heraldikk

Bare bestemte farger (tinkturer) brukes i våpenskjold, men antallet varierer litt med tid og sted. De vanlige tinkturene er gull, sølv, rødt, blått, svart, grønt og purpur, samt stiliserte former for hermelin og gråverk. I tillegg kommer en figurs naturfarge, som lys hudfarge og brun trestamme med grønne blad. I moderne heraldikk, blant annet i moderne engelsk og canadisk heraldikk brukes flere farger.

Gull (= gult) og sølv (= hvitt) kalles metaller, mens de andre tinkturene kalles farger. En heraldisk hovedregel er at metall ikke skal grense mot metall og at farge ikke skal grense mot farge i våpenskjoldet. Unntak finnes blant annet for en liten del av en grenselinje, for dyrs tunge og fuglers nebb. Disse tinkturreglene følges i de fleste land for både offentlige og private våpen.

De strengeste heraldiske regelsystemene, blant annet for nye, norske kommunevåpen, bestemmer at et våpen ikke skal ha mer enn ett metall og én farge, hvis det ikke foreligger særlige grunner. En annen slik regel er at skjoldet må tydelig kunne bli avbildet alene ved hjelp av tinkturflater, uten hjelpestreker eller skyggelegging (kalt heraldisk flatestil). Reglene krever dessuten at fargene skal være klare og uten nyanser, som at rødt gjerne skal være som sinober og blått gjerne som rent himmelblått. I blasoneringer, heraldiske beskrivelser av våpnene, brukes bare tinkturenes generelle navn, uten informasjon om nyanser eller om fargestandarder som NCS-systemet.

I svart/hvitt-avbildninger av våpen kan fargene bli vist ved et internasjonalt, heraldisk skraveringssystem som stammer fra 1600-tallet. Skraveringene med prikker og streker kan imidlertid ofte gjøre våpenavbildningene uklare og overlessede.

Våpnenes skjoldfigurer bør være fåtallige, enkle og stiliserte for å oppnå størst mulig farge- og avstandsvirkning. Disse kravene er strengt praktisert i heraldikkens første tid og i norsk kommunalheraldikk, men for øvrig varierer figurenes typer, antall og form svært mye. Selv når det er begrensninger på hvilke figurer som er tillatt, så er det likevel mange muligheter for å variere figurene. Dette er fordi figurene kan ha forskjellige farger, antall, plasseringer og retninger i skjoldene, for eksempel økser med bladene ned, omvendt gaffelkors og skråstilt anker.

Heraldikkens figurer deles inn i heroldsfigurer (også kalt heraldiske figurer) og alminnelige figurer. Heroldsfigurene blir dannet ved snitt (= delelinjer) som går fra kant til kant i skjoldet. Dermed oppstår geometriske delinger og flatefigurer som har egne, heraldiske navn, blant annet delt (= vannrett), kløvd (= loddrett), skrådelt, kvadrert (= firedelt), bjelke (= vannrett), stolpe (= loddrett), skjoldhode og flanke. Geometriske figurformer kan i stedet være svevende (= frittstående) i skjold, så som en rund skive, et kvadrat og en sparre (= vinkelformet figur).

Et heraldisk snitt kan gå loddrett, vannrett, i bue eller på skrå. Snittet kan dele skjoldet i to eller flere felter, for eksempel et tindesnitt med en enkelt tinde, og to skråbjelker dannet ved bølgesnitt. Anvendelse av snitt gir anledning til å skape et høyt antall våpen, som likevel har et enkelt og klart innhold.

Heraldikkens alminnelige figurer er særlig dyr, planter, gjenstander, byggverk, menneskeskikkelser, himmellegemer og rene fantasivesener. Disse figurene kan også være i form av deler, som en dyrelabb, et blad, en pilodd eller et borgtårn. En figur kan være gjengitt flere ganger, for eksempel tre stjerner, fire ringer og strødd med dråper. De alminnelige figurene kan være kombinert med såvel heroldsfigurer som andre figurer, for eksempel tre berg tvers over et kløvd skjold, og Norges løve med en øks i labbene. Normalt er figurene frittstående i skjoldet, men de kan i stedet komme ut fra skjoldets sidekanter og være oppvoksende eller framvoksende, for eksempel en fløterhake skrått framvoksende.

Heraldikken har også figurer utenfor og inntil skjoldet. Allerede i middelalderen forekommer våpen med hjelm på øvre skjoldkant, hjelmtegn på hjelmens isse, hjelmklede ned fra hjelmen og/eller figurer som holder skjoldet. Figurene i hjelmtegn og som skjoldholdere er vanligvis hentet fra heraldikkens alminnelige figurer. I stedet for hjelm med hjelmtegn og hjelmklede, brukes forskjellige typer av kroner: kongekrone på riksvåpen, murkrone på byvåpen og andre typer av rangkroner og verdighetshatter, blant annet mitra på biskopsvåpen.

Etter hvert fikk noen av skjoldene også et annet, ytre praktutstyr: hermelinsforet våpentelt eller våpenkappe, ordenskjeder og bånd med valgspråk. Dette ses mest i våpen for konger og andre fyrster, men forekommer i noen adelige og borgerlige slekts- og personvåpen. Utenom kongehuset brukes ikke slikt praktutstyr i vår tids norske, offentlige våpen.

Ren heraldisk stil er ornamental-dekorativ med figurene gjengitt dominerende og tydelige innenfor skjoldet. De mest karakteristiske særtrekkene ved figurene blir formet unaturlig kraftige og store. For eksempel gjengis et tre med nokså få store blad som tydelig viser treslaget. Flere andre figurer har egne, tradisjonelle stiliseringer, slik som løve, lilje og borg.

Figurene er faste typer og gjengis ikke som enkeltindivider; figuren kan være en knestående bueskytter (Melhus kommune), men avbilder ikke Einar Tambarskjelve selv om han var inspirasjonen til figurvalget.

Våpen i streng heraldisk flatestil har ikke perspektiv og skyggelegging, i motsetning til våpen i stilarter som renessanse, barokk, rokokko og empire. I de fleste land og tidsperioder benyttes ikke flatestilen, men som oftest er våpenfigurene likevel mer eller mindre stiliserte.

Et våpenskjolds identitet er ikke en enkelt avbildning, men innholdet i denne. Innholdet kan gjengis språklig i en beskrivelse. Allerede fra middelalderen av har det eksistert en spesiell språkbruk, blasonering, for å beskrive våpnenes innhold. En blasonering er da det som er felles for forskjellige avbildninger av ett og samme våpen. Kjernen i en blasonering er det som et våpen består av: farger, figurer og måter som disse er satt sammen på.

Ordbruken i blasoneringer har en egen rekkefølge, tegnsetting og terminologi for fargene, figurene, kombinasjoner av disse, antall, inndelinger, plasseringer og retninger i skjoldet. Alt dette kan variere ganske mye med tid og sted, men på fransk og engelsk er blasoneringene mest presise og tradisjonsrike. I nyere tid er det utviklet en lignende blasoneringsteknikk blant annet på skandinaviske språk, for eksempel det norske kommunevåpenet til Karasjok fra 1986: «I rødt tre femtungede gull flammer, 2-1». Der er det underforstått at det er skjoldbunnen som er rød, mens flammene er gullfarget og plassert to over en.

I Norge blir nye kommunevåpen fastsatt i kongelig resolusjon (kgl.res.) ved en blasonering (kalt definisjon) av våpenets innhold. Dermed er formen forholdsvis fri innenfor kravet til heraldisk stil, og formen kan være tilpasset forskjellige materialer, størrelser og plasseringer.

Utenriksdepartementet fører tilsyn med bruken av riksvåpenet og statlige merker med kongekroner. Forsvaret fastsetter militære våpenmerker, som avdelingsmerker og faner. Primærkommuner og fylkeskommuner bestemmer over sine våpen, men skal et kommunevåpen bli fastsatt i kongelig resolusjon så skjer det gjennom Kommunal- og moderniseringsdepartementet, med Riksarkivet som sakkyndig instans.

Om fastsettelse av slike våpen og deres rettsvern, se fylkesmerke, kommunevåpen og Norges flagg.

Det finnes ikke en offisiell fastsettelses- eller godkjenningsordning for private våpen i Norge.

Fastsetting, tilsyn og rettsvern for offentlige våpen skjer i dag på lignende måter i mange andre land. Det er noen få land som har egne institusjoner for både offentlig og privat heraldikk, fordi de har gamle tradisjoner også for adels- og andre slektsvåpen, som England og Skottland. I nyere tid er det etablert egne heraldiske myndigheter i blant annet Russland, Sør-Afrika og Canada som fastsetter både offentlige og private våpen.