pornografi

Avbildninger eller beskrivelser av nakenhet og samleier kan spores langt tilbake i historien, men bør ikke uten videre kalles pornografi, da mange av fremstillingene hadde religiøse formål.

Selv om «pornografi» er sammensatt av to greske ord, var begrepet ukjent i antikkens Hellas. Termen ble først anvendt i England og Frankrike på midten av 1700-tallet – dels om skrifter om prostitusjon som sosialhygienisk problem, dels om de «usømmelige» freskene og statuene som var avdekket i den romerske byen Pompeii.

Snart ble pornografi standardbetegnelsen på en økende strøm av bøker og grafiske trykk uten andre pretensjoner enn å virke seksuelt stimulerende. Til klassikerne hører bøkene Fanny Hill (1748) og My Secret Life (1890), samt sjangeren «franske postkort».

Utbredelsen av pornografi fikk næring av viktoriansk dobbeltmoral og oppfinnelsen av fotografiet og senere filmen. Underveis tiltok bekymringen for materialets moralsk nedbrytende virkning, spesielt på unge, og mange land innførte forbud eller sensur.

Utviklingen etter andre verdenskrig står derimot i eksponeringens tegn: Stadig flere har kunnet se stadig mer. Magasinet Playboy gjorde fargebilder av hel- og halvnakne kvinner til akseptabel herrelektyre i 1950-årene. Detaljfokuserte fotoserier av samleier dukket opp i det svenske bladet Private i 1965.

Danmark og Sverige legaliserte pornografi i henholdsvis 1969 og 1971 og ble storeksportører på verdensbasis. USA overtok lederrollen etter at den hardpornografiske spillefilmen Deep Throat (1972) gjorde sterke, eksplisitte sexscener stuerene over natten. I de følgende årene tilhørte pornofilmen en liberal kulturell hovedstrøm, men økt motstand fra både konservativt og feministisk hold drev sjangeren tilbake til undergrunnen.

En ny tidsregning ble innført med videokassetten, som radikalt forenklet produksjonen og distribusjonen. Interesserte kunne nå se pornofilm privat i sitt eget hjem, og til og med lage sine egne filmer («amatørporno»). Det vokste frem et enormt, uoversiktlig videomarked av enhver grovhet og kvalitet, for enhver legning og fetisj.

I dag er pornofilmbransjen en multimilliard-industri som utgir om lag 11 000 titler i året, og sprenger stadig nye teknologiske grenser innen hjemmeunderholding. Den har drevet frem utviklingen av betal-TV, DVD, Internett og mobiltjenester, og sørget for betydelige inntekter til mer respektable aktører innenfor data-, tele- og kommunikasjonsindustrien.

Samtidig har digitalisering og fildelingsprogrammer gitt privatpersoner mulighet til å utveksle pornografi i stor stil, inkludert overgrepsbilder av barn, som er totalforbudt i nesten alle land. Disse forandringene har gjort dagens barn og unge atskillig mer utsatt for pornografiens farer og fristelser enn tidligere generasjoner. De møter også langt flere mykpornografiske elementer i populærkulturen for øvrig (popvideoer, klesmote, reklame).

Men til tross for den mye omtalte «pornografiseringen av offentligheten» er pornokonsum fortsatt en temmelig skam- og tabubelagt aktivitet, ikke minst fordi det forbindes med masturbasjon.

Dagens pornobestemmelse (straffeloven § 204) er en modernisering av det tidligere forbudet mot spredning av utuktige skrifter og bilder som krenket den rådende seksualmoral (sedeligheten). Paragrafen er en såkalt rettslig standard – en flytende norm som endres med samfunnsforholdene.

Domstolen skal avgjøre om en konkret sex-skildring støter an mot moraloppfatningen eller tålegrensen til folk flest, her og nå. I 1950-årene ble nakenbilder som i dag kunne stått i ukeblader, erklært utuktige. Siden rettssakene mot Agnar Mykles Sangen om den røde rubin (1958), Henry Millers Sexus (1959) og Jens Bjørneboes Uten en tråd (1967) har påtalemyndigheten mistet interessen for skriftlige seksualskildringer og generelt blitt mer tilbakeholdne i takt med liberaliseringen av befolkningens syn på pornografi.

I 1980- og 1990-årene ble det like fullt avsagt enkelte dommer for utleie av videoer eller salg av blader preget av «særlig fremhevelse av kjønnsorganenes aktivitet» eller «sædavgang over ansikt og kropper».

Siden loven bare forbyr utbredelse av pornografi, er slike skildringer lovlige å kjøpe, importere og laste ned fra Internett, for privat bruk. Betal-TV-kanaler som sender erotisk film til norske abonnenter, er derimot pålagt å bruke sladd. Det samme gjelder bladdistributører som Narvesen.

Mange finner denne sensuren urimelig i en tid der seksualitet avbildes og diskuteres mer åpent enn noen gang. Medietilsynet (tidligere Statens Filmtilsyn) har siden 1999 godkjent både eksplisitte og voldelige sexscener på kinolerretet.

Flere offentlige utvalg har anbefalt en oppmyking av pornoloven i tråd med praksisen i våre naboland, men forslagene er blitt nedstemt i Stortinget, senest i 2000. Begrunnelsen var da å forhindre fremveksten av en pornobransje på norsk jord og ytterligere pornografisering av det offentlige rom.

Kommende rettssaker vil avgjøre om nærgående bilder av såkalt alminnelig seksuell aktivitet (samleie, oralsex og liknende mellom voksne) fortsatt «virker støtende» på den jevne nordmann, og dermed bør forbli ulovlige.

Helt siden pornografi ble allment tilgjengelig, har den vært utpekt som en samfunnsfare, ikke minst på religiøst grunnlag: Pornografien fremmer umoral, truer ekteskapet og fører til seksualforbrytelser. Det er foreløpig ikke funnet vitenskapelig belegg for slike årsakssammenhenger. For eksempel kan et mer liberalt sexklima like gjerne være en årsak til, og ikke en virkning av, pornografiens utbredelse.

Siden slutten av 1970-årene har radikale feminister spilt en fremtredende rolle i pornodebatten og fått atskillig gehør hos politikere og den vanlige borger for sine argumenter. Typiske argumenter har da vært at pornografi formidler et fornedrende kvinnesyn, at pornobransjen tvinger og utnytter kvinner som deltar, og at «porno er teori, voldtekt er praksis».

Mange forskere fremhever imidlertid at pornografi er mangfoldig, foranderlig og ikke minst flertydig. Også feminister er sterkt splittet i synet på porno, og en jevnt økende aksept og interesse for sexfilmer og -bøker blant vanlige kvinner gjør argumentet om sjangerens iboende kvinnefiendtlighet problematisk. Det tar dessuten ikke hensyn til den homoseksuelle pornografien, som kanskje utgjør så mye som en tredjedel av pornovideomarkedet.

Når det gjelder pornografiens virkninger, har verken laboratorieforsøk, studier av seksualforbrytere eller nasjonale statistikker vist noen klar sammenheng mellom pornografi og voldtekt. I land der pornografi er totalforbudt, er kvinnen oftest klart underordnet mannen, mens likestillingen er kommet langt i mange pornoliberale land.

Vold, overgrep og utnyttelse i pornoproduksjon er et alvorlig problem, men heller ikke her er det påvist noen nødvendig sammenheng mellom pornografi og forbrytelser. Trolig er pornografi i for stor grad et følelsesspørsmål til at debatten noen gang vil bli avgjort av rent saklige argumenter.

Det later likevel til å herske bred enighet om følgende: Bruk av barn, dyr, vold og tvang i pornografi er uakseptabelt. Barn bør i størst mulig grad skjermes mot pornografi. Også voksne skal slippe å bli ufrivillig eksponert for grov pornografi.

• seksualitet

• Cornell, Drucilla, red.: Feminism and pornography, 2000, isbn 0-19-878250-0, Finn boken
• Dines, Gail m.fl.: Pornography : the production and consumption of inequality, 1998, isbn 0-415-91813-8, Finn boken
• McNair, Brian: Mediated sex : pornography and postmodern culture, 1996, isbn 0-340-66293-x, Finn boken
• O'Toole, Laurence: Pornocopia : porn, sex, technology and desire, 1998, isbn 1-85242-395-1, Finn boken
• Rolness, Kjetil: Sex, løgn og videofilm : et usladdet oppgjør med mytene om porno, 2003, isbn 82-525-5011-8, Finn boken
• Strossen, Nadine: Defending pornography : free speech, sex, and the fight for women's rights, 1995, isbn 0-684-19749-9, Finn boken
• Synnevåg, Marit: Pornografi, 2002, isbn 82-519-1767-0, Finn boken
• Williams, Linda: Hard core : power, pleasure, and the "frenzy of the visible", 1999, isbn 0-520-21943-0, Finn boken