Faktaboks

Christian 3.
Christian III, Kristian 3., Kristian III
Født
12. august 1503, Gottorp slott, Slesvig (nå Schleswig-Holstein, Tyskland)
Død
1. januar 1559, Koldinghus, Danmark
Begravelsessted
begravet i St. Knuds kirke, Odense, graven flyttet til Roskilde domkirke i 1579
Virke
Dansk-norsk konge
Familie

Foreldre: Hertug Frederik av Holsten (senere kong Frederik 1.; 1471–1533) og Anna av Brandenburg (1487–1514).

Gift i 1525 med Dorothea av Sachsen-Lauenburg (1511–1571), datter av hertug Magnus av Sachsen-Lauenburg (1470–1543) og Cathrine av Braunschweig-Wolfenbüttel (1488–1563).

Far til Frederik 2. (1534–1588).

Christian 3. Utsnitt av Jost Verheidens portrett. Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg.

.
Lisens: fri
Christian 3s bibel
Christian 3.s bibel fra 1550, den første bibel som ble trykket på dansk språk. Boken ble trykket av den tyske boktrykkeren Ludwig Dietz, og tegnet av den tyske kunstneren Erhard Altdorfer.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Christian 3. var dansk konge i perioden 1536–1559, og norsk konge i perioden 1537–1559. Han var sønn av Frederik 1. og Anna av Brandenburg. I Christians regjeringstid ble reformasjonen gjennomført i Danmark og Norge. Han opphevet også formelt Norges status som et eget rike, men denne endringen ble ikke offentliggjort og bare delvis satt ut i livet.

I oktober 1536 undertegnet Christian 3. den danske håndfestning, som blant annet bestemte at Norge verken skulle være eller kalles et eget kongerike, men ligge under Danmarks krone på linje med de danske landskapene. I Norge var erkebiskop Olav Engelbrektsson en kraftig motstander av den nye danske kongen. Da erkebiskopen i 1537 måtte flykte landet, var Christian 3. herre også i Norge, og ble i august 1537 kronet som konge i København. Norge fortsatte likevel å være et eget rike, men ble politisk underordnet Danmark. Norske historikere har karakterisert landet som et dansk «lydrike». På riksdagen i København i oktober 1536 ble det vedtatt en ny kirkeordning som innebar innføringen av en luthersk statskirke. I Norge fikk det katolske presteskapet lov til å fortsette om de gikk med på å underkaste seg kirkeordinansen.

Christian 3. fulgte ikke rådene fra sine tyske rådgivere, men forsonte seg med den gamle danske adel, og fikk dermed en bred oppslutning om sin moderate politikk. Han førte en forsiktig utenrikspolitikk, så vel i forholdet til Sverige som til den tyske keiseren. Når det gjelder spesielle norske forhold kan det nevnes at Christian 3. førte en bevisst bondevennlig politikk. Han forsøkte også å legge forholdene til rette for fremveksten av en norsk borgerstand ved å fortsette Christian 2.s hansa-fiendtlige politikk.

Over tid forsonte Christian 3. seg med flere av Olav Engelbrektssons menn, som kongen tillot å vende tilbake til Norge fra landflyktighet. Derimot hadde kongen etter opphevelsen av Norges politiske selvstendighet ingen interesse eller behov for å samarbeide med eller styrke den norske adelen som gruppe. Han var imidlertid interessert i å utvikle bergverksdriften, men den virkelige fremgangen her kom først i Christian 4.s regjeringstid. Ved Christian 3.s død var Danmark Østersjøens mektigste stat, og hansaen var knekket.

Bakgrunn

Københavns overgivelse til Christian 3.
Etter Frederik 1.s død brøt Grevefeiden ut. I 1534 angrep Lübeck Danmark for å gjenopprette sitt handelsherredømme, samtidig som borgerne i Malmø og København gjorde opprør for å få den avsatte Christian 2 tilbake som konge. Adelen valgte derimot Christian 3. samme år. Etter et års beleiring overgav København seg, og Christian kunne ri inn i byen som seierherre. Deretter lot han de katolske biskopene fengsle og innførte reformasjonen i Danmark.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Reformasjonen

Fra han var 14 år, fikk Christian sakseren Wolfgang von Utenhof (1495–1542) fra Wittenberg til lærer. Kort tid etter fikk han den unge holsteineren Johan Rantzau til hoffmester, og sammen med denne overvar han riksdagen i Worms i 1521 og ble grepet av Martin Luthers opptreden der. Dermed kom Christian i et motsetningsforhold til det katolske flertallet i det danske riksrådet, og han måtte nøye seg med de sparsomme inntektene av Tørning og Haderslev len, der han med konsekvens gjennomførte reformasjonen.

Derimot fikk han ikke spille noen viktig rolle i det sentrale styringsverket, bortsett fra at han ledet en stor delegasjon til Oslo i 1529. Hensikten var å rydde opp i striden mellom erkebiskop Olav Engelbrektsson og Vincens Lunge, og bringe Norge under mer effektiv kongelig kontroll. Fire av de fem norske biskopene holdt seg borte, og Christian sendte sine soldater inn i Mariakirken og tok kostbarhetene der, enda de var for nasjonale klenodier å regne. Frederik 1. var i ferd med å svekke den norske kirken, men han var ikke villig til å følge sønnens råd om å ta et væpnet oppgjør med de katolske motstandsmennene i Norge, med Olav Engelbrektsson i spissen.

Kongevalg og tidlig regjeringstid

Håndfestning
Under Christian 3 ble Norge politisk underordnet Danmark. Norske historikere har karakterisert landet som et dansk «lydrike». I Christians håndfestning (kontrakten mellom ham og det danske riksrådet) står det i den såkalte Norgesparagrafen at «Fordi Norges rike nå er så forringet, både av makt og formue, og Norges innbyggere ikke alene har råd til å underholde en herre og konge, er samme rike forbundet til å bli hos Danmarks krone til evig tid. Flesteparten av Norges riksråd, spesielt erkebiskop Olav, som er det største hodet der i riket, har nå to ganger i løpet av en kort tid, med mesteparten av riksrådet, gått imot forpliktelsene til Danmarks rike. Da har vi derfor lovet og sagt til Danmarks riksråd og adel at dersom den allmektige Gud har ment det slik at vi skal ha Norges rike, eller noen av de tilhørende landsdeler, slott, land eller sysler, under vår lydighet, skal det heretter være og bli under Danmarks krone, slik som de andre land, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne. Norge skal heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men være en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.»
Av /Tom Jersø, Rigsarkivet.
Lisens: CC BY SA 2.0

Ved faren Frederik 1.s død i 1533 overtok Christian styret i Slesvig og Holsten. I motsetning til sedvanen ble ikke Christian konge uten sverdslag. Både Danmark og Norge var valgkongedømmer, men da han hadde vist seg som en uforsonlig lutheraner, ville ikke det katolske flertallet av det danske riksrådet velge ham til konge. Etter farens død nektet Christian å ta imot et umiddelbart tilbud om den danske tronen fra et mindretall av det danske riksrådet og bystyrene i København og Malmø. Men etter at hansabyen Lübeck hadde grepet inn, tok han imot et uformelt valg av riksråder og adelsmenn i 1534.

I 1534 brøt det ut innbyrdeskrig i Danmark, kalt Grevefeiden. Det danske riksrådets katolske flertall, sammen med borgere og bønder, tok nå opp kampen for den avsatte Christian 2.s sak. Da samlet adelen i hertugdømmene og Danmark seg om Christian 3. Han seiret og ble valgt til dansk konge høsten 1536.

De norske rådsherrene som kvidde seg for å få en erklært lutheraner til konge, ble utsatt for et hardkjør. Danske kongetjenere holdt de viktigste norske festningene og behersket Sør-Norge militært. Selv om nordmennenes fremste leder, erkebiskop Olav Engelbrektsson, ikke hadde ønsket Christian 3. som norsk konge, var han presset av de militære realitetene til å gå med på et valg hvis kongen ville forsone seg med ham. Men dette var i strid med Christian 3.s store plan – reformasjonen og sentraliseringen av regjeringsmakten til et dansk sentralstyre. I stedet sendte kongen mange soldater til Norge, erklærte at han heller ville ha et øde land enn et ulydig land og drev Olav Engelbrektsson i landflyktighet våren 1537.

Norgesparagrafen

Christians seier i Grevefeiden innebar at han gjennomførte to dyptgående inngrep i norske forhold: For det første avskaffet han Den katolske kirke, fengslet danske og norske biskoper, konfiskerte alt bispe- og klostergods og innførte en luthersk kirkeorden under kongelig styre. For det andre medvirket han til «norgesparagrafen» i håndfestningen som han underskrev sammen med det danske riksrådet: Den innebar at Norge ble avskaffet som en egen politisk enhet og lagt under et dansk sentralstyre; dermed falt det norske riksrådet bort.

Første fase av gjennomføringen av reformasjonen og danifiseringen av den norske regjeringsmakten var dermed preget av hensynsløs konsekvens. At det danske riksrådet valgte konge med gyldighet også for Norge og sammen med denne kongen endog uttalte i norgesparagrafen at Norge var avskaffet som eget rike og heretter skulle regnes som en dansk landsdel slik som Jylland, Fyn, Sjælland og Skåne, var et kupp uten forankring i loven. Christians soldater plyndret velstående familier i erkebiskopens store midt- og nordnorske bispedømme. Og endelig satte kongen i scene en omfattende beslagleggelse av norske kirkeskatter; gull, sølv og edelstener gikk til hans skattkammer og skulle brukes til avbetaling på den krigsgjelden kongen hadde skaffet seg.

Bergverk

Gimsøydaleren
Christian 3.s portrett på adversen av Gimsøydaleren. Gimsøydaleren er Norges første daler, preget ved Gimsøy kloster i Skien i 1546. Sølvet kom fra Gullnes gruve i Seljord. Et eksemplar av denne kan i dag være verd opp til to millioner kroner.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Christian 3. satte fra 1538 i gang et bergverksprosjekt i Telemark og nedkjempet i 1540 med militær makt befolkningens motstand mot det. Prosjektet ble likevel mislykket, med unntak av at Fossum jernverk ved Skien ble satt i sporadisk drift.

Administrasjon

Christian 3.s segl.

All regjeringsmakt ble etter 1536 konsekvent sentralisert til unionskongen og hans administrasjon. Dette skjedde i samstyre med det danske riksrådet, men i virkeligheten var kongen den dominerende lederen, noe som ble understreket ved at hans håndfestning inneholdt færre bremser enn tidligere på kongemakten, blant annet når det gjaldt sønnen Frederik 2.s maktovertakelse. Allerede før Christian 3.s tid hadde kongene benyttet seg av mange danske menn i nøkkelstillinger i Norge. Nå ble dette en regel med få unntak, ved at norske adelsmenn som viste seg ubetinget lojale overfor det nye regimet, også fikk len. I samvirke med sin kansler, Johan Friis, gjennomførte kongen en reform av de vilkårene lenene ble forlent bort på, slik at kongen tok en større del av inntektene som lensherrene krevde inn.

I sin 23-årige regjeringstid viste Christian svært liten personlig interesse for Norge, og han kom aldri på besøk. Han var lite initiativrik når det gjaldt å tilpasse lover og samfunnsordninger til norske forhold – selv på et saksfelt som interesserte ham spesielt mye, nemlig det kirkelige. Allerede i 1537 fikk han, med bistand fra lutherske teologer i Wittenberg, utarbeidet en dansk kirkeordinans som gav detaljerte bestemmelser om den nye lutherske statskirken. Her stod det at det senere burde utarbeides bestemmelser som passet på norske forhold, men dette ble gjort først 70 år senere. Christian ventet også i mange år med å utnevne lutherske superintendenter til alle norske bispedømmer, i skarp motsetning til de raske utnevnelsene i Danmark, og han viste liten interesse for å utvikle et høyere norsk skolevesen. Dette bidro sterkt til at den norske kirken ble et underbruk under den danske. Fra de tallrike danske latinskolene og Københavns universitet kom det en strøm av danske geistlige til Norge, og de førte videre danifiseringen av det norske skriftspråket.

Men Christian 3. var ikke konsekvent interesseløs. Mer vesentlig i det lange løp var hans suksess som statsleder, som også var merkbar i mer positiv forstand i Norge. Her hører det med i bildet at han som seirende monark utviklet et måtehold som hadde en stabiliserende virkning på styret og samfunnsutviklingen.

Utenrikspolitikk

Innad var faren for krig ryddet av veien for lange tider fremover; kongen var suveren når det gjaldt væpnede maktmidler, takket være festningene og leiesoldatene. Utad tok Christian 3. sikte på å vinne anerkjennelse av sitt regime og unngå krig så langt råd var. Hans svenske kongekollega, Gustav Vasa, hadde det samme målet, og de to klarte for sin regjeringstid å holde fred mellom dansker og svensker, særlig stadfestet ved Brømsebrotraktaten i 1541. Den stipulerte et 50-årig forbund mellom dansker, nordmenn og svensker (det holdt til fire år etter Christian 3.s død).

Enda vanskeligere var det å få i stand et godt forhold til den tysk-romerske keiseren Karl 5., som ikke ville anerkjenne avsettelsen fra 1523 av sin svoger, Christian 2. Christian 3. utkjempet fra 1542 en krig mot keiseren, men de sluttet fred i 1544. Keiseren gav det nye oldenborgmonarkiet sin stilltiende anerkjennelse, og det ble grunnlaget for en varig avspenning av forholdet til det tysk-romerske riket, en avspenning som først ble brutt av Christian 4. i 1625. Etter 1544 lyktes det Christian 3. å holde sine riker utenfor alle kriger, og det førte med seg fordeler for dansk og norsk økonomi (eksport av korn og okser fra Danmark, av fisk og trelast fra Norge).

Med sin nye internasjonale styrke klarte Christian 3. også å eliminere hanseatenes særstilling, den var overlegent viktigst når det gjaldt utenrikshandelen gjennom Bergen. Han holdt det gående med stadig uavgjorte forhandlinger med representanter for hansabyene, og i mellomtiden tillot han bergensborgerne et spillerom i handelen som de ikke hadde hatt på flere hundre år. Men det var først i 1560, året etter hans død, at den nye handelsordningen i Bergen ble traktatfestet.

Norges posisjon under Christian 3.

Ellers kom nordmennene på flere måter til å merke kongens moderasjon, som ble betinget av hans bestrebelser på å nøytralisere anslag mot hans nye regime. Norgesparagrafen ble ikke kunngjort, og Norge beholdt sin riksstatus med en rekke særegne norske samfunnsordninger; viktigst av dem var Norges lov og det norske rettsvesenet. Christian 3. brukte adelsmenn med erfaring fra lensstyret i Norge som rådgivere i norske saker, og styret ble etter den første radikalismen i 1536–1537 preget av forsiktighet: De norske prestene ble ikke avsatt, og i de første årene etter 1536 ble gudstjenestene holdt på nesten samme måte som før. Først en ny generasjon danske superintendenter og prester intensiverte reformasjonsarbeidet fra rundt 1550.

Nordmennene ble forsiktig beskattet, og bondebefolkningen øvde et påtakelig motpress mot nye tiltak gjennom forhandlingsmøter på tingene. Slik lyktes det kongen å roe ned konfliktene i Norge, og han unngikk reelle utfordringer mot sin kongemakt. På den annen side ulmet det av hverdagsmotstand mot øvrighetens krav – ethvert nytt påfunn ble møtt med mistenksomhet og ble motvirket, slik at det bare langsomt var mulig å gjennomføre den lutherske kirkeordenen og innføre nye skatter som beskattet veksten i produksjon og utenrikshandel.

Familie og etterkommere

Christian 3. og Dorothea
Christian 3. og dronning Dorothea. Maleri (olje på lerret) som henger i Gripsholm slott, Södermanland, Sverige.

Christian giftet seg i 1525 med Dorothea av Sachsen-Lauenburg. Sammen fikk de fem barn, blant dem Frederik 2., hertug Magnus (1540–1583), som ble konge av Livland, og hertug Hans den yngre av Slesvig-Holsten-Sønderborg (1545–1622), som ble stamfar for flere sønderjyske hertuglinjer, som Augustenborg og Glücksburg.

Christians ekteskap med Dorothea var lykkelig, og ektefellene var samstemte i sitt livssyn og sine holdninger, preget av luthersk nøkternhet. Kongen etterlot sønnen Frederik 2. et monarki som hadde indre fred og fred med alle naboer, samtidig som en tyngende krigsgjeld var nedbetalt og erstattet med en betydelig pengebeholdning.

Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Stikk (på sølvplate) av Jacob Binck, 1535; Rosenborg Slot, København
  • Portrett (brystbilde) på sølvgylden («Gimsøy-daleren»), 1546
  • Tresnitt av Jacob Binck, 1550; gjengitt i Christian 3.s bibel, 1550
  • Skulptur (helfigur) av Cornelis Floris, 1579; på Christian 3.s gravmæle, Roskilde domkirke

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Johnsen, Oscar Albert (1925): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 2
  • Colding, Poul (1939): Studier i Danmarks politiske historie i slutningen af Christian IIs og begyndelsen af Frederik IIs tid, København
  • Bech, Svend Cedergreen (1977): Danmarks historie, bind 6, København
  • Slottved, Ejvind (1979): biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 3
  • Lausten, Martin Schwarz (1987): Christian 3. og kirken 1537–1559, København
  • Rian, Øystein (1995): Den nye begynnelsen, 1520–1660, bind 5 i Aschehougs Norgeshistorie
  • Rian, Øystein (1997): Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648, bind 2 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København
  • Rian, Øystein: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Faktaboks

Christian 3.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg