Dødsdans. Tysk tresnitt fra 1493.

Fri. fri

Dødsdans, allegorisk fremstilling av en prosesjon eller en dans der både levende og døde deltar.

Navnets opprinnelse er uklar, og man vet ikke hvem det var som først skapte disse billedrekkene, som omfatter et større eller mindre antall representanter for de forskjellige stender og samfunnslag, fra paven og keiseren til bonden og tiggeren, og for alle aldre fra spedbarnet til oldingen. Døden fremstilles oftest som et skjelett, som drar av sted med hvert enkelt menneske, ofte mens han fører an eller spiller opp til dans.

Opprinnelsen til dødsdans er ikke sikkert påvist, men det er stor sannsynlighet for at de middelalderske skuespill og mysterier har gitt anledning til eller hatt innflytelse på utformingen av dødsdansfremstillingene. Selve dansemotivet henger sikkert sammen med den folkelige overtro at de døde forlot sine graver dansende ved midnatt. Store landeplager som pest, krig, hungersnød og jordskjelv har beredt sinnene for den manende lære om livets forgjengelighet som dødsdansens allegori uttrykker med styrke og patos.

Fremstillingene av dødsdans kan føres tilbake til 1300-tallet. De finnes oftest i kirker, kirkegårder og klostre, sjeldnere i profanbygninger. De er dels malt, dels, om enn sjeldnere, utført i skulptur, gjerne ledsaget av forklarende eller moraliserende versinnskrifter. Den tidligst kjente malte fremstilling er utført 1424–25 på innsiden av kirkegårdsmuren omkring Cimetière des Innocents, Paris. Her er de forskjellige stender fremstilt sammen med knokkelaktige dødninger som fører dem i kjededans. Fra midten av 1400-tallet er forskjellige dødsdanser utgitt i trykk. De mest berømte er Dødsdansen i Mariakirken i Lübeck (1463) og Holbein d.y.s Store dødsdans, en stor tresnittserie hvor emnet er utvidet til en rekke figurrike scener (1538), videre den franske La Danse Macabre (1485), trykt opp igjen like til 1700-tallet. I nyere tid har man Rethels Auch ein Totentanz (1849), inspirert av revolusjonen 1848. Trykte utgaver er etter tyske kilder også utkommet i Norden. Den i sin tid mest kjente dødsdans var Tod von Basel i dominikanerklosteret i Basel (1437–41, senere ødelagt).

Dødsdansmotivet har vært brukt i musikken siden begynnelsen av 1500-tallet. På 1800- og 1900-tallet har det vært anvendt i kunstmusikken, blant annet av Franz Liszt i Totentanz (1849–59) og Camille Saint-Saëns i Danse macabre (1874).

Av nåtidsoppførelser av dødsdans nevnes dødsdansstykkene av Haas-Berkowtruppen (etter den første verdenskrig) og Max Reinhardts iscenesettelse av Spillet om Enhver (fornyet av Hofmannsthal) i Salzburg. Jfr. død (Døden i billedkunsten).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.