bronsealder, førhistorisk tidsperiode karakterisert ved at bronse i stor utstrekning ble nyttet til våpen, redskap og smykker. Inndelingen av førhistorisk tid i stein-, bronse- og jernalder betydde et stort fremskritt for den arkeologiske vitenskap. Treperiodesystemet har imidlertid sine klare begrensninger, idet ikke alle områder har hatt bronsealder. Australia og Nord-Amerika stod f.eks. på steinaldertrinnet da disse kontinentene ble oppdaget av europeerne. Heller ikke de nordligste strøk av Skandinavia, Finland og Sibir, har hatt noen bronsealder.
Overgangen fra stein- til bronsealder fant sted til ulik tid i forskjellige områder. Bronsealderen varte f.eks. i Mesopotamia fra 4. årtusen til ca. 1500 f.Kr., inenfor Induskulturen fra 3. årtusen, og i Kina fra ca. 1500–500 f.Kr. I Sør-Amerika var kunsten å fremstille bronse ukjent helt til ca. 1000 e.Kr., og dette metallet fikk aldri noen anvendelse til redskaper. Betegnelsen bronsealder unngås derfor i amerikansk arkeologi. I Afrika sør for Sahara skjedde en direkte overgang fra stein- til jernalder. I Eurasia ble rent kobber benyttet før en lærte å støpe bronse (se kobberalder). I Egypt og store deler av Asia tilhører bronsealderen historisk tid (se Mesopotamia, Kina, Egypt og egeisk kultur). Heller ikke har kulturnivået vært enhetlig i de ulike områder i denne perioden. I For-orienten ble det utviklet en bykultur som var preget av en sterk sentralmakt, ofte representert ved gudekongedømmer. I store deler av Europa var bosetningsmønsteret derimot preget av landsbyen. Samfunnet har også der vært hierarkisk, men ble aldri så sentralisert som i Østen. Fra de senere års arkeologiske utgravninger kjennes landsbyer også fra Danmark og Sverige i bronsealderen. Fra Norge er imidlertid ennå ikke konstatert slike spor.
Siden bronse er en legering av kobber og tinn, og disse sjelden finnes innenfor samme område, forutsatte bronsefremstilling som regel handel mellom fjerntliggende områder. Dette krevde organisering og spesialisering. En av forutsetningene for bronsealderstadiet synes å ha vært en jordbruksproduksjon med overskudd til å underholde spesialister innenfor håndverk, handel eller religion og med sentralisert makt til å dirigere dette produksjonsoverskuddet.
I Europa fantes i bronsealderen flere lokale kulturgrupper som har stått i forbindelse med hverandre. Disse kulturgruppene har en rekke felles trekk: ...
Les mer
Norden
Nordisk bronsealder strekker seg fra ca. 1700 f.Kr. til ca. 500 f.Kr., med store regionale variasjoner. Kulturforholdene i Norden i perioden kjennes vesentlig fra gravfunn, offerfunn og helleristninger. Hovedområdet for nordisk bronsealder er Danmark og Skåne. I Norge har Jæren de fleste funnene, men bronsealderfunn er gjort helt nord til Harstad. Til tross for at Norden i bronsealderen lå fjernt fra de viktige metallforekomstene, ble likevel kjerneområdene i nord blant de rikeste og merkeligste av alle nord for Middelhavslandene. Kolossale mengder av råstoff og ikke så rent lite av ferdig støpte saker har funnet veien til Norden, der bronsehåndteringen i løpet av kort tid ble så høyt utviklet at man må regne med at virksomheten ble drevet av dyktige spesialister.
Bronsealderens våpen var dolk, sverd, spyd og øks. Våpnenes form og størrelse skiftet en del i løpet av det vel tusen år lange tidsrommet – i Norden i takt med det som var vanlig over mesteparten av Europa ellers. Våpnene skulle ikke bare være effektive, de skulle også være en pryd for eieren og vitne om hans makt og rikdom. Spiraler, sirkler, trekanter og andre geometriske figurer – motiver hentet fra Middelhavslandene, men skapt etter hjemlig stil og smak – prydet krigernes utstyr.
Den samme geometriske stil og enkle orneringsmåte kjennes i enda høyere grad på bronsealderens ofte overdådige kvinnesmykker. Halsringer, belteprydelser, draktspenner o.l. var som regel store og oversådd med innpunsede linjemønstre. Især ble spiralen brukt i fantasifulle variasjoner. Også smykkene røper internasjonale forbindelser, men samtidig vitner de om en egen selvstendig stil og form på nordisk grunn. Dessuten viser smykkene at de nordiske kunsthåndverkere har mestret sitt yrke på en utmerket måte. Især har danske bronsestøpere hatt en høyt utviklet arbeidsteknikk. Dette viser seg ikke bare i våpen og smykker, men mektige bronselurer, praktfulle skjold og kultutstyr som solvognen fra Trundholm hører med til de mesterverker som ble skapt i Nordens bronsealder. Bronsen ble i første rekke lederklassens metall. Store deler av funnene fra bronsealderen har et klart aristokratisk preg, og det er vanlig å regne med et differensiert samfunn med rike og mektige høvdinger på toppen.
Gravhauger
Rikdom, klasseskille og samkvem over store strøk gjenspeiles også i bronsealderens gravskikk. Gravhaugene eller røysene fra eldre bronsealder har ofte mektige dimensjoner. Den største gravhaugen i Skandinavia er fra Kivik i Skåne og er 70 m i diameter. I Danmark og i deler av Sør-Sverige og Sør-Norge ligger disse gravhaugene langs gamle veidrag – som regel på dominerende steder. På den svenske vestkysten og langs vannveier, ved kyst og sjø i Norge finnes også tusener av bronsealderens gravrøyser. Ofte er disse monumentene bygd på nakne holmer og øyer langs leia. Ikke minst er det gjennom disse monumentale gravminnene at bronsealderens klassesamfunn har fått sitt sterkeste uttrykk; her har det vært menn med makt nok til å la bygge gravminner som må ha krevd stort mannskap i ukelangt arbeid.
Funnene fra slike graver forteller også sitt om rik kultur og god økonomi. De døde har i eldre bronsealder (1700–1000 f.Kr.) vært gravlagt i kister av stein eller tre. De har vært fullt kledd og utstyrt som til fest. Kvinnene har hatt sine bronsesmykker på seg, og mennene har ofte fått med seg sitt viktigste verge – sverdet – symbol på rikdom og makt. De danske eikekistegraver er blant de ypperste oldfunn i Norden. Her er gravutstyret så fullkomment bevart at man like til de minste detaljer kan studere så vel manns- som kvinnedrakten i eldre bronsealder. Mannen har vært kledd i kappe og kofte av ulltøy. Han har hatt både lue og fottøy. Beltet har vært av lær eller tøy. Sverdet har vært båret i et slags bandolær. Kvinnen har også hatt klær av ull, til dels kunstferdig forarbeidet. Drakten har bestått av trøye, skjørt, belte, hårnett og fottøy. Trøyen har vært kort med halvlange ermer. Skjørtet har vært av to typer, enten knekort lagd av snorer (Egtved) eller det har vært fotsidt (Skrydstrup). Beltet har endt i dusker, og til beltet har det vært festet en smykkeplate eller en kam.
I yngre bronsealder (1000–500 f.Kr.) ble den døde brent, og gravhaugene innskrenket til lite eller nesten ingenting. Av og til ble et kar av tre eller leire – i Norge også kar av kleber – brukt som beholder for gravrestene. Enkelte ganger er urnen formet som et ansikt eller som et hus. Så vel branngravskikken som formen på de ofte særpregede gravurnene er kommet til Norden via impulser fra det sørøstlige Europa. I yngre bronsealder opphørte skikken å bygge store gravminner. Urnen ble ofte satt inn i eldre hauger eller røyser. I andre tilfeller ble den begravd under flat mark eller det ble bygd en mindre, lav haug.
Særpreget for hele det nordiske bronsealderområdet er de store ofringer som har funnet sted, ved at kostbare saker – ofte store samlinger av praktfulle bronseting – er blitt gjemt bort i en ur, gravd ned i jorden eller plassert ute i en myr. Især er offerfunnene fra yngre bronsealder mange og rike. Stort sett er det kvinnesmykker – som regel store og praktfulle saker som er blitt viet til guddommen.
Helleristningene
Enda nærmere forestillingene om magi og fruktbarhetskult i bronsealderens nordiske bondesamfunn kommer vi ved å studere helleristningene. Bronsealderens helleristninger kjennes best fra Sverige og Norge, men også i Danmark, især på Bornholm, finnes flere interessante forekomster. Ristningene avbilder ofte slike gjenstander som er funnet i offerfunnene. Ved siden av skip, som er vanligste motiv, finnes lurblåsere og menn med økser. Solhjul og skålgroper forekommer hyppig. Både menn og dyr er fremstilt i sin fulle avlekraft. For bøndene har hensikten trolig vært bl.a. å øke fruktbarheten og for sjøfareren å sikre godt vær og trygghet. Bronsealderens bilder er nesten alltid knyttet til bondens verden. Stort sett er de dessuten å finne i bygder der folk har bodd fast og hatt sine åkrer og beitemarker.
Bosetningsmønster
Tidligere forskning antok at bosetningen i nordisk bronsealder var labil. Men funn av hustufter de senere år har i en viss grad korrigert dette bildet. Tuftene fra bronsealderen viser at både små og store hus har vært i bruk – enkelte har vært opptil 30–40 m lange. Det er også funnet åkrer fra denne perioden med spor etter arding. Mens bosetningen i Sør-Skandinavia nok i det vesentlige har vært basert på jordbruk, var forholdene i storparten av Norge mer nyanserte. Her har jakt og fiske spilt en vesentlig rolle i det samlede erverv. Dette viser hellerfunn (se Ruskeneset) og funn av hyttetufter på høyfjellet – især på Hardangervidda. I dagliglivet har redskap av stein, ben og horn fremdeles vært viktige. Kvarts og kvartsitt ble brukt til en bestemt type pilespisser. I det daglige strev for føden var nok tilværelsen for menneskene i bronsealderen om lag som i senere del av steinalderen. Det finnes imidlertid markante forskjeller. Samfunnet var blitt lagdelt. Rikdom og kapitaloppsamling må primært ha vært basert på disposisjonsrett over overskudd fra jordbruk og jakt i lokalsamfunnet. Dessuten har trolig kontroll over metallimporten og den videre distribusjon av bronsen vært et vesentlig maktgrunnlag for høvdingsjiktet. Transport og varebytte har krevd en god organisasjon og ble trolig ledet av høvdingene. Sjøen har trolig vært den viktigste ferdselsveien, og avbildningene av skip på helleristningene kan gi et begrep om skutenes størrelse. De største skipene har gitt plass for 50 personer eller mer.