Animasjonsfilm. De håndholdte dukkene Pompel og Pilt fra Bjørg og Arne Mykles serie i NRK Fjernsynet, som ble innledet i 1969 med episoden Reparatørene kommer, og som senere er blitt et kultfenomen.
Animasjonsfilm. Mikke Mus som trollmannens lærling i Walt Disneys helaftens tegnefilm Fantasia (1940). Denne berømte sekvensen er bygd på et orkesterstykke av Paul Dukas som igjen er inspirert av Goethes dikt Der Zauberlehrling.
Animasjonsfilm. Lekene Woody, Jessie og hesten Bullseye er blant hovedpersonene i dataanimasjonen Toy Story 2 (1999), i regi av John Lasseter for selskapene Pixar og Walt Disney.
Animasjonsfilm. Den lille jenta Chihiro møter en demon i den japanske animasjonsfilmen Chihiro og heksene (2001), i regi av Hayao Miyazaki.
Animasjonsfilm. Det engstelige pinnsvinet Ludvig i Ivo Caprino og Bjarne Sandemoses helaftens dukkefilm Flåklypa Grand Prix (1976), etter Kjell Aukrusts fortellinger.
Animasjonsfilm, fellesbetegnelse for en rekke ulike filmteknikker der filmskaperen skaper illusjon av bevegelse gjennom å manipulere motivet ved hjelp av enkeltbildeteknikk. Tegnefilm og dukkefilm er de mest kjente typene, og dominerer innenfor kommersiell animasjonsfilmproduksjon. I fri kunstnerisk animasjonsfilm brukes et mangfold av ulike teknikker.
Tegnefilm er den vanligste av animasjonsfilmteknikkene. Teknikken har sine røtter i de første tegnefilmstudioene i New York i 1910-årene, og ble ført videre hos Walt Disney i 1930-årene hvor tegnefilmen ble utviklet til en industri. For å øke produksjonen og sikre et best mulig resultat, utviklet man en arbeidsfordeling med regissører og manusforfattere på toppen, og med nøkkeltegnere, mellomtegnere, rentegnere, fargeleggere og andre nedover i hierarkiet. Man utviklet og satte i system tidligere oppfinnelser som peg-bar, en linjal med hull som holder tegnearkene i ro, og celler, ark av gjennomsiktig plastikkfolie der figurene er tegnet som kan legges oppå bakgrunnen slik at den ikke må reproduseres for hver tegning. Bildemanus (storyboard) og modelltegninger (model sheets) ble utviklet. Det samme ble bar sheets, oversikter over lydsiden, og dope sheets, instruksjoner til kameraoperatøren.
Også de grunnleggende prinsippene for hvordan tegnefilmfigurer skal bevege seg ble utviklet hos Disney i 1930-årene, og selv i dag, hvor datateknologien har overtatt de mest arbeidskrevende prosessene i tegnefilmstudioene, er det prinsippene fra Disney-studioet på denne tiden som er utgangspunktet.
For å kunne kombinere tegnefilm og realfilm utviklet Max Fleischer i 1915 rotoskopet. Filmen tas først opp i realfilm som projiseres bilde for bilde på en skjerm. Papir legges over og animatøren kan på denne måten enten tegne av figurene på filmen eller tilpasse sine egne tegninger til realfilmen. Denne teknikken er brukt i filmer som Who Framed Roger Rabbit (Hvem lurte Roger Rabbit, 1988) og i a-ha-videoen Take on Me (1985).
Norman McLaren har ved hjelp av optisk printer laget animerte mesterverk som Pas de deux (1967). I Paris tidlig i 1930-årene utviklet Alexandre Alexeïeff og Claire Parker den såkalte pin-screen-teknikken. Her «tegner» man med lys og skygge frembrakt av opptil én million stålstifter som kan beveges horisontalt i en vertikal treplate.
Alexeïeff og Parkers teknikk kan sees som en forløper for dataanimasjon, en teknikk som siden 1970-årene har blitt mer og mer vanlig. Moderne datateknologi brukes for å forenkle den arbeidskrevende prosessen animasjonsfilmproduksjon er, men datamaskiner blir også i større og større grad brukt direkte til animasjonsfilmproduksjon, både to- og tredimensjonalt. Den eksperimentelle amerikanske animatøren John Whitney var den første som brukte dataanimasjon som kunstnerisk uttrykk i Catalogue (1961). John Lassiter har i filmer som Luxo Jr (1986), Tin Toy (1988) og Knick Knack (1989) skapt klassisk karakteranimasjon på datamaskinen.
I 1990-årene har dataanimasjon i stadig større grad blitt brukt i kombinasjon med realfilm i vanlige spillefilmer. Steven Spielbergs Jurassic Park (1993) er kanskje det beste eksemplet. Også innenfor ulike former for interaktiv video spiller dataanimasjon en sentral rolle.
Den mest kjente av de tredimensjonale teknikkene er dukkefilmen. Den har særlig stått sterkt i Tsjekkoslovakia og andre øst-europeiske land. Tsjekkeren Jiří Trnka regnes som en av dukkefilmens aller største utøvere. Men også den litauiskfødte Ladislav Starevitsj, russeren Aleksandr Ptusjko, ungarsk-amerikanske George Pal og tsjekkere som Hermína Týrlová, Bretislav Pojar og Karel Zeman var sentrale i utviklingen av dukkefilmen. Også norske Ivo Caprino var et sentralt navn her.
Tsjekkeren Jan Švankmajer har stått i spissen for en renessanse for dukkefilmen i 1980- og 1990-årene, og han har særlig hatt betydning for en ny generasjon britiske dukkefilmskapere med Quay-brødrene i spissen.
Innen tredimensjonal animasjon er også leire og plastilin mye brukte materialer. Amerikaneren Will Vinton høstet stor anerkjennelse for filmer som Closed Mondays (1974) og The Great Cognito (1982). Ungareren Csaba Varga gjorde stor lykke med sine leireanimerte Augusta-filmer i 1980-årene. Nick Park fremstod i 1990-årene som den ledende leireanimatøren med filmer som Oscar-vinnerne Creature Comforts (1989) og The Wrong Trousers (De gale buksene, 1993).
En særpreget teknikk er pixillasjon hvor dukkene er byttet ut med mennesker og gjenstander som flyttes på og avfotograferes med enkeltbildeteknikk. Norman McLaren har gitt teknikken navn, og det er også han som regnes som den viktigste pixillasjons-filmskaperen. Oscar-vinneren Neighbours (1952) er den mest kjente filmen.
Kjent er også time lapse hvor en for eksempel tar 1 bilde i sekundet og spiller det av med 24 bilder i sekundet. Teknikken har blitt mye brukt i naturfotografering; blomsten som plutselig springer ut er et kjent motiv. Godfrey Reggio har utnyttet denne teknikken i helaftensfilmene Koyaanisqatsi (1983) og Powaqqatsi (1988). Året gjennom Børfjord (1991) av Morten Skallerud er en norsk time lapse-film med stor internasjonal suksess.
Den enkleste formen for animasjonsfilm er direktefilm der filmskaperen tegner direkte på blankfilm, eventuelt risser i emulsjonen på ferdigeksponert film. Denne teknikken ble først praktisert av Len Lye og senere perfeksjonert av Norman McLaren i filmer som Begone Dull Care (1949) og Blinkety Blank (1954). Direktefilm kan også kombineres med realfilm, noe Morten Skallerud har gjort her i Norge i Den hvite streken (1978). Svein Erik Børja skapte «psykedeliske» effekter ved hjelp av teknikken i sine eksperimentelle musikkvideoer fra slutten av 1960-årene.
Kinestasis eller stillbildeanimasjon tar utgangspunkt i en serie stillbilder som blir tilført «liv» ved hjelp av ulike kamerabevegelser. Chris Markers la Jetée (1962) og Colin Lows City of Gold (1957) er kjente kinestasis-filmer. Her hjemme har Wilfred Jensenius laget flere slike filmer.
Collage er en videreføring av kinestatis. Her brukes bilder fra ukeblader, fotografier og liknende som klippes ut og manipuleres under kameraet. Monty Python-animatøren Terry Gilliam ble kjent for sine collage-filmer anvendt som korte animerte mellomspill i gruppens TV- og filmproduksjoner. Knut Eides Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden (1977) er et norsk eksempel.
Cut-out eller flyttefilm er en videreføring av collage der figurene er sammensatt av en rekke løse kroppsdeler laget av papp, stoff eller papir. Teknikken har vært mye brukt i TV-programmer for barn. Franskmannen Jean-François Laguionie har perfeksjonert den i for eksempel helaftensfilmen Gwen, le livre des sables (1985). Med Eventyrenes eventyr (1979) gikk russeren Jurij Norstein enda lenger og gjorde cut-out-teknikken så avansert og uttrykksfull at den ikke lenger kunne assosieres med enkle barneprogrammer. Kine Aunes En mørkreddhistorie (1984) er et norsk eksempel på avansert cut-out.
Den tyske animasjonsfilmpioneren Lotte Reiniger brukte en spesiell form for cut-out, såkalt silhuettanimasjon. Hennes figurer var klippet ut i svart papp og animert mot en lys bakgrunn slik at de står frem som silhuetter. Helaftensfilmen Die Abenteuer des Prinzen Achmed (1926) regnes som et mesterverk.
Caroline Leaf ved National Film Board of Canada er kjent for sin sandanimasjon der hun tegner figurer i sand på en underbelyst glassplate. Dette videreutvikler hun ved å bytte ut sanden med fingermaling, noe hun blant annet har gjort i mesterverket The Street (1976). Også andre materialer kan brukes som basis for slik animasjon: småperler, trefliser, fyrstikker og sukker.
Animasjonsfilmen kan føres tilbake til en rekke eksperimenter med levende bilder på 1800-tallet, med navn som zoetrope, phenakistoscope og zooopraxiscope. I Théâtre Optique i Paris 1888–1900 viste blant andre Émile Reynaud 10–15 minutters «tegnefilmer» med lyd og farger. Hans samlede publikum kom opp i rundt 500 000; fra 1896 ble han imidlertid utkonkurrert av brødrene Lumières filmvisninger.
Animasjonsfilmen gjenoppstod med amerikaneren J. Stewart Blacktons Humorous Phases of Funny Faces (1905). Den ledende tegnefilmskaperen på 1910-tallet var Winsor McCay med filmen Little Nemo in Slumberland (1911) og Gertie the Dinosaur (1914). Han var også en av de store tegneseriepionerene, og mange av de første tegnefilmene var filmatiseringer av kjente tegneseriefigurer som Knoll og Tott, Mutt og Jeff, Krazy Kat. Det var i USA at den kommersielle tegnefilmproduksjonen skjøt fart, og på 1910-tallet etableres de første tegnefilmstudioene. Den første egentlige tegnefilmstjernen, Felix the Cat av Pat Sullivan og Otto Messmer, debuterte i 1917.
Tegnefilmens endelige gjennombrudd skjedde med Walt Disneys Mikke Mus-film Steamboat Willie (1928). Mikke Mus hadde debutert samme år i Plane Crazy, men Steamboat Willie var den første Disney-filmen med lyd. Det at figurene beveget seg i takt med musikken, var hovedårsaken til suksessen. Disney-studioet ekspanderte voldsomt i 1930-årene, og her ble prinsippene for moderne tegnefilmproduksjon lagt. I en serie filmer med fellestittelen Silly Symphonies perfeksjonerte Disney-studioet tegnefilmen, og de åtte første Oscar-prisene for beste tegnefilm (1931–39) ble vunnet av filmer i denne serien. Disneys første helaftens tegnefilm, Snow White and the Seven Dwarfs (Snehvit og de 7 dverger), hadde premiere i 1937. Filmen ble en kinosuksess, og ble fulgt av Pinocchio (1940), Fantasia (1940), Dumbo (1941) og Bambi (1942).
Den eneste seriøse konkurrent Disney hadde tidlig i 1930-årene var Max Fleischer som produserte filmene med Betty Boop (fra 1931), Skipper'n (fra 1933) og Supermann (1941–42), og dessuten helaftensfilmen Gulliver's Travels (Gullivers reiser, 1939).
I 1941 ble Disney-studioet rammet av kriser, blant annet streik og sviktende marked på grunn av krigen. Mange mente at storhetstiden var forbi; Disney-filmene var i løpet av 1930-årene blitt mer og mer realistiske, og hadde samtidig mistet mye av frodigheten. De nye kortfilmene fra Warner Brothers (Snurre Sprett, Per Ulv), Metro-Goldwyn-Mayer (Tom og Jerry, Droopy) og Walter Lantz (Hakke Hakkespett) var reaksjoner på dette. Her bringes fantasien, surrealismen og tegnefilmvolden tilbake. Bak denne revitaliseringen av mediet stod tegnefilmskapere som Tex Avery, Chuck Jones, Bob Clampett og Friz Freleng. Et nytt skritt vekk fra Disneys realisme var UPA (United Productions of America) med sine stiliserte filmer, deriblant den populære serien om den nærsynte Mr. Magoo.
TVens gjennombrudd i 1950-årene betød slutten for de korte tegnefilmene på kino, og studioene pakket sammen. Tegnefilmskapere som William Hanna og Joe Barbera, som hadde fått sju Oscar-priser for sine Tom og Jerry-filmer, begynte å masseprodusere for TV, blant annet med serien The Flintstones (Familien Flint, 1960–66). Det økte produksjonsvolumet gikk ut over kvaliteten; dialogen ble bærende og det ble lagt mindre vekt på det visuelle.
Dagens amerikanske tegnefilmer for TV blir masseprodusert ved hjelp av forenklet animasjon, datamaskiner og kopieringsmaskiner. Humoren er kommet i bakgrunnen, og tegnefilmindustrien er blitt stadig nærmere knyttet til leketøysindustrien.
Disney har fortsatt å produsere helaftens tegnefilmer for kino; etter en periode med mindre interesse for tegnefilm har Disney i 1990-årene igjen nådd et stort publikum med filmer som The Beauty and the Beast (Skjønnheten og udyret, 1991), Aladdin (1992) og The Lion King (Løvenes konge, 1994).
Kommersiell tegnefilmproduksjon står også sterkt i Japan, Kina og flere andre asiatiske land. Storbritannia og landene i Øst-Europa har også en omfattende produksjon rettet mot barn.
Men ved siden av denne kommersielle produksjonen, finnes en tradisjon der tegnefilm og annen animasjonsfilm er blitt brukt som et personlig kunstnerisk uttrykk. Tradisjonen kan føres tilbake til tyske eksperimentfilmskapere som Oskar Fischinger og Hans Richter og svensken Viking Eggeling, som i 1920-årenes Berlin laget abstrakte filmer de kalte «visuell musikk». Ved å bevege abstrakte figurer foran kamera forsøkte de å skape en visuell parallell til musikkopplevelsen, der geometriske former, rytme og bevegelse smelter sammen i en «musikalsk» enhet.
Under ledelse av skotten Norman McLaren har National Film Board of Canada (NFBC) i etterkrigstiden vært et senter for eksperimentell animasjonsfilm. NFBC har trukket til seg animatører fra hele verden, som Alexandre Alexeïeff, George Dunning, Paul Driessen, Caroline Leaf og Zlatko Grgić, og gitt dem gode arbeidsforhold. På denne måten har NFBC hatt stor betydning for utviklingen av den ikke-kommersielle animasjonsfilmen.
Zagreb Film i Jugoslavia (nåv. Kroatia) fikk egen animasjonsavdeling i 1956 etter at Duga Film (grl. 1951) fikk økonomiske problemer. Zagreb Film ble raskt et ledende studio som spesialiserte seg på symbolske og samfunnskritiske filmer i en enkel strek, påvirket av de amerikanske UPA-filmene. De har også laget animasjon for barn, blant annet serien Professor Balthazar.
Tegnefilmen har stått sterkt i alle de øst-europeiske landene. Statlige skoler og studioer har resultert i en omfattende produksjon og god rekruttering. Korte tegnefilmer hadde fortsatt sin plass på kinoene i Øst-Europa under det gamle systemet, men de har nå forsvunnet slik de forsvant i vesten sammen med den øvrige kortfilmen i 1960-årene.
I det gamle Tsjekkoslovakia stod dukkefilmen sterkt med eksponenter som Jiri Trnka og Bretislav Pojar. Ungarn og Polen utmerker seg med avanserte og eksperimentelle symbolske filmer. Russland har ennå en stor produksjon både av tegnefilmer for barn og mer avanserte filmer for voksne, og det finnes animasjonsfilmstudioer i alle de tidligere sovjetrepublikkene. I 1980- og 1990-årene har særlig Estland markert seg.
Moderne tegnefilm, påvirket av filmene fra National Film Board of Canada og de statlige studioene i Øst-Europa, har nådd et stort, voksent kinopublikum gjennom enkelte helaftens filmer på kino, som George Dunnings Beatles-film Yellow Submarine (1968).
Det meste av dagens animasjonsfilmproduksjon er likevel TV-serier og helaftens filmer for barn. Det finnes også en omfattende produksjon av uavhengig animasjon for voksne. For disse er de mange animasjonsfilmfestivalene viktige visningssteder. Animasjonsfilm har blitt et svært utbredt virkemiddel innen reklamefilm og etter hvert også musikkvideoer. Animasjon blir også mye brukt i undervisnings- og opplysningsfilm.
Fra 1990-årene har dataanimasjon skapt nye betingelser for tegnefilmen. Ikke minst har det amerikanske Pixar Animation Studios vært pionérer, og har i samarbeid med Disney-selskapet lansert filmene Toy Story (1995; oppfølger 1999) og Finding Nemo (2002).
I Norge er det blitt laget animasjonsfilm siden 1913 da Sverre Halvorsen gjorde sine første eksperimenter. Også Ola Kornelius og Thoralf Klouman, som var blant Halvorsens kolleger i det nystartede Tegnerforbundet, laget korte tegnefilmer for kinodistribusjon.
Da reklamefilmen fikk innpass på norske kinoer tidlig i 1920-årene, fikk vi en ny generasjon animatører der Sverre Sinding-Hansen og Ths. W. Schwartz er de sentrale navnene. Også utlendinger som dansken Storm P. og svensken Victor Bergdahl laget animerte reklamefilmer for norske oppdragsgivere i 1920-årene. Den største oppdragsgiveren var Tiedemanns Tobaksfabrik.
Konkurransen fra Disney tidlig i 1930-årene gjorde at de norskproduserte animasjonsfilmene forsvant. Men de animerte reklamefilmene kom tilbake på kinoene i siste halvdel av 1930-årene med filmer av langt høyere kvalitet. De aller fleste av disse var laget i utlandet, for det meste i Berlin og Praha. Krigen satte en stopper for dette.
Med Ivo Caprinos debut i 1948 fikk vi en dukkefilmskaper med stor gjennomslagskraft; hans dukkefilmer basert på norske folkeeventyr er blant Norges mest viste filmer, og Flåklypa Grand Prix (1975) er fortsatt den største norske kinosuksessen gjennom tidene. Wilfred Jensenius laget animasjonsfilm i 50 år fra debuten i 1936, og jobbet mange år i NRK. Trygve Rasmussen begynte hos Caprino i 1954 før han startet sitt eget selskap, Punktfilm. I 1960-årene stod ekteparet Bjørn Aronsen og Anna Tystad Aronsen for cirka 200 animerte reklamefilmer; hun har siden laget barnefilmer og vignetter i NRK.
En ny generasjon animasjonsfilmskapere debuterte i 1970-årene, med Gro Strøm, Inni Karine Melbye, Knut Eide, Terje Bomann-Larsen, Morten Skallerud, Thor Sivertsen og Kine Aune som sentrale navn. I 1990-årene var selskapet Tegnefilmcompagniet i Asker og dukke- og leirefilmskaperne i Studio Magica i Oslo de sentrale produksjonssentrene for animasjonsfilm i Norge.
Norsk Film AS var involvert i flere helaftens tegnefilmer, som Per Åhlins Reisen til Melonia (1989) og den danske Jungeldyret (1994). Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (1998), av Vibeke Idsøe, Nille Tystad og John M. Jacobsen etter Kjell Aukrust, ble en kinosuksess. I senere år har norske animatører opplevd internasjonal fremgang. Christopher Nielsen fikk vid internasjonal distribusjon med Slipp Jimmy fri (2006). Torill Kove vant Oscar-pris for den korte filmen The Danish Poet (2006), og Storm Studio var et av selskapene bak Oscar-vinneren Peter & the Wolf (2006).
Innføringen av reklame-TV, utvikling av databasert animasjon og nye medieuttrykk som dataspill og interaktiv video har ført til nye arbeidsplasser for norske animatører.
Høsten 1993 ble den første høyskoleutdanningen i animasjon startet ved Høgskulen i Volda. Siden har også Høgskolen i Innlandet og Nord universitet kunnet tilby utdanning innen animasjon, 3D-animasjon og digital kunst.
Store norske leksikon
Kommentarer (1)
skrev Jon Olav Eikenes
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.