Steinalderen. Rav fikk sin første store anvendelse i yngre steinalder. Bildet viser dyrefigurer og hengesmykker i rav fra Maglemosekulturen, ca. 6000 f.Kr., funnet i Maglemose, Sjælland, under utgravninger 1900–15. Nationalmuseet i København.
steinalderen, betegnelse for den forhistoriske tid da stein var det dominerende redskapsmateriale ved siden av tre, horn og ben. Kronologisk er dette et langt tidsrom som mange steder har vart langt ned i historisk tid, til dels frem til de siste årtier. Således var metaller ukjent som redskapsmateriale i størstedelen av Amerika og Stillehavet, Australia og Sør-Afrika like til den europeiske koloniekspansjon. I Midtøsten derimot opphørte den egentlige steinalder for mer enn 5000 år siden. Når det gjelder Sør-Skandinavia, regner man at ca. 1700 f.Kr. er grensen til tidlig metalltid; lenger nord, f.eks. i Finnmark, har den steinbrukende tiden vart noe lenger.
De første sikre spor etter redskaper er de såkalte eolitter. Dette er svært grovt tilslåtte steiner som var brukbare til å knuse gjenstander med og som våpen. Alderen er usikker, men de eldste kan være opptil 2,3 mill. år gamle. Grovt sett inndeles menneskenes kulturelle utvikling i tre hovedfaser: paleolittisk, mesolittisk og neolittisk. Den første fasen omfatter tiden fra de første steinredskaper til isen forsvant for siste gang for ca. 12 000 år siden. Den er kjent fra Europa, men også i Afrika og Asia, bl.a. Kina. Den andre representerer et mellomstadium, da istiden var slutt og store klimaendringer førte med seg tilsvarende endringer i dyreliv og vegetasjon. Dette er flere steder et overgangsstadium til neolittisk tid, som er karakterisert ved feavl, jordbruk og store endringer i teknologien.
Paleolittisk tid
deles inn i tre hovedavsnitt: eldre, mellom- og yngre paleolittisk tid, som igjen er delt i kortere tidsavsnitt med navn etter klassiske vesteuropeiske funnsteder. Man antok tidligere at de klassiske paleolittiske kulturene dannet en kronologisk rekkefølge. Nyere undersøkelser har imidlertid vist at enkelte paleolittiske kulturer er samtidige, men har forskjellig geografisk utbredelse. Fra slutten av tertiær-perioden, i pliocen-epoken, levde både nærmennesker av slekten Australopithecus og de eldre representantene for slekten Homo. Fra denne tiden og frem til i dag har det eksistert tre arter av slekten Homo: Det er Homo habilis som først er kjent fra Afrika for 2,2 millioner år siden, så følger Homo erectus som også oppstår i Afrika, for ca. 1,8 millioner år siden og deretter vandrer ut til Asia og Europa. Til slutt Homo sapiens som også ser ut til å ha utviklet seg i Afrika, for 600 000 år siden og derfra har spredt seg ut over hele Jorden.
Neandertal-mennesket som levde i Europa og Midtøsten under en stor del av siste istid, blir i dag betraktet som en egen art, Homo neanderthalensis. Redskapene vitner om at flintteknikken til disse menneskene har nådd en inntil da ukjent høyde, og funn viser at de gravla sine døde og at de fikk med seg gravgaver. Neandertalerne er knyttet til den mellom-paleolittiske moustérien-kulturen. De eldste kjente rester etter Homo sapiensi Europa er ca. 40 000 år gamle. Det arkeologiske materialet fra kulturene tilknyttet de tidligste Homo sapiens,Aurignacien, Solutréen og Magdalénien, kjennetegnes ved flekkeredskaper og spisser som vitner om at menneskene har bearbeidet ben til redskaper. Karakteristisk for kulturene i Vest-Europa fra siste del av siste istid er enestående høyt utviklede og ofte realistiske hulemalerier.
Mesolittiske kulturer
I tidsrommet etter slutten av siste istid er mesolittiske kulturer kjent over store deler av den gamle verden; de viktigste, benevnt etter sitt klassiske funnsted, er Azilien, Tardenoisien, Campignien (Europa), Capsien (Afrika) og i Norden Lyngby-, Maglemose-, Ertebøllekulturene (Sør-Skandinavia), Komsa-, Fosna- og Nøstvetkulturene (Nord-Skandinavia). Som i paleolittisk tid var fiske, jakt og samlervirksomhet eneste næringsvei med hunden som eneste husdyr; redskapene bestod av ben og tilhugd stein og flint; i Norden har boplassene oftest ligget nær strandkanten, men også i innlandet, bl.a. i sørnorske fjelltrakter, er det lokalisert mesolittiske boplasser. Man kjenner bare få graver fra denne tiden. Av kjente funn fra mesolittisk steinalder i Norden kan nevnes Maglemose-boplassene i danske torvmyrer, Ertebøllekulturens store dynger av skjell og østersskall på bostedet; i Norge boplasser bl.a. ved Nøstvet i Ås, på Hardangervidda, i Kristiansund-distriktet (Fosna) og i Finnmark (Komsa).
Neolittisk tid
eller yngre steinalder karakteriseres ved store endringer i teknologi, sosial struktur og næringsform. Denne perioden er i begynnerfasen best kjent fra Midtøsten, der utgravninger bl.a. av Jeriko (Palestina), Jarmo (i Irak) og Catal Hüyük (Tyrkia) har gitt beviser for at man i tidsrommet ca. 10 000–6000 f.Kr. hadde domestisert de fleste plante- og dyrearter som senere kom til å dominere jordbruket både her og i Europa. Dessuten ble grunnlaget for en ren bykultur lagt i disse områdene på denne tiden. Selv om det har vært mer enn ett utviklingssentrum for fe- og jordbruket, har åpenbart Midtøsten vært opphavsområdet for de neolittiske kulturer i Europa. Fra Tyrkia har således den nye livsformen spredt seg til Balkan og Middelhavsområdet ca. 6000–5000 f.Kr. Fra disse traktene er så resten av Europa blitt «neolittisert». Denne prosessen har gått relativt raskt. I Sør-Skandinavia finner vi således de eldste spor etter jord- og februk ca. 4000 f.Kr., og i Nord-Norge et par tusen år senere.
Yngre steinalder i Europa er et uhyre sammensatt tidsrom, der en rekke lokalgrupper har utviklet seg. Arkeologene har forsøkt å klassifisere det rike materiale i forskjellige «kulturer» basert på studier av gravskikk, redskapsformer og keramikktyper. Bare i Sør-Skandinavia har man ment å kunne identifisere minst 5–6 slike «kulturer». Best kjent blant disse er den såkalte megalittkulturen. Denne har en utbredelse langs kystene fra Portugal til Sør-Sverige, og er i første rekke karakterisert ved bruk av store steiner til bygging av fellesgraver eller til reising av mektige steinsettinger (se Carnac). I Nord-Europa utgjør Danmark et sentrum for denne megalitt-tradisjonen. Senere forskning har vist at det her ikke dreier seg om homogen kultur, men om religiøse og teknologiske tradisjoner som har fått innpass i lokale kulturgrupper. En av disse – som har en stor spredning – er den såkalte traktbegerkulturen. Denne er først og fremst karakterisert ved en høyt utviklet keramikk, og i Norden også ved bruk av store, omhyggelig slipte flintøkser. Ervervsformen har vært kornavl og husdyrbruk, men fiske og fangst har også spilt en rolle. Gravskikken har dels vært preget av enkle jordbegravelser og dels – i megalittfasen – har de store steingravene dominert. Disse har vært konstruert av store steinblokker, såkalte dysser og ganggraver. Enkelte av disse til dels fint konstruerte kamrene har inneholdt tallrike begravelser, noe som tyder på slektssamhold og trolig et nokså egalitært samfunn.
Dateringen av traktbegerkulturen, inkludert megalittradisjonen, kan settes mellom ca. 3900–2800 f.Kr. Dels samtidig, dels noe senere, er store deler av Europa og især Norden dominert av en annen teknologisk, sosial og religiøs gruppering som har fått betegnelsen stridsøkskulturene. Disse strekker seg fra Mellom-Europa til Finland og deler av Norge. Karakteristiske trekk ved de tradisjonene det her dreier seg om, er enkeltbegravelser, en spesiell keramikk og især velformede, slipte skafthulløkser (stridsøkser) av stein. Man har antatt at stridsøkskulturene er spredt til Norden via innvandringer. Dessuten har man ment at de representerer den første spredningen av indoeuropeisk språk. Dette er imidlertid tvilsomt.
Den neolittiske befolkningen i store deler av Norden gikk gradvis over til en fastere bosetningsform, åkerbruk og feavl slik at forholdene i slutten av steinalderen ca. 1500 f.Kr. i store områder var blitt mer enhetlige, kulturelt og ervervsmessig. Imidlertid har fremdeles deler av Nord-Skandinavia vært bosatt av folk som helt eller i det alt vesentlige har levd av fangst. Dels har redskapene vært de samme som i mesolittisk tid, dels er det blitt utviklet nye teknologier med skifer, kvartsitt og ben som viktig råstoff. Især er funnene fra Finnmark og Troms rike fra denne delen av yngre steinalder. Her er det således flere steder registrert og delvis gravd ut store boplasser med tallrike, ofte gammelignende hus. Fra denne tiden stammer dessuten flere av de mest tallrike feltene med bergkunst (helleristninger) der de mest matnyttige viltsortene er hovedmotivene.