Historisk kart
Kart over kulturer i Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia i bronsealderen.
Av /Store norske leksikon ※.
Bonsealder (funn i Unterglauheim)

Bronsealderen karakteriseres ved at bronse tas i bruk som materiale for produksjon våpen, redskap og smykker. Bronsekjele, bronseskåler og gullbeger fra et funn i Unterglauheim, Dillingen i Tyskland. Römisches Museum, Augsburg.

Av /KF-arkiv ※.

Bronsealderen er den midterste av de forhistoriske periodene og kommer etter steinalderen, men før jernalderen. Perioden karakteriseres ved at bronse tas i bruk som materiale for produksjon våpen, redskap og smykker.

Inndelingen i stein-, bronse- og jernalder er basert på treperiodesystemet til den danske arkeologen Christian J. Thomsen. Men ikke alle områder i verden passer inn i treperiodesystemet, blant annet Afrika, Australia og Nord-Amerika.

Bronsealderen fant sted til ulik tid i forskjellige områder. I Mesopotamia regnes den fra rundt 3300 fvt. til 1200 fvt., mens den i Norden regnes den fra rundt 1700 fvt. til 500 fvt. I noen deler av verden, for eksempel Afrika sør for Sahara, ble det aldri noen bronsealder, da en her gikk direkte fra steinalder til jernalder. I Australia og Nord-Amerika hadde fortsatt en steinbrukende kultur da disse kontinentene ble oppdaget av europeerne. Hvis en definerer perioden ut fra bruk av bronse som dominerende materiale for produksjon av våpen og redskaper, har heller ikke de nordligste strøk av Skandinavia, Finland og Sibir hatt noen egentlig bronsealder. Mange steder var bronse også et svært sjeldent materiale. I Norge er det for eksempel kun funnet cirka 800 gjenstander i bronse fra et tidsrom på 1200 år.

Områder og tidsperioder

Gudea av Lagash
Statue av Gudea, fyrste i bystaten Lagash i Sumer, Mesopotamia.

De første bronsegjenstandene en kjenner til er funnet i Midtøsten og dateres til ca. 3500 år fvt. Fra områdene i Egypt og Mesopotamia sprer teknologien seg til Hellas og deler av Øst-Europa rundt 2500 år fvt. I Vest-Europa får vi de første bronsegjenstandene rundt 2200 år fvt. Overgangen fra stein- til bronsealder skjedde derfor til ulik tid i forskjellige områder. I Induskulturen skjedde det fra tredje årtusen og i Kina fra omkring 1500–500 fvt. I Sør-Amerika var kunsten å fremstille bronse ukjent helt til cirka år 1000 evt. Her ble dette metallet heller aldri brukt til å lage redskaper. Betegnelsen bronsealder unngås derfor i amerikansk arkeologi. I Eurasia ble rent kobber benyttet før en lærte å støpe bronse (se eget oppslag om kobberalder). I Egypt og store deler av Asia tilhører bronsealderen derfor historisk tid (se Mesopotamia, Det gamle Egypt og egeisk kultur).

Kompleksiteten i samfunnsutviklingen, eller kulturnivået om man vil, har heller ikke vært enhetlig i de ulike områder i denne perioden. I For-orienten ble det utviklet en bykultur som var preget av en sterk sentralmakt, ofte representert ved gudekongedømmer. I store deler av Europa var bosetningsmønsteret derimot preget av landsbyen. Samfunnet har også der vært hierarkisk, men ble aldri så sentralisert som i Østen eller Levanten. Gjennom arkeologiske utgravninger kjennes landsbyer fra både Danmark og Sverige. I Norge har vi ikke så mange spor etter landsbyer fra denne perioden. Mest kjent er sporene etter en landsby fra Forsand i Rogaland. Husene på Forsandmoen var opptil 23 meter lange og 8 meter brede og er datert fra ca. 1500 til 1300 fvt.

Siden bronse er en legering av kobber og tinn, og disse sjelden finnes innenfor samme område, forutsatte bronsefremstilling som regel handel mellom fjerntliggende områder. Kobber og tinn finnes ikke i Skandinavia. Dette betyr at funn av bronsegjenstander fra dagens Norge, Sverige og Danmark, vitner om kontakt med andre deler av verden. Denne typen kontakt krever organisering og spesialisering. En av forutsetningene for bronsealderen synes derfor å ha vært en jordbruksproduksjon med produksjonsoverskudd. Et slikt overskudd har vært nødvendig for å underholde spesialister innenfor håndverk, handel eller religion. I tillegg må makten i samfunnet ha vært sentralisert, slik at en har kunnet dirigere dette produksjonsoverskuddet.

Europa

Bronsealderstatue
Bronseskulptur fra talaiot-kulturen på Menorca, Spania.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

I Europa fantes i bronsealderen flere lokale kulturgrupper som har stått i forbindelse med hverandre. Disse kulturgruppene har en rekke felles trekk: gravskikk, bronsegjenstander funnet i graver og i offerfunn og ornamentikk på bronsegjenstander.

Eldre og midtre bronsealder (1800–1300 fvt.)

I eldre og midtre bronsealder (i Europa utenom Norden cirka 1800–1300 fvt.) ble ubrent begravelse i kiste vanlig. Graven var dekket av en rund gravhaug. Aunjetitzkulturen fra Sentral-Europa, Wessex-kulturen fra Sør-England og El-Argar-kulturen fra Sør-Spania er blant de mer kjente kulturene i eldre bronsealder. I Wessex-kulturen var redskaper av bronse i utstrakt bruk. Tinninnholdet i disse kunne være på opptil 17 prosent. Tinnet ble utvunnet i dagbrudd og små gruver i Cornwall og Devon, i dagens Sørvest-England.

Hovedområdet for Aunjetitzkulturen var Böhmen og Mähren med tilgrensende områder av Mellom-Tyskland og Polen. I Aunjetitzkulturen ble råmaterialene for bronsefremstillingen hentet fra de østlige Alper, fra Slovakia og muligens også fra Midt-Tyskland. Fra Nord-Tyskland kjennes flere store offerfunn med bronsegjenstander og dessuten rikt utstyrte graver. Fra denne kulturgruppen kom også de første bronsevåpen og bronsehalsringer til Sør-Skandinavia allerede i sluttfasen av steinalderen. Elementer fra sentraleuropeiske bronsealderkulturer spredte seg også til Ungarn, Romania og det tidligere Jugoslavia, der det er funnet store offerfunn av bronsegjenstander.

Kjennskapet til Wessex-kulturen er basert på gravfunn. Flere av disse har inneholdt usedvanlig rikt gravgods. I enkelte tilfeller har det bestått av kar av gull, bronsedolker med gullhåndtak, fajanseperler med mer. Denne rikdomsutfoldelsen må ha sin bakgrunn i beliggenheten både i et godt jordbruksområde og ved handelsruten til tinngruvene i Cornwall og Devon. El-Argar-kulturen har sitt navn fra en bronsealderlandsby i det sørøstlige Spania. Derfra kjennes tufter av rektangulære hus og henimot 1000 graver.

Yngre bronsealder (1300–700 fvt.)

Bronsealder (kultvogn, Strettweg)

Bronsealder. Kultvogn fra Strettweg, Steiermark i Østerrike, 700−600 fvt., Landesmuseum Joanneum, Graz.

Av /KF-arkiv ※.
Bronsealder-dolker
Dolker fra yngre bronsealder. Musée des Merveilles, Frankrike.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Omkring 1300 fvt. spredte en ny gravskikk med brent begravelse i urne seg i Sentral-Europa. Samtidig skjedde også endringer i smykke- og våpenformer. Den nye gravskikken markerer overgangen til yngre bronsealder (i Europa utenom Norden cirka 1300–700 fvt.). Yngre bronsealder kalles i Sentral-Europa også for Urnemarkperioden.

Urnemarkskulturen er et samlebegrep for flere lokale kulturgrupper som praktiserte den nye gravskikken. Den hadde sitt sentralområde i nåværende Ungarn og Romania, men spredte seg både mot sør, nord og vest. I Nord-Italia ble den nye gravskikken introdusert av Terramare-folket og spredte seg sørover helt til Sicilia. I Sør-Skandinavia er flere oppsiktsvekkende funn tolket som import fra Urnemarkområdet, blant annet et funn fra Fyn som inneholdt et stort bronsekar og elleve gullskåler. Urnemarkskulturen opphørte rundt 700 fvt., og ble avløst av den første jernalderkultur; se Hallstatt.

Norden (1700–500 fvt.)

Landa  fortidslandsby.
I Forsand i Rogaland finnes spor etter en landsby fra bronsealderen. Husene på Forsandmoen var opptil 23 meter lange og 8 meter brede og er datert fra ca. 1500 til 1300 fvt. Bildet viser en rekonstruksjon av hvordan husene kan ha sett ut.
Landa fortidslandsby.
Solvognen
Solvognen – en statue av en hest som trekker en solskive – er et funn fra Danmarks eldre bronsealder. Statuen er av gull og bronse, og ble funnet på Sjælland i 1902.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Nordisk bronsealder strekker seg fra cirka 1700 fvt. til cirka 500 fvt., med store regionale variasjoner. Kulturforholdene i Norden i perioden kjennes vesentlig fra gravfunn, offerfunn og helleristninger, men også et økende antall bosetningsspor etter langhus.

Hovedområdet for nordisk bronsealder er Danmark og Skåne. I Norge har Jæren de fleste funnene, men bronsefunn er gjort helt nord til Harstad i Troms fylke. I dagliglivet har redskap av stein, bein og horn fremdeles vært viktigst. Kvarts og kvartsitt ble brukt til en bestemt type pilspisser.

Bronsen ble i første rekke et metall for overklassen. Store deler av funnene fra bronsealderen har et klart aristokratisk preg, og det er vanlig å regne med et lagdelt samfunn med rike og mektige høvdinger på toppen.

Til tross for at Norden i bronsealderen lå fjernt fra de viktige metallforekomstene, ble likevel kjerneområdene i nord blant de rikeste og merkeligste av alle nord for Middelhavslandene. Kolossale mengder av råstoff, og ikke så rent lite av ferdig støpte saker, har funnet veien til Norden. Her ble bronsehåndteringen i løpet av kort tid så høyt utviklet at man må regne med at virksomheten ble drevet av dyktige spesialister.

Bronsealderens våpen var dolk, sverd, spyd og øks. Våpnenes form og størrelse skiftet en del i løpet av det vel tusen år lange tidsrommet – i Norden i takt med det som var vanlig over mesteparten av Europa ellers. Våpnene skulle ikke bare være effektive, de skulle også være en pryd for eieren og vitne om hans makt og rikdom. Spiraler, sirkler, trekanter og andre geometriske figurer – motiver hentet fra Middelhavslandene, men skapt etter hjemlig stil og smak – prydet krigernes utstyr.

Den samme geometriske stil og enkle orneringsmåte kjennes i enda høyere grad på bronsealderens ofte overdådige kvinnesmykker. Halsringer, belteprydelser, draktspenner og lignende var som regel store og oversådd med innpunsede linjemønstre. Spesielt ble spiralen brukt i fantasifulle variasjoner. Også smykkene røper internasjonale forbindelser, men samtidig vitner de om en egen selvstendig stil og form. Dessuten viser smykkene at de nordiske kunsthåndverkere har vært svært dyktige. Spesielt har danske bronsestøpere hatt en stor teknologisk innsikt og utviklet avanserte arbeidsteknikker for bronsestøping. Dette viser seg ikke bare i våpen og smykker, men mektige bronselurer, praktfulle skjold og kultutstyr som solvognen fra Trundholm, hører med til de mesterverker som ble skapt i Nordens bronsealder.

Dagliglivet for menneskene i bronsealderen har ikke vært svært forskjellig fra slik det var i senere del av steinalderen. Det finnes imidlertid markante forskjeller. Samfunnet i bronsealderen var mer lagdelt. Rikdom og kapitaloppsamling må primært ha vært basert på disposisjonsrett over overskudd fra jordbruk og jakt. Kontroll over metallimporten, og den videre distribusjon av bronsen, har dessuten vært et vesentlig maktgrunnlag for toppsjiktet i samfunnet. Transport og varebytte har krevd en god organisering og ble trolig ledet av høvdingene. Sjøen har trolig vært den viktigste ferdselsveien. Avbildningene av skip på helleristningene gir oss indikasjoner på hvor store båtene har vært. De største skipene har gitt plass for 50 personer eller mer.

Gravhauger

Gravhaug

Gravhaug. Fra det restaurerte gravfeltet Bloheia på Karmøy. Bildet viser en av de to østligste haugene og den 3,5 m høye bautasteinen som står mellom dem. Disse haugene var bygd over steinkister fra eldre bronsealder. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Rikdom, klasseskille og kontakter over store avstander gjenspeiles også i bronsealderens gravskikk. Gravhaugene og røysene fra eldre bronsealder har ofte mektige dimensjoner. Den største gravhaugen i Skandinavia er fra Kivik i Skåne og er 70 meter i diameter. I Danmark og i deler av Sør-Sverige og Sør-Norge ligger disse gravhaugene langs gamle ferdelsveier – som regel på dominerende steder. På den svenske vestkysten og langs vannveier, ved kyst og sjø i Norge, finnes også mange gravrøyser fra bronsealderen. Ofte er disse monumentene bygd på nakne holmer og øyer langs leia. Det er blant annet gjennom disse monumentale gravminnene at bronsealderens klassesamfunn har fått sitt sterkeste uttrykk. Her har det vært samfunn av mennesker med makt til å la bygge gravminner som må ha krevd stort mannskap i ukesvis med arbeid.

Funnene fra slike graver forteller også sitt om rik kultur og god økonomi. De døde har i eldre bronsealder (cirka 1700–1100 fvt.) vært gravlagt i kister av stein eller tre. De har vært fullt kledd og utstyrt som til fest. Kvinnene har hatt sine bronsesmykker på seg, og mennene har ofte fått med seg sitt viktigste verge – sverdet – symbol på rikdom og makt.

De danske eikekistegraver er blant de ypperste arkeologiske funnene i Norden. Her er gravutstyret så fullkomment bevart at man like til de minste detalj kan studere så vel manns- som kvinnedrakten i eldre bronsealder. Mannen har hjerne vært kledd i kappe og kofte av ulltøy. Han har hatt både lue og fottøy. Beltet har vært av lær eller tøy. Sverdet har vært båret i et slags bandolær. Kvinnen har også hatt klær av ull, til dels kunstferdig fremstilt. Drakten har bestått av trøye, skjørt, belte, hårnett og fottøy. Trøyen har vært kort med halvlange ermer. Skjørtet har vært av to typer, enten knekort lagd av snorer (Egtved), eller det har vært fotsidt (Skrydstrup). Beltet har endt i dusker, og til beltet har det vært festet en smykkeplate eller en kam.

I yngre bronsealder (cirka 1100–500 fvt.) endret gravskikken seg. Nå ble den døde brent, og gravhaugene redusert til lite eller nesten ingenting. Det rike gravgodset en kjenner fra eldre bronsealder er borte. Nå er det gjerne bare et kar av tre eller leire – i Norge også kar av kleber – brukt som beholder for gravrestene. Enkelte ganger er urnen formet som et ansikt eller som et hus. Så vel branngravskikken som formen på de spesielle gravurnene er kommet til Norden via impulser fra det sørøstlige Europa. I yngre bronsealder opphørte skikken å bygge store gravminner. Urnen ble ofte satt inn i eldre hauger eller røyser. I andre tilfeller ble den begravd under flat mark eller det ble bygd en mindre, lav haug.

Offerfunn

Draktsmykker fra bronsealder
Rike depotfunn; funn av gjenstander som har vært gravd ned for bevaring, er typisk for bronsealderen. Et av de fineste depotfunnene fra norsk bronsealder er disse draktsmykkene som ble funnet på en holme i Vansjø i Østfold.
Av /Norgeshistorie.
Lisens: CC BY NC 3.0

Ett særpreg for hele det nordiske bronsealderområdet er eksemplene på de store ofringene som har funnet sted. Kostbare gjenstander – ofte store samlinger av praktfulle bronseting – er blitt gjemt bort i en steinur, gravd ned i jorden, eller plassert ute i en myr. Spesielt er offerfunnene fra yngre bronsealder mange og rike. Stort sett er det kvinnesmykker – som regel store og praktfulle saker som er blitt ofret.

Bergkunsten

Bonsealder (helleristning, Hornnes)

Bronsealder. Skipsbilde, helleristning. Hornnes, Skjeberg i Østfold.

Av /KF-arkiv ※.
Sverige

Bronsealderhelleristning med skipsmotiv fra Tanum i Bohuslän. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Et innblikk i forestillingene omkring magi og fruktbarhetskult i bronsealderens nordiske bondesamfunn kan vi kanskje få ved å studere bergkunsten, eller helleristningene fra perioden. Bronsealderens helleristninger kjennes best fra Sverige og Norge, men også i Danmark, spesielt på Bornholm, finnes flere interessante forekomster. Ristningene avbilder ofte slike gjenstander som er funnet i offerfunnene. Ved siden av skip, som er vanligste motiv, finnes både lurblåsere og mennesker med økser. Solhjul og skålgroper forekommer også ofte. Flere av ristningene har tydelige fruktbarhetsmotiver, for eksempel menn avbildet med tydelig markerte kjønnsorganer. Slike motiver finner en for eksempel både i Tanum, Bohuslän (Sverige) og i Hjemmeluft, Alta (se Alta-ristningene). Hvordan en skal tolke helleristninger fra bronsealderen, er mye diskutert. Det er stor usikkerhet rundt hva bildene faktisk betyr og hvordan de har vært brukt og hvilket meningsinnhold de har hatt for menneskene i bronsealderen.

En vanlig tolkning har vært at bøndene i bronsealderen har brukt ristningene i ritualer som kan ha vært ment for å øke fruktbarheten og kanskje for å sikre godt vær og trygg reise i båter på sjøen. Men vi vet svært lite om hvordan datidens mennesker har tenkt. Det er ikke usannsynlig at ristningene kan ha hatt et helt annet meningsinnhold enn det vi tror. Bronsealderens bilder er nesten alltid knyttet til bondens verden. Stort sett er de dessuten å finne i bygder der folk har bodd fast og hatt sine åkrer og beitemarker.

Bosetningsmønster

Tidligere forskning antok at bosetningen i nordisk bronsealder var omskiftelig og at den har hatt et mer nomadisk preg. Men funn av bosetningsspor de senere tiår har i stor grad korrigert dette bildet (se også langhus og hustufter). Husfunn fra bronsealderen viser at både små og store hus har vært i bruk, men en lengde på 10–20 meter var vanlig.

Det er også funnet mange spor etter åkrer fra denne perioden. Da er det gjerne spor etter plogen, eller arden som en finner. Mens bosetningen i Sør-Skandinavia i det vesentlige har vært basert på jordbruk, var forholdene i området som utgjør dagens Norge mer nyanserte. Her hjemme har jakt og fiske spilt en veldig viktig rolle for at en skulle klare å livære seg. Dette ser vi tydelig gjennom funn i ulike hellere (se Ruskeneset og Skrivarhelleren) og funn av små hustufter på høyfjellet – spesielt på Hardangervidda.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Burenhult, Göran, red.: Arkeologi i Norden, 1999-2000, 2 b., isbn 91-27-07345-9
  • Coles, J. M. & A. F. Harding: The Bronze Age in Europe : an introduction [...], 1979, isbn 0-416-70650-9
  • Cunliffe, Barry, red.: The Oxford illustrated history of prehistoric Europe, 2001, isbn 0-19-285441-0
  • Harding, A. F.: European societies in the Bronze Age, 2000, isbn 0-521-36729-8
  • Jensen, Jørgen: Danmarks oldtid, [b. 2]: Bronzealder 2.000-500 f.Kr., 2002, isbn 87-02-00331-7
  • Johansen, Øystein Kock: Bronse og makt : bronsealderen i Norge, 2000, isbn 82-7694-039-0
  • Kristiansen, Kristian: Europe before history, 1998, isbn 0-521-78436-0
  • Lillehammer, Arnvid: Fra jeger til bonde : Inntil 800 e.Kr. 1994 (bind 1 av Aschehougs Norgeshistorie, hovedredaktør Knut Helle), isbn 82-03-22029-0

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg