Dante Alighieri i sitt arbeidsværelse. Utsnitt av Luca Signorellis freske i domkirken i Orvieto.

SCODE. begrenset

Dante Alighieri. Portrettbyste fra 1500-tallet. Museo Nazionale, Napoli.

Fri. fri

Dante Alighieri. Illustrasjon til Divina Commedia. Dante og hans ledsager Vergil lytter til de evig fortapte på vandringen gjennom Inferno.

SCODE. begrenset

Dante Alighieri var en italiensk forfatter og dikter, født i Firenze. Skrev på begynnelsen av 1300-tallet et av verdenslitteraturens storverker, Den guddommelige komedie (Commedia). Verket er et såkalt visjonsdikt, det vil si Dante foretar i drømme en reise gjennom helvete, skjærsilden og paradiset. Gjennom dødsriket med dets ulike grader av pinsler vandrer han sammen med den romerske forfatteren Vergil. Vergil peker ut for Dante personer, også samtidige, og nevner deres ugjerninger og beskriver deres straff. De fortsetter gjennom skjærsilden og møter ved inngangen til paradiset Dantes elskede Beatrice, som avløser den hedenske Vergil som ledsager. Beatrice fører Dante frem for Guds trone, der han legger ned sin penn. Verket fikk stor betydning for utviklingen av italiensk skriftspråk.

Etter Dantes oppfatning stammet hans far fra de romere som hadde grunnlagt Firenze. Familien levde under beskjedne økonomiske kår, og som de fleste familier av lavadelen var de guelfere som stod i opposisjon til ghibellinere. Dante mistet sin mor da han var knapt ti år gammel, og fikk sannsynligvis sin første utdannelse hos fransiskanerne ved Santa Croce. I 1277 ble ekteskapspakten med Gemma di Donati stiftet. Han giftet seg senere med henne og fikk i ekteskapet antagelig tre sønner og to døtre.

Firenze var på Dantes tid herjet av striden mellom guelfere og ghibelliner. Guelferne delte seg i to fraksjoner, de «svarte», som var fanatiske pavetilhengere, og de «hvite», som nok var pavetro, men hevdet Firenzes selvstendighet i verdslige saker. Dante innehadde fra 1295 flere viktige politiske verv; han var også en tid en av de høyeste embetsmenn, priorene. I 1301 ble Dante, som sympatiserte med de «hvite», sammen med to andre sendt til pave Bonifatius 8 for om mulig å komme til en ordning med ham om det fremtidige styret i Firenze. Paven hadde sendt Charles de Valois til byen, angivelig som fredsstifter, men i realiteten for å støtte de «svarte» i kampen. Paven sendte bort de to andre utsendingene, men holdt Dante i forvaring hos seg. I Firenze ble de «hvite» slått, og de «svarte» innførte et redselsstyre. Dante ble på falske premisser ilagt en bot, dømt til to års forvisning fra Firenze og til utelukkelse fra offentlige embeter for all fremtid. Han betalte ikke boten, og reiste heller ikke til Firenze for å renvaske seg, og i 1302 ble dommen omgjort: om han kom innenfor kommunens grenser, skulle han bli levende brent. Året etter ble også sønnene hans dømt til å dra i eksil ved fylte 14 år.

I de to første årene av sin landflyktighet arbeidet Dante aktivt sammen med dømte landsmenn blant de «hvite» guelferne, og også sammen med ghibellinerne, for å kunne vende tilbake til Firenze, enten ved våpenmakt eller ved fredsforhandlinger. Han skrev til Italias fyrster, til kardinalene, til Henrik 7, som hadde rykket inn i landet med en hær, og til Firenzes borgere. I en berømt canzone hyllet han byen. Men alt var forgjeves. Etter at han av en eller annen grunn hadde brutt med sine landflyktige venner, begynte hans omflakkende liv som brakte ham til «nesten alle de steder hvor dette språk tales». Han kom muligens helt til Paris, men tilbake til Firenze kom han aldri. I 1315 ble det utstedt et amnesti som tillot alle de landflyktige å vende tilbake på visse betingelser. Dante avslo «for ikke å krenke sin verdighet ved ydmykelser». En ny dom ble til slutt avsagt mot Dante og hans sønner: alt gods ble beslaglagt, og dødsdommen skulle stå ved makt hvor de enn måtte bli pågrepet. I 1321 døde Dante i Ravenna; han ble gravlagt ved kirken S. Pier Maggiore (i dag S. Francesco).

Det foreligger få sikre opplysninger om Dantes intellektuelle utvikling, men man kan med en viss rett dele livet hans inn i tre perioder. I den første, frem til han var cirka 30 år gammel, deltok han i det mondene liv og i militære oppdrag, og han studerte grammatikk og retorikk, skolastisk logikk og teologi. I Helvete (XV, 82–87) omtaler han den 50 år eldre guelferen Brunetto Latini som «en far – som lærte meg veien til evig ære». Han leste de mest kjente latinske klassikere, dyrket tegnekunst og musikk og må ha studert provençalsk og fransk litteratur. Han «lærte seg selv å forme ord til rim».

I 1283 trådte han frem offentlig med en sonett som han sendte til tidens mest kjente diktere, blant andre Guido Cavalcanti, som ble hans venn sammen med andre berømte menn, sannsynligvis også tidens største maler, Giotto. Dante var nå trådt inn i kretsen av diktere av «il dolce stile» (dolce stil nuovo). Sonetten utgjør første dikt i Vita nuova, som er en diktsamling med egne kommentarer bundet sammen med en fortellende prosatekst. Han daterer sitt «nye liv» fra sitt første møte med Beatrice, som ifølge Boccaccio var datter av Folco de' Portinari, senere gift med Simone de' Bardi. Dante så henne for første gang i 1274, da han selv var ni år gammel og Beatrice cirka ett år yngre, og ble øyeblikkelig forelsket i henne. Han kan også ha forelsket seg i andre av de kvinnene som han hyllet i dikt, blant andre den Pietra vi møter i Rime (el. Canzoniere) og «la donna gentile» fra Vita nuova. (Rime er en samling på 50 dikt av forskjellig innhold: kjærlighetsdikt, brev til venner i diktform, læredikt osv.) Men ingen annen kvinne har større plass i Dantes diktning enn Beatrice.

Vita nuova er fremfor alt historien om hans kjærlighet til Beatrice. Hun er en idealisert kvinne slik vi møter henne også hos andre av tidens diktere, men aldri så inderlig og vakkert skildret som hos Dante. Hun er en drøm om det opphøyde og hellige i kjærligheten, en idé snarere enn en kvinne av kjøtt og blod. De ytre omstendigheter ved denne «kjærlighetshistorien» begrenser seg til et blikk og en hilsen, en gunst hun skjenket ham da han så henne igjen ni år etter det første møtet. Vita nuova slutter med at Dante ser Beatrice i himmelen – enda vakrere, enda mer god og vis enn hun var på Jorden. Hun er et sinnbilde på selve den himmelske kjærlighet. Beatrice døde i 1290, men Dante vil la henne leve videre i sin diktning. Han håper «å kunne synge om henne som ennå ingen har sunget om noen kvinne». Men for å kunne gi henne denne store hyllest trenger han å fordype sine kunnskaper om verden og det hinsidige, og han må forbedre sitt språk og sin kunst.

Med Vita nuova og andre dikt som nesten alle er kjærlighetsdikt, blant annet et hyllingsdikt til «de 60 vakreste kvinner i Firenze», avsluttes den første perioden i Dantes liv. Han kastet seg nå ut i politikken, som fikk stor betydning for hans intellektuelle og moralske utvikling, fordypet seg i filosofiske og teologiske studier og utdypet sitt kjennskap til de latinske klassikere og til provençalsk diktning. De intense studiene førte til at han ødela synet fullstendig, men de var med på å forme den lærde og dypttenkende mann som vi kjenner fra hans senere verker. Etter at han hadde levd to år i landflyktighet og hadde mistet håpet om noen gang å kunne vende tilbake til Firenze, begynte den perioden som kan betegnes som den tredje i hans liv.

Dette er hans mest produktive periode. I landflyktigheten hadde Boëthius' Om filosofiens trøst hjulpet ham, og studiet av Thomas Aquinas brakte orden i hans verdensbilde og livssystem (Paradiset X, XI, XII, XIII). Han skrev nå Convivio og De vulgari eloquentia (begge fra 1304–08). Det første er et læreskrift der han kommenterer sine canzoni og forsvarer og begrunner bruken av «volgare», folkespråket, som litterært språk fremfor latin. De vulgari eloquentia skulle være et vitenskapelig verk om det italienske språket: han skrev det på latin. At italiensk også egnet seg for tyngre vitenskapelige verker, hadde han allerede bevist med Convivio. Omkring 1310–13 skrev han Monarchia, en traktat i tre bøker på latin, der han hevder nødvendigheten av et universelt monarki for folkets beste; at monarkiet er romerfolkets rett og at det er gitt av Gud alene og ikke av hans stedfortreder på Jorden, paven. Mannen på Peters stol synder like mye mot religionen som mot naturretten om han med sine krav om verdslig makt blander seg opp i krigene. Dante skrev dessuten to ekloger (1320), 13 Epistole og det naturvitenskapelige verket Quaestio de aqua et terra (1320).

Det verket som har gitt Dante plass blant de betydeligste dikterne i vestens litteraturhistorie, er imidlertid eposet Commedia, som senere ble kalt Divina Commedia (Den guddommelige komedie) og som i 100 sanger i terziner skildrer Dantes visjonære reise gjennom Helvete, Skjærsilden og Paradiset, ledsaget av dikteren Vergil og (i Paradiset) av Beatrice. Dette eposet, som inntar en sentral stilling i verdenslitteraturen, foreligger komplett i norsk gjendiktning ved Magnus Ulleland i 1996.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.