blasfemi

Det som fram til 29. mai 2015 var forbudt etter straffeloven § 142 var offentlig å forhåne eller vise ringeakt for noen «trosbekjennelse» eller mot religiøse samfunns «troslærdommer eller gudsdyrkelse» (straffeloven av 1902 § 142).

Formålet med straffebestemmelsen var å verne om den frie trosutøvelsen, den enkeltes religiøse følelse og en religions grunnleggende forestilling om det som er hellig. Det var altså ikke Gud som skulle vernes med politi og jordisk straff, men menneskelige religiøse autoriteter.

Blasfemiparagrafen hadde lenge vært en såkalt sovende paragraf. I 2002 hadde Straffelovkommisjonen foreslått å oppheve § 142, men etter en politisk prosess ble bestemmelsen stående. Bestemmelsen var imidlertid i praksis ikke i bruk, men det ble debatt om paragrafen i forbindelse med karikaturstriden.

Den opphevede blasfemiparagrafen ble sist revidert i 1934, foranlediget av striden om oppførelsen av teaterstykket «Guds grønne enger» av Marc Connelly og rettssaken mot Arnulf Øverland, som ble tiltalt for blasfemi i et offentlig foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage» som ble avholdt i Det Norske Studentersamfund 21. januar 1933. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge.

I eldre tiders norske og danske straffelovgivning ble blasfemi oppfattet som en krenkelse av selve guddommen og tilknyttet tilsvarende straffer, i alminnelighet dødsstraff etter lemlestelse (Christian 5s norske lov 6–1–7).

Blasfemi finnes omtalt alt i Andre Mosebok 22,28: «Gud skal du ikke spotte», og det omfatter enhver omtale av Gud. I jødedommen har man holdt fast ved en snever definisjon av begrepet.

I kristendommen ble blasfemibegrepet utvidet. I den kristne kirke ble ethvert avvik fra den godtatte lære om Kristi person og hans gjerning, eller treenighetslæren, betraktet som blasfemi.

Reformatorene på 1500-tallet, som selv ble beskyldt av den katolske kirke for å drive vranglære, anvendte blasfemibegrepet i en svært utvidet betydning. Enhver avvikende oppfatning eller ikke-kristen tro ble stemplet som blasfemi. Også på 1600-tallet ble lover mot blasfemi anvendt, også etter at religionsfrihet var innført, for eksempel i England. På 1800-tallet var de som ble dømt for blasfemi stort sett ikke lenger vranglærere, men fritenkere eller ateister som påberopte seg den tale- og trykkefrihet som etter hvert ble innført i flere og flere land.

Klassisk islamsk strafferett sidestiller blasfemi og frafall fra islam (apostasi, arabisk ridda). Det arabiske ordet som i rettslitteraturen brukes om blasfemi, er kufr, ’vantro’, ’utakknemlighet’, og kufr kan straffes med døden. Også privatrettslig kan en blasfemianklage få alvorlige følger: En blasfemiker mister arverett, rett til eiendom, og hans eller hennes ekteskap er automatisk oppløst. I rettslitteraturen begrunnes strenge straffer med at både blasfemi og frafall er angrep på samfunnets grunnleggende verdier og derfor kan sammenliknes med (høy)forræderi.

Dødsstraff for blasfemi er i dag fjernet fra straffeloven i de fleste muslimske land. I det 20. og 21. århundre har imidlertid sharia-rettslige oppfatninger av ytringsfrihet preget samfunns- og kulturdebatten i den muslimske verden. Anklager om blasfemi og frafall er våpen som effektivt kan rettes mot forfattere, kunstnere og politiske motstandere. Som en variant av de klassiske blasfemi/apostasi-lovene innførte Pakistan i 1986 loven om dødsstraff for «spott av profeten». En forutgående rettssak er ikke alltid nødvendig:

Den 14. februar 1989 utstedte Ayatollah Khomeini en fatwa (islamsk juridisk erklæring) mot forfatteren Salman Rushdies roman Sataniske vers. Boken ble fordømt som et blasfemisk angrep på «islam, profeten og Koranen», og fatwaen oppfordrer til drap på forfatteren.

• karikaturstriden
• strafferett
• strafferettsteorier
• religion

• Om blasfemi hos Lovdata (publisert 30.sept 2012, altså før lovbestemmelsen ble opphevet).