Jens Ferdinand Willumsen

Faktaboks

Jens Ferdinand Willumsen
Født
7. september 1863
Død
4. april 1958
Maleren mottar musikeren på Parnasset, 1923. Oljemaleri, 203 x 195 cm.
/Willumsens museum, Frederikssund, Danmark.
Jotunheimen
Av .

Jens F. Willumsens lysekstatiske og høyst personlige, symbolske malerier danner en overgang til ekspresjonismen. Et av hans hovedverker er Etter stormen, 1905. 155,5 x 150 cm. Nasjonalgalleriet, Oslo.

Etter stormen
© /BONO.
Lisens: Vernet verk

Artikkelstart

Jens Ferdinand Willumsen var en dansk maler, grafiker, billedhugger og arkitekt. Han var en forgrunnsfigur for den danske modernismen og viste seg gjennom sin karriere også som en meget allsidig kunstner.

Willumsen startet som realist, men gikk tidlig over til det symbolistiske formspråket som preget hoveddelen av hans kunstneriske virke. Imidlertid ble han påvirket av flere av 1900-tallets avantgardistiske bevegelser og hans stil utviklet seg etterhvert i en mer ekspressiv retning. Han var innom de fleste av de visuelle kunstartene og arbeidet tidvis også som keramiker og fotograf, men maleriet forble hans foretrukne uttrykksform. Store deler av hans karriere ble tilbrakt i utlandet, delvis fordi han følte seg misforstått og stigmatisert i hjemlandet.

Den symbolistiske epoke

Willumsen var elev ved Kunstakademiet i København i 1881–1885 og deretter av Peder Severin Krøyer, men fikk sine grunnleggende impulser i Paris i 1888–1889 og 1890–1894, med besøk i Spania i 1889. Her møtte han den europeiske symbolisme hos Paul Gauguin, Odilon Redon og andre. Fra den djerve realismen i bilder som Fransk vaskeri (1889) kom han allerede 1890 over i en symbolistisk preget stilkunst med Montagnes russes (Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo), og 1891 fulgte det polykrome trerelieff Den gylne gemse.

Et besøk i Norge 1892 resulterte i den mektige høyfjellsfantasien Jotunheimen med symbolske rammerelieffer. I 1893 begynte Willumsen å modellere «det store relieff», som imidlertid først ble utført 1923–1928 i kostbare materialer som forskjelligfarget marmor og forgylt bronse. Han tegnet i 1897 Den frie Udstillings nye bygning, men virket i 1897–1900 vesentlig som keramiker idet han var kunstnerisk leder hos Bing & Grøndahl.

Willumsens møte med Alpene i 1901 førte til en rekke akvareller og oljebilder med drag mot det klassisk-monumentale (En bergbestigerske, 1904), likesom havet inspirerte ham til hovedverker som Etter stormen (1905, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo) og Sol og ungdom (1902–10, Göteborg). Samtidig laget han de tre dekorative feltene Mor og datter i tre alderstrinn (1904) og statuen av Viggo Hørup i Kongens Have i København (1906–1908).

Ekspresjonistiske trekk og den senere karriere

I 1910 begynte Willumsen igjen et urolig reiseliv (Spania, Italia, Hellas, Tunisia), og under inntrykk av Francisco de Goya og særlig El Greco (hvis ungdomskunst han utgav et stort arbeid om i 1927) fikk hans kunst en høyspent ekspresjonistisk karakter i fargen, for eksempel i Maleren mottar musikeren på parnasset (1923).

Fra 1930-årene stammer den selvrelaterte trilogien Tizian døende (1935–38), dansebilder og en rekke Venezia-motiver. Willumsens omfattende grafiske produksjon viser lignende stiltrekk. Fra 1916 til sin død bodde han i Sør-Frankrike. Han skjenket i 1943 mange av sine egne bilder til Danmark sammen med en samling av eldre kunst, og i 1957 ble et Willumsen-museum innviet i Frederikssund.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg