Tikal

Tempelpyramide I i Tikal. Reist som gravmæle over byens 26. konge i 734.
Av /NTB Scanpix.

Tikal er en ruinby og nasjonalpark i regnskogen i provinsen Petén nord i Guatemala. Stedet er et av de største arkeologiske minnesmerker fra førkolumbisk tid i Amerika og blant de største bygd i tropisk lavland noe sted i verden. Med sine svære tempelanlegg, palasser og opp til 70 meter høye pyramider er Tikal i dag Guatemalas kanskje største turistattraksjon. Ruinene ble nasjonalpark i 1955 og kom på UNESCOs verdensarvliste i 1979.

Faktaboks

uttale:
tikˈal

Yax Mutul, som byen het i samtiden, var kanskje den mektigste av et 40-talls bystater i nåværende Guatemala, Mexico, Belize (samt Honduras) som den gang utgjorde kjerneområdet for klassisk mayakultur. Tikal var sete for to dynastier som mellom år 300 og 900 anså seg selv som storkonger i en type regional allianse. På denne tiden var regnskogen tett oppdyrket og bosted for kanskje 15 millioner mennesker. Tikal kan ha hatt 425 000 innbyggere innenfor en radius på 25 kilometer.

Tikal og de fleste av nabobyene i lavlandsområdene mellom Guatemalas høyland i sør og Yucatán i Mexico i nord gikk under rundt år 900. Ruinene lå oppslukt av jungelen inntil de ble gjenoppdaget av guatemalanske myndigheter og utenlandske arkeologer på 1800-tallet. I kraft av sin plassering i utilgjengelig jungel, sin størrelse, kompleksitet og raske undergang, fortsetter Tikal og klassisk mayakultur å inspirere til forskning om staters vekst og fall samt deres økologiske rammebetingelser.

Navn og geografi

Sentrum i Tikal sett fra Nordre Akropolis over hovedplassen (Plaza Mayor) mot Søndre Akropolis. Tempelpyramide I til venstre (høyde 47 meter) og Tempelpyramide II (høyde 38 meter) til høyre i bildet.
Av /Shutterstock.

Tikal ligger omtrent 64 kilometer nord for byen Flores ved bredden av Petén Itzá-sjøen midt i Petén. På språket til mayagruppen itza', som har holdt til her siden de kom fra Yucatán på 1300-tallet (kanskje var de her også i en tidligere periode) betyr Tik'al «stemmenes sted». Dette navnet ble adoptert av Peténs myndigheter da de rapporterte om ruinbyen i jungelen i form av en publikasjon fra vitenskapsakademiet i Berlin i 1853. I 1881 innledet den engelske arkeologen Alfred Maudslay (1850–1931) det systematiske arkeologiske arbeidet. Mellom 1955 og 1975 ble pyramidene og palassene ryddet og utgravd, og det Tikal som turistene besøker i dag ble til.

Regnskogen rundt Tikal har markerte vekslinger mellom regn- og tørketid. Lengden på årstidene og mengden av nedbør har dessuten variert mye gjennom de siste 2000 årene. I vår tid har årlige nedbørmengder ligget på rundt 2000 millimeter. Klassisk mayakulturs undergang faller sammen med en langvarig periode med betydelig reduksjon i nedbøren i midtre og nordre Petén mellom år 900 og 1300.

Grunnen i Petén (og Yucatán) består av porøst kalkfjell (karst) og er preget av høyderygger og forsenkninger som blir til sumpområder i regntiden. Forholdene for jordbruk slik vi kjenner det er vanskelige. Statsbyggingen i lavlandsområdene i Mesoamerika er nøye forbundet med utviklingen av særegne jordbruksteknikker (for eksempel 'flytende hager' og overrislede terrasser) og systematisk oppmagasinering av vann. Det finnes ingen elver eller innsjøer nær Tikal. Steinbruddene som byen hentet sitt byggemateriale fra ble tettet til og benyttet som vannreservoarer. Hver eneste husstand hadde dessuten underjordiske cisterner (chultun) hvor regnvann ble samlet opp. Et stort nettverk av brede, oppbygde avenyer (sakbe') fungerte ikke bare som prosesjonsgater mellom palassområdene og som ferdselsårer til nabobyene, men også som diker og vannoppsamlere i det de skrånet inn mot reservoarene.

Teokratisk makt

Stele og alter ved tvillingkompleks P. De ikke-restaurerte delene av Tikal er et malerisk parklandskap med gode motiver.
Tikal
Lisens: CC BY SA 3.0

Det er spor etter jordbruk i Tikal-området fra år 1000 fvt. De eldste større byggene med de typiske utkragede buene (et kjennetegn på mayakultur) ble reist på 300-tallet fvt. Rike gravfunn fra 100-tallet fvt. vitner om at en dynastisk styreform nå hadde slått rot. I førklassisk tid (fra 2000 fvt. til 250 evt.) dominerte imidlertid andre byer som El Mirador og Nakbé 100 kilometer lengre nord. Først i klassisk tid (250–900) vokser Tikal fram til å bli den største. De eldste versjonene av tempelpyramidene og palassene (kalt «akropoliser» av de første arkeologene) som vi ser i dag ble anlagt. I Tikal som i andre mayabyer ble templer og palasser stadig ombygd i forbindelse med markering av at nye herskere overtok og/eller at nye sykluser i mayakalenderen ble innledet.

Tikals første storhetstid (cirka 380–560) sammenfaller med nedgangen til El Mirador og utviklingen av en stadig tettere forbindelse med datidens metropol i Mesoamerika, Teotihuacán i det sentrale Mexico. Teotihuacáns handelskvarter eller 'ambassade', i dag kjent som Mundo Perdido-komplekset, ligger strategisk plassert tett ved templene og palassene til herskerdynastiet i Tikals sentrum. I 378 ble Tikals fjortende konge Chak Tok Ich'aak (360–378) drept av en invaderende styrke fra Teotihuacán ledet av Siyah K'ak'. Sistnevnte, som sannsynligvis kom fra en herskerslekt i Teotihuacán, tok ikke selv tronen, men fikk innsatt sin sønn Yax Nuun Ayiin som Tikals femtende konge. Dynastiet han innledet, og som kom til å personifisere Tikals første epoke som sete for en storkonge (kaloomte'), var altså av delvis meksikansk opphav. Man må anta at mye av byens makt i århundrene som fulgte hvilte på denne alliansen med Mexico og kontroll med handelsveiene mellom Det karibiske hav (Belize) og Mexicogolfen, samt mellom høylandet i sør og Yucatán i nord.

Tikals første storhetstid sammenfaller også med en 256-års syklus (may) hvor byen så seg selv som en av fire hovedsteder eller seter for maktene som styrer rommet og tiden. I mayatradisjon (så vel som i de andre tradisjonene i Mesoamerika) deler man rommet i fire verdenshjørner (slik firedeling av rommet er ganske universell), mens tiden oppfattes som bestemt av en serie tilbakevendende sykler som også kan kartlegges.

Foruten kalenderrunden (tzolkin) på 260 dager ble tiden målt i et solår på 365 dager (haab) som i sin tur ble telt i perioder på 20 (katun). Begynnelsen på solåret vil alltid falle på en bestemt dag i 260-dagerkalenderen. Denne dagen er bestemmende for hvordan året vil forløpe og kalles «årbæreren». Tilsvarende vil et katun alltid bli innledet med ett av 13 mulige dagnavn. Etter 13 katun eller 256 år går verden altså inn i en ny syklus der tiden spiller seg ut på nytt.

Fra og med 300-tallet fvt. er det sikre spor etter at mayaer bandt solkalenderen (jordbruksåret) og tzolkin (spådomsåret) sammen. Dette ble gjort på (minst) to måter, først gjennom den såkalte «lange tellingen» med 400-årige sykluser som har et fast nullpunkt (3114 fvt.), og deretter den såkalte kalenderrunden (may) på 13 katun eller 256 år. Mayabyene er en type hellige steder hvor tidens sykler tar sete eller rotfestes. Kongemakten som vokser fram er en forening av klansamfunnets familie- og territorielle makt og den kosmiske makt som ligger i å forvalte rotfestingen av tiden.

Titlene til kongene og tekstene på stelene som kongene i Tikal og andre steder reiste ved hvert katun-skifte forteller om en politikk som handler om å maksimere religiøs og kulturell makt så vel som territoriell og økonomisk. Kongene er alltid avbildet med jaguarpelser, som forteller om verdslig makt, og som hovedpersoner i et religiøst ritual som forteller om kosmisk makt. Mer enn én tredel av alle innskrifter er markeringer av slutten på eller begynnelsen på tidsepoker. Det er besnærende å observere at Tikals to store epoker med storkongestatus faller sammen med may-sykluser.

Storpolitikk

Detalj av palassinteriør bygd med kragebuer.
Tikal
Lisens: CC BY SA 3.0

Om enn Tikals herskere vant storkongestatus ved å bestyre setet for tidens store sykluser ble ikke kongene storkonger uten militær innsats. Veien til stormaktstatus gikk også gjennom stadige kriger med rivaliserende byer som Caracol (i nåværende Belize) og ikke minst Calakmul i nord (straks over grensa til Mexico). Calakmul var hele tiden Tikals fremste rival, men figurerte samtidig som det nordre av fire storkongeseter hvor Tikal var det østre, Palenque (i Mexico) det vestre og Copán (i Honduras) det søndre sete.

Vi vet ikke nøyaktig hva slags relasjoner det var mellom de cirka 40 bystatene i klassisk tid og heller ikke hvorvidt de inngikk i større «riker», bortsett fra at byene var klart rangert i tre eller flere nivåer, gjerne slik at en storby som Tikal kunne ha 13 satellitter hvor småkongene roterte (og rivaliserte) om å gi sete til hver sine katun i et may. Kanskje fantes en mayansk imperial orden med fire roterende herskerseter — som så å si gjenskapte landsbyens og verdens fire hjørner på storpolitisk nivå. Det kan også være at Tikal, Calakmul, Palenque og Copán var bare én av flere slike may-baserte statsdannelser.

Mot slutten av 500-tallet ble denne balansen forrykket. Det ser ut til at Calakmul allierte seg med Caracol — som kan ha deltatt i en annen may-syklus — og tilføyde Tikal et nederlag i 562. I Mexico var Teotihuacáns makt på hell og Petén gikk inn i en periode med lengre tørketider. Ingen nye steler ble reist i Tikal og det er spor etter systematisk ødeleggelse av kongenes portretter. Pausen i byggevirksomheten varer i 128 år, en halv kalenderrunde.

I 682, tok Tikals 26. konge Jasaw Chan K'awil (682–734) på nytt tittelen kaloomte' og igangsatte de store byggeprogrammene vi i dag kan beundre. Kongen selv lå begravet i den 47 meter høye Tempelpyramide I i østre enden av den store plassen midt i byen og hans dronning i Tempelpyramide II i østre enden. Palassene på nord- og sørsidene av plassen i sentrum (på dagens kart kalt nordre og midtre akropolis) var storkongens hushold og tjente som sete for det vi kan kalle statens religiøse, militære og politiske funksjoner.

Samfunnsliv og arkitektur

Rekke av steler med altere foran tvillingpyramidekompleks R. Tvillingpyramidene ble reist hvert 20. år og tjente som plattform for ritualer der kongene forankret et katun, det vil si en tidsyklus på 20 år, blant annet med blodoffere og ballspill. Om dette fortelles det på stelene og alterne i forgrunnen. (Malingen er nå borte.)
Av /Shutterstock.

Tikals storslåtte sentrum, omkranset av palasser og tempelpyramider kan lett leses som en sterkt forstørret utgave av den jevne familieklanens hushold og tun. De rundt 3000 bygningene Tikal sentrum består av er slike husgrupper av varierende størrelse. Mayasamfunnet i klassisk tid var klanbasert og sterkt hierarkisk. Storkongens styre var basert på personlige og religiøst sanksjonerte allianser med mindre konger (ajaw) i satellittbyene. I sin tur hersket disse gjennom å vedlikeholde bånd til mindre stormenn (batab) som var talerør for familiene i en grend eller landsby i en viss periode. Slik firedeling av makt i tid og rom går som en rød tråd gjennom nesten all mayansk (og meksikansk) historie.

Ved siden av en underklasse av jevne jordbrukere hadde stater som Tikal en rekke spesialiserte hushold med håndverkere, handelsmenn, skrivere, arkitekter og religiøse spesialister. Det er regnet ut at Tikal årlig måtte importere 130 tonn salt til sine innbyggere. Alt nødvendig materiale til pilspisser og kniver måtte hentes fra høylandet i sør.

Monumentalbygningene i sentrum kan også ses som en representasjon av kosmos, der pyramidenes trinn tilsvarer himmelens etasjer og gravstedene under fører ned til underverdenen. I ritualene personifiserte konger og storkonger solens gang over himmelen og gjennom underverdenen. Liksom heltetvillingene i Popol Wuj beseiret de herskerne over dødsriket og bar de kosmiske sykluser på sine skuldre. Fullføringen av alle store sykluser ble markert med store seremonier da innbyggerne strømmet inn til sentrum langs de hvitkalkede sakbe'ene for å bevitne sine herskeres livsfremmende makt.

Tikals ruiner omfatter et hundretalls steler og altere (runde steiner med avbildninger for eksempel av en herskers innsettelse eller seier) hvor man kunne se kongene utføre disse oppgavene som binder kosmos sammen. Mest synlige i dag er de store tempelpyramidene som altså også er gravmonumenter. Karakteristisk for Tikal er de såkalte tvilling-pyramidene som består av to motstående tempelplattformer; de ble reist hvert 20. år i storhetstidene.

I tilknytning til tempelplattformene er det nesten alltid én eller flere ballspillarenaer hvor konger fra flere byer kunne møtes og avgjøre sine rivaliseringer. Popol Wuj forteller hvordan heltetvillingene vant over dødsmaktene nettopp ved å slå dem i ballspill. Ritualene omkring dette var blodige. Taperne ble ofret for å garantere det videre liv. Mange steler og altere viser hvordan en konge fra en rivaliserende by ble bundet sammen som en ball og brukt nettopp som det i en siste spillerunde på tempeltrappene.

Tikals fall og slutten på klassisk mayakultur i lavlandene

Detalj av palass i det såkalte Mundo Perdido-komplekset som man antar var en bydel for folk fra Teotihuacán i Mexico. Sokkelen er bygd i meksikansk stil med en midtrekke med stiliserte ugleøyne og skrånende steinrekker over og under (talud tablero-stil).
Av /Shutterstock.

Utover 800-tallet stoppet byggeaktivitetene i Tikal og denne gang for godt. Samtidig som folketallet over hele Petén nådde toppen, ble krigene mellom byene mer intense og de sosiale forskjellene økte. Forsvarstiltak i form av diker og voller medførte ytterligere konsentrasjon av befolkningen. Innledningen til et nytt may i 830 ble ikke markert. Det ser ut til at sentralmakten ikke fungerte samtidig som hittil underordnede byer tok i bruk navne-hieroglyfer som hadde vært reservert storkongen. I løpet av de følgende tiårene mister også Tikal storparten av sin befolkning. Ved år 890 er palassene bare brukt av omstreifere og på de store plassene bygges det enkle stråhytter. De siste generasjonene av bønder i Tikal viser ingen respekt for de gamle dynastiene. Gravstedene deres plyndres for jade og andre verdifulle gjenstander. Ved år 1100 har også disse menneskene forlatt Tikal.

Historien om Tikals fall er også historien om en sivilisasjons sammenbrudd i og med at den samme, raske nedgangen skjer på samme tid i langt de fleste mayabyer i lavlandene mellom Yucatán i nord og Guatemalas høyland i sør. Ettertidens arkeologer har fremsatt en rekke teorier om hvorfor. Alminnelige hovedforklaringer i dag er overbefolkning og svikt i jordbruket som følge av avskoging, utpining av jorda og endrede nedbørsmønstre. Intensivert krigføring, uhåndterlige sosiale forskjeller kombinert med en endetidsfølelse i det en epoke sluttet er dermed de umiddelbare uttrykk for en omfattende økologisk krise.

I et verdenshistorisk perspektiv kan Tikal kanskje best sammenlignes med de hinduistiske og buddhistiske kongerikene i Sørøst-Asia og Indonesia før europeerne kom. Her reiste halvt guddommelige monarker modeller av kosmos i stein, som for eksempel Angkor Wat og Borobudur.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg