Døpefont, et stein-, tre- eller metallkar av forskjellig form til bruk ved den kristne kirkes dåpsseremoni.

I tidlig kristen tid var det ikke vanlig å bruke døpefont. Dåpen foregikk da ved hel neddykking i vann, ofte i elver etter Jesu eksempel. Fra Konstantin den stores tid fikk bispesetene sine dåpskirker (baptisterier), med basseng nedsenket i gulvet. Døpefonter av stein kom i bruk i tidlig middelalder; de hadde ofte sylinderform. Svært gammel er også den lave, firkantede form med innoverskrånende sider som i Norge finnes i fonter fra Bohuslän fra ca. 1100. En sjelden gang forekommer, etter engelsk mønster, en kasseformet døpefont hvilende på søyler (Skjeberg). Men den vanligste typen er den begerformede døpefont, formet i likhet med alterkalken. Denne formen ble vanlig inn i gotisk tid. Fra romansk tid ble slike fonter laget for eksport i gudbrandsdalske klebersteinsbrudd, og senere, i gotisk tid, ble det sendt fonter fra Østfold både til Danmark og Sverige.

Gotlandske steinmestere hadde antagelig det største skandinaviske markedet. Døpefontene, laget i kalkstein, fikk ofte en rik skulptural og ornamental utsmykning, båndfletninger og bladverk løper rundt fot og kant, og skålen bæres av en søylebunt i likhet med kirkerommets pilarer. Da man begynte å øse vann over barnet istedenfor å dukke det ned i skålen, ble denne gjort grunnere. I slutten av middelalderen kom løse metallfat (døpefat) i bruk.

Støpte bronsefonter dukker sporadisk opp i Danmark etter 1300, etter tysk forbilde. Et kjent eksempel på middelalderlig bronsestøping er døpefonten i Michaelskirken i Hildesheim fra ca. 1220.

Døpefontens plass var opprinnelig i kirkens vestre del, nær hovedinngangen. Det var en plassering som symboliserte dåpens oppgave, å innføre i menigheten. Under påvirkning sørfra rykket den imidlertid etter hvert opp i koret, ikke sjelden plassert i et dåpshus. Etter reformasjonen ble døpefontene gjerne laget av tre, oftest i en tradisjonell kalkform, eller i form av et timeglass. I barokken forekommer også figurfonter med skålen båret av stående eller opphengte, svevende engler eller putti (smågutter). Under klassisismen får vi døpefonter utformet som ren skulptur, som Middelthuns og Fladagers dåpsengler. I senere tid har gjerne døpefonten fått en utforming som harmonerer med kirkebyggets stil, og kan gjerne ha en moderne, funksjonalistisk form.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.