Christian 3. Utsnitt av Jost Verheidens portrett. Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg.

Fri. fri

Christian 3. var dansk konge i perioden 1536-59, og norsk konge i perioden 1537-59. Han var sønn av Frederik 1. og Anna av Brandenburg.

Etter å ha overvært riksdagen i Worms ble Christian en ivrig lutheraner, og da han i 1525 fikk Tønning og Haderslev som len, begynte han å innføre reformasjonen der. Ved Frederik 1s død i 1533 overtok Christian styret i Slesvig og Holsten og ble etter til dels kraftig motstand hyllet av hele Jylland som konge på tinget i Viborg i 1535. Det danske riksrådets katolske flertall, sammen med borgere og bønder, tok nå opp kampen for den avsatte Christian 2s sak (Grevefeiden 1534–36).

Ved Københavns overgivelse i 1536 stod Christian 3. som seierherre. I oktober samme år undertegnet han den danske håndfestning, som blant annet bestemte at Norge verken skulle være eller kalles et eget kongerike, men ligge under Danmarks krone på linje med de danske landskapene.

I Norge var erkebiskop Olav Engelbrektsson en kraftig motstander av den nye danske kongen. Da erkebiskopen i 1537 måtte flykte landet, var Christian 3. herre også i Norge og ble i august 1537 kronet som konge i København. Norge fortsatte likevel å være et eget rike, men ble politisk underordnet Danmark. Norske historikere har karakterisert landet som et dansk "lydrike". Som konge kom Christian aldri selv til Norge. Representert av tronarvingen Frederik 2., lot han seg imidlertid hylle som norsk konge i Oslo i 1548. På riksdagen i København i oktober 1536 ble det vedtatt en ny kirkeordning som innebar innføringen av en luthersk statskirke. I Norge fikk det katolske presteskap lov til å fortsette, om de gikk med på å underkaste seg kirkeordinansen. 

Christian fulgte ikke sine tyske rådgiveres råd, men forsonte seg med den gamle danske adel, og han fikk dermed en bred oppslutning om sin moderate politikk. Han førte en forsiktig utenrikspolitikk, så vel i forholdet til Sverige som til den tyske keiser. Når det gjelder spesielle norske forhold kan det nevnes at Christian 3. førte en bevisst bondevennlige politikk. Han forsøkte også å legge forholdene til rette for fremveksten av en norsk borgerstand ved å fortsette Christian 2s hansafiendtlige politikk.

Over tid forsonte han seg med flere av Olav Engelbrektssons menn, som kongen tillot å vende tilbake til Norge fra landflyktighet. Derimot hadde kongen etter opphevelsen av Norges politiske selvstendighet ingen interesse eller behov for å samarbeide med eller styrke den norske adelen som gruppe. Han var imidlertid interessert i å utvikle bergverksdriften, men den virkelige fremgangen her kom først i Christian 4s regjeringstid. Ved Christian 3.s død var Danmark Østersjøens mektigste stat, og hansaen var knekket.

Christian giftet seg i 1525 med Dorothea av Sachsen-Lauenburg. Sammen fikk de fem barn, blant dem Frederik 2, hertug Magnus (1540–83), som ble konge av Livland, og hertug Hans den yngre av Slesvig-Holsten-Sønderborg (1545–1622), som ble stamfar for flere sønderjyske hertuglinjer (Augustenborg, Glücksburg).

  • Rian, Øystein: Danmark-Norge: 1380-1814, b. 2: Den aristokratiske fyrstestaten, 1997, isbn 87-500-3517-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.