Døpefont

Døpefont i Lödrup kirke i Skåne, av «Mäster Majestatis». 1100-tallet.

Av /KF-arkiv ※.
Biskop Gunnar Stålsett døper prinsesse Ingrid Alexandra som holdes av kong Harald under dåpsseremonien i Slottskapellet 17. april 2004.
/NTB Scanpix.

En døpefont er et kar som brukes i dåpsseremonier i kristne kirker. Døpefonter kan ha ulike utforming. Den vanligste typen er den begerformede døpefonten.

Faktaboks

Etymologi
norrønt funtr, via angelsaksisk fra latin fons, egentlig ‘kilde’

Historikk

I tidlig kristendom var det ikke vanlig å bruke døpefont. Dåpen foregikk da ved hel neddykking i vann, ofte i elver etter Jesu eksempel. Da det fra Konstantin den stores tid på 300-tallet etter hvert ble bygd egne kirkebygg, ble dåpen flyttet innendørs. Ved bispesetene fikk man dåpskirker (baptisterier), med basseng nedsenket i gulvet.

Døpefonter av stein kom i bruk i tidlig middelalder. Det gjenspeiler at barnedåp da hadde blitt den vanlige dåpsformen. Døpefontene hadde ofte sylinderform. En gammel variant er en lav, firkantede form med innoverskrånende sider. I Norge finnes denne i fonter fra Bohuslän fra cirka 1100. En sjeldnere type er en kasseformet døpefont hvilende på søyler, etter engelsk mønster..

Den vanligste typen er den begerformede døpefonten. Den er formet i likhet med alterkalken. Denne formen ble vanlig inn i gotisk tid. Fra romansk tid ble slike fonter laget for eksport i gudbrandsdalske klebersteinsbrudd, og senere, i gotisk tid, ble det sendt fonter fra Østfold både til Danmark og Sverige.

Gotlandske steinmestere hadde antagelig det største skandinaviske markedet. Døpefontene, laget i kalkstein, fikk ofte en rik skulptural og ornamental utsmykning, båndfletninger og bladverk løper rundt fot og kant, og skålen bæres av en søylebunt i likhet med kirkerommets pilarer. Da man begynte å øse vann over barnet istedenfor å dukke det ned i skålen, ble denne gjort grunnere. I slutten av middelalderen kom løse metallfat (døpefat) i bruk.

Støpte bronsefonter dukker sporadisk opp i Danmark etter 1300, etter tysk forbilde. Et kjent eksempel på middelalderlig bronsestøping er døpefonten i Michaelskirken i Hildesheim fra ca. 1220.

Døpefontens plass var opprinnelig i kirkens vestre del, nær hovedinngangen. Det var en plassering som symboliserte dåpens oppgave, å innføre i menigheten. Under påvirkning sørfra rykket den imidlertid etter hvert opp i koret, ikke sjelden plassert i et dåpshus. Etter reformasjonen ble døpefontene gjerne laget av tre, oftest i en tradisjonell kalkform, eller i form av et timeglass. I barokken forekommer også figurfonter med skålen båret av stående eller opphengte, svevende engler eller putti (smågutter). Under klassisismen får vi døpefonter utformet som ren skulptur, som Middelthuns og Fladagers dåpsengler. I senere tid har gjerne døpefonten fått en utforming som harmonerer med kirkebyggets stil, og kan gjerne ha en moderne, funksjonalistisk form.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg