påvirket av hellenistiske ideer om menneskesjelens udødelighet og dommen som skal ramme den enkelte etter døden.

Forestillingen om en dommedag ved historiens ende har med utgangspunkt i de bibelske fortellingene (Matteusevangeliet, kapittel 25, og Johannes åpenbaring) også fulgt den kristne teologien helt fra tidlig kristendom. Men det er ikke først og fremst i teologien at denne forestillingen har funnet sin videre utfoldelse. Det skjer også i den kristne kunsthistorien, der dommedagsmotivet spilte en sentral rolle i kirkeutsmykninger fra cirka 800-tallet og frem til middelalderens slutt. Især i de gotiske katedralene var dommedagsscenen et ubredt motiv, det var å finne i den såkalte tympanon, over inngangspartiet.

Islam

Tanken om den ytterste dag da alle mennesker stilles for Guds domstol, er en grunnleggende trossannhet i islam, og var også et sentralt tema i Muhammads første forkynnelse. Tallrike surer i Koranen er i sin helhet viet dommen og dommedag. Hadith-litteraturen har utdypet denne tematikken, og gir detaljerte beskrivelser av forløpet; av varsler som viser at tidens ende er nær osv. Koranens budskap om dommedag er knyttet til tanken om menneskets oppstandelse, frelse eller straff i det neste liv.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg