Blasfemi, gudsbespottelse, definert i loven som i ord eller handling offentlig å forhåne eller på en krenkende eller sårende måte vise ringeakt for noen trosbekjennelse hvis utøvelse er tillatt her i riket, eller for troslærdommer eller gudsdyrkelse i noe religionssamfunn som består lovlig her i landet.

Straffebestemmelsen mot blasfemi i Norge i straffeloven av 1902 § 142 ble opphevet 29. mai 2015.

I 2002 foreslo Straffelovkommisjonen å oppheve § 142, men etter en politisk prosess ble bestemmelsen stående. Bestemmelsen var imidlertid i praksis ikke i bruk.

Straffebestemmelser mot blasfemi tilsikter å verne om den fri trosutøvelse, den enkeltes religiøse følelse og en religions grunnleggende forestilling om det som er hellig.  Det som var forbudt etter straffeloven § 142, er offentlig å forhåne eller vise ringeakt for noen «trosbekjennelse» eller mot religiøse samfunns «troslærdommer eller gudsdyrkelse». Det er altså ikke Gud som skal vernes med politi og jordisk straff, men menneskelige religiøse autoriteter.

Blasfemi finnes omtalt alt i 2 Mos 22,28: «Gud skal du ikke spotte», og det omfatter enhver omtale av Gud. I jødedommen har man holdt fast ved en snever definisjon av begrepet.

kristendommen ble blasfemibegrepet utvidet. I den kristne kirke ble ethvert avvik fra den godtatte lære om Kristi person og hans gjerning, eller treenighetslæren, betraktet som blasfemi. Reformatorene på 1500-tallet, som selv ble beskyldt av den katolske kirke for å drive vranglære, anvendte blasfemibegrepet i en svært utvidet betydning. Enhver avvikende oppfatning eller ikke-kristen tro ble stemplet som blasfemi. Også på 1600-tallet ble lover mot blasfemi anvendt, også etter at religionsfrihet var innført, f.eks. i England. På 1800-tallet var de som ble dømt for blasfemi stort sett ikke lenger vranglærere, men fritenkere eller ateister som påberopte seg den tale- og trykkefrihet som etter hvert ble innført i flere og flere land.

Islamsk lov sidestiller i strafferetten blasfemi og det å konvertere til en annen religion. Blasfemiske ytringer kalles «vantroens ord», og kan straffes med døden. I en fatwa (islamsk juridisk erklæring) av 14. feb. 1989 avsa ayatollah Khomeini dødsdom over forfatteren Salman Rushdie for krenkende uttalelser om profeten, islamske trossannheter og religiøs praksis i romanen Sataniske vers.

Den opphevede blasfemiparagrafen i norsk rett, strl. § 142, ble sist revidert i 1934, foranlediget av striden om oppførelsen av teaterstykket Guds grønne enger av Marc Conelly og rettssaken mot Arnulf Øverland, tiltalt for blasfemi i et offentlig foredrag om "Kristendommen, den tiende landeplage" som ble avholdt i Det Norske Studentersamfund 21. januar 1933. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge. I eldre tiders straffelovgivning ble blasfemi oppfattet som en krenkelse av selve guddommen og tilknyttet tilsvarende straffer, i alminnelighet dødsstraff etter forutgått lemlestelse, jf. Christian 5s norske lov 6–1–7.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.