En datering av det arkeologiske funnmaterialet er av største betydning. Derfor har det i arkeologien vært lagt stor vekt på å bygge opp et kronologisk rammeverk, eller en tidsrekkefølge.

Arkeologene opererer med to typer kronologier: en relativ der det daterte enten er yngre eller eldre enn noe annet, og en absolutt (kronometrisk), angitt med et konkret årstall.

Treperiodesystemet er et eldre kronologisk system som fortsatt er i bruk. Dette innebærer at forhistorien er delt inn i tre etterfølgende perioder: stein-, bronse- og jernalder. Systemet ble utviklet av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen fra 1818, publisert i 1836.

Senere på 1800- og 1900-tallet utarbeidet arkeologene stadig mer detaljerte kronologier, ved hjelp av flere nyutviklede arkeologiske dateringsmetoder. En pioner var den svenske arkeologen Oscar Montelius. Fra og med andre halvdel av 1900-tallet har også naturvitenskapelige metoder vært viktige for å datere det arkeologiske funnmaterialet.

Relativ kronologi

Den relative kronologi angir funnenes innbyrdes rekkefølge i tid, men ikke lengden av tidsspennet mellom de ulike typer og gjenstander. Det daterte vil da være enten yngre eller eldre enn noe annet. I noen perioder, for eksempel deler av steinalderen, kunne enkelte gjenstandstyper holde seg uforandret i flere tusen år, mens det i andre perioder skjer endringer i funnmaterialet i løpet av en mannsalder.

De viktigste metodene til å skape en relativ kronologi er stratigrafi og typologi.

Absolutt kronologi

For å avgjøre hvor lange tidsspenn som skiller de ulike typer gjenstander, må man ha en absolutt kronologi (kronometrisk). Denne bygger på en eller annen form for kalender og angis med et årstall. Den eldste kjente er den egyptiske, basert på den årlige overflømming av Nilen. I Egypt er det funnet monumenter med inskripsjoner og kalendere som kan knyttes til daterbare astronomiske observasjoner. Den egyptiske kronologi kan føres tilbake til omkring 3400 fvt. Ved hjelp av funn av egyptiske gjenstander som er havnet i graver i andre områder, for eksempel i Europa, kan også disse dermed dateres (kryssfunn). På denne måten er også nordeuropeiske funn fra yngre steinalder og bronsealder satt inn i et kronologisk rammeverk.

I Norden var det den kjente svenske arkeologen Oscar Montelius som utførte et pionerarbeid ved å dele opp bronse- og jernalder i underperioder og knytte disse til de historiske kronologier i middelhavsområdet. Den kronologiske rammen blir imidlertid stadig mer usikker jo lenger bort fra det historisk belyste området man kommer.

Naturvitenskapelige dateringsmetoder

Absolutt datering innebærer i dag at også naturvitenskapelige metoder benyttes.

Den mest anvendte er C-14-metoden, også kalt radiokarbondatering eller radiokarbonmetoden. Organisk materiale kan dateres ut fra hvor mye av den radioaktive karbonisotop 14C som er tilbake i prøven (se halveringstid). C-14-metoden er mest egnet til å datere funn som er yngre enn 30 000 år. Dersom prøvematerialet er godt, kan C-14-dateringene gis med forholdsvis små avvik. For nærmere beskrivelse av metoden, se artikkel om geologisk datering.

Andre naturvitenskapelige metoder som benyttes er dendrokronologi (årringsdateringer) og til dels termoluminescens for å datere keramikk.

Andre geologiske dateringsmetoder kan også benyttes (se geologisk datering og kvartære dateringsmetoder).

Tidsangivelser i arkeologi

Hvordan dateringer angis i arkeologisk litteratur varierer, noe som kan skape forvirring og medvirker til at det er en utfordring å stille opp nøyaktige kronologier.

For dateringer som viser til reelle kalenderår, skal det som hovedregel benyttes de vanlige betegnelsene f.Kr. og e.Kr. (engelsk BC og AD), som samsvarer med de mer verdinøytrale fvt. (før vår tidsregning) og evt. (etter vår tidsregning). Derimot skal C-14-dateringer, som avviker fra virkelige solår, angis med BP (engelsk before present, «før nåtid»), med mindre de er kalibrert.

Avhengig av faggren i arkeologi angis det noen ganger kun tidsperioder (for eksempel bronsealder), eller en arkeologisk kultur (for eksempel traktbegerkultur). En mer nøyaktig tidfesting vil variere fra region til region, og dessuten kunne endres ved at det gjøres nye funn og dateringer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev JOHN DAVID JOHANSSON

Hvilken metode for datering kan gå lengst tilbake når det gjelder å måle alderen til et biologisk objekt?

skrev Asbjørn Engevik

For arkeologer er det som kjent C14-dateringer som er mest vanlig for å måle alderen til biologisk materiale. Denne dateringsmetoden egner seg godt for materiale som er opp til ca. 50 000 år gammelt. Utover denne metoden kjenner jeg bare til en annen metode som daterer biologisk materiale direkte. Metoden kalles for racemization dating og måler nedbrytningen av proteinaminosyrer i dødt organisk materiale. Ved å måle denne nedbrytningen kan en datere objekter som er mellom 1 000 og 1 000 000 år gamle. Etter det jeg kjenner til finnes det ikke andre metoder som daterer biologisk materiale direkte. Men som en indirekte metode kan en måle andre former for radioaktiv stråling, for eksempel kalium-argon som måles i vulkanske materialer. Keramikk kan også dateres ved termoluminescens, en metode som fungerer bra for materiale som er opp til 100 000 år gammelt. Men de to siste dateringsmetodene brukes altså indirekte, ved å måle stråling fra materiale funnet sammen med biologiske objekter.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg