Sportsdykkere oppdager et skipsvrak fra 1700-tallet. ©Pål Nymoen, Norsk Maritimt Museum

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Arkeolog Dag Nævestad dokumenterer rester av oversvømt landskap ved Hidra i Vest Agder.

/Norsk Maritimt Museum.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Marinarkeologi eller maritimarkeologi er et fagfelt innen arkeologien rettet mot studier av menneskers forhold til, og bruk av, hav og sjø i alle perioder av kulturhistorien.

Faktaboks

Uttale
marˈinarkeologi

Foruten kulturminner langs kysten, slike som graver, sjømerker, havner og båtnaust med fellesbetegnelse kystkultur, er det særlig skipsvrak på havets bunn som er marinarkeologiens hovedfokus. Ofte er målet å studere skipsvrakene ut fra et teknologisk utgangspunkt der man søker å forstå endringer i skip og båttyper over tid. I enkelte sammenhenger har marinarkeologien også et bredere anlagt forskningsperspektiv, der andre maritime kulturminner tolkes innenfor en videre kulturhistorisk ramme. I disse tilfellene er det i realiteten ingen forskjell mellom arkeologi og marinarkeologi.

Fagets pionertid

Edmund Halley´s dykkerklokke fra 1720 (fra The submerged remains of Port Royal, Jamaica 1972).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Marinarkeologi, i betydningen det å dykke ned under vannet for å prøve å hente opp ting fra sunkne skip, er nok en ganske gammel idé, kanskje ble den utviklet allerede i antikken. Eksempelvis nevner den romerske historieskriveren Livius at dykkere ble brukt for å berge sunkne gjenstander. Også Aristoteles (384–322 fvt.) forteller om dykking, og hvordan mennesker kunne oppholde seg under vann ved å bringe luft med seg i store gryter av metall eller hud. Fra norrøne sagaer finnes også beretninger om dykking; i Egil Skallagrimssons saga heter det at smeden rodde båten ut midtfjords og dykket for å hente opp stein til sin smie.

Det kan se ut til at utviklingen av dykketeknikker i hovedsak har vært motivert ut fra det å kunne hente opp gjenstander av økonomisk verdi. Ut over i middelalderen skjedde det en betydelig økning i sjøfarten over verdenshavene, der stadig større last ble transportert på et og samme skip. Et sunket skip kunne derfor representere store økonomiske verdier, følgelig ble det stadig mer interessant å utvikle nye dykkemetoder.

Den mest revolusjonerende av disse var dykkerklokken; en metallklokke snudd opp ned med volum nok til å sikre luftforsyning til dykkeren som kunne sitte inne i klokken og svømme ut og inn for å feste tau i gjenstander som skulle heves. Det var en slik klokke man anvendte ved den første dykkeoperasjonen vi vet om som ikke kun var drevet av økonomiske motiv, men der kulturhistoriske gjenstander fra keiser Caligulas sunkne galeier var målet. Det skjedde i Nemisjøen sør for Roma i 1535. Man lyktes i å lokalisere et av de gamle skipene, foreta en rekke oppmålinger og arkeologiske observasjoner av detaljer i skipsskroget, samt å heve flere gjenstander fra skipet.

I Norden ble lignende metoder anvendt for å heve blant annet verdifulle kanoner fra de svenske regalskipene Vasa og «Kronan» i henholdsvis 1664 og 1680. I Norge ga oppdagelsen av de berømte skipsfunnene Oseberg, Gokstad og Tune fra vikingtiden et konkret bilde på, og en voldsom økt bevissthet om, våre forgjengeres nære bindinger til sjøen og havet. Disse funnene lå i gravhauger på land, og det skulle gå mange år før man erkjente at det kunne ligge gamle skipsvrak med tilsvarende antikvarisk interesse bevart også under vann.

En viktig hendelse som ga økt forståelse for marinarkeologiske funn var utgravning av den gamle havnen ved Kalmar slott i Sverige. Dette prosjektet begynte tidlig på 1930-tallet. Isteden for å bruke dykkere var metoden som ble anvendt her å sette ned en spunsvegg og deretter tørrlegge havnen. Utgravningen avdekket rester av til sammen et 20-talls båter i det nå drenerte havnebassenget. Inntil Kalmarfunnene ble publisert i 1951, var kjennskapen til middelalderens skipstyper først og fremst tuftet på ikonografiske kilder som bysegl og kirkemalerier. Den ferdige publikasjonen representerte derfor et på mange områder helt nytt arkeologisk kildetilfang. Det man også så var at bevaringsklimaet nede i bunnsedimentene måtte være særlig gode; i det utgravde materialet kunne man nå studere velbevarte skipsdetaljer, flere av dem ikke tidligere kjente trekk ved middelalderens skipsbygging.

En annen milepel som kom til å få stor betydning for utviklingen av marinarkeologien i Norge var utgravningene etter brannen på Bryggen i Bergen. I 1955 begynte den første av det som kom til å bli 13 feltsesonger med arkeologiske undersøkelser og når disse var ferdigstilt satt man igjen med over 500 båtdeler fra middelalder. Arne Emil Christensen bearbeidet og publiserte disse funnene og avhandlingen kom ti å bli et viktig bidrag til marinarkeologien i Norge.

Bøleskipet

Dykkere studerer kanoner som stikker opp av sanden, rester av et skipsforlis utenfor Hidra i Vest Agder Pål Nymoen/Norsk Maritimt Museum

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I 1959 ble Norsk Sjøfartsmuseum varslet om at det var funnet rester av et skipsvrak i Skienselva i Telemark. Det viste seg at vraket var sterkt skadet av sprengning og gravemaskiner. Imidlertid var et stort antall deler av skipet tatt på land og av disse kunne man se at det dreide seg om et klinkbygget skip med store dimensjoner. På det tidspunktet så kulturminneloven annerledes ut enn den gjør i dag. Båter og skip måtte være eldre enn reformasjonen (1537) for å være fredet. Ved å sammenligne materialet fra Kalmar og bryggen i Bergen, fikk man mistanke om at vraket kunne være gammelt, men ettersom skipsvraket var så skadet ble det ikke gjort marinarkeologiske undersøkelser på funnstedet.

Det er senere fastslått at skipsfunnet fra Skienselva, også kalt «Bøleskipet», var fra ca. 1380, og at det hadde vært bevart nærmest intakt med last inntil anleggsarbeidene som førte til at det ble funnet tok til. Med andre ord hadde man her et norsk vasaskip fra middelalder, fortsatt regnet som et av de mest betydningsfulle skipsfunn fra middelalder i Norge. Funnhistorien er senere omtalt som en skipsarkeologisk tragedie.

Funnet av Bøleskipet i 1959 ble en milepæl i utvikling av forvaltningen av skipsfunn i Norge. Både fordi potensialet for helt ny kunnskap gjennom funn under vann ble så konkretisert og fordi truslene mot slike kulturminner ble så klart illustrert. Oppdagelsen av Bøleskipet ble gjort helt på slutten av et tiår der man gjennom flere funn av middelalderske skipsvrak i Norden hadde fått ny kunnskap om båter og skipstyper fra perioden.

Endring av kulturminneloven

Skuldelevskipene
Skuldelevskipene på Vikingeskibsmuseet i Roskilde, med «Skuldelev 3» foran.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Vasa
Fra hevingen av skipet Vasa i 1961. Operasjonen samlet mange skuelystne.
Av /Nordiska museet.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Marinarkeolog i arbeid med å grave fram skrogdeler fra et sunket skip. Pål Nymoen/Norsk Maritimt Museum.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Med den nyvunne erkjennelsen man i Norden i løpet av 1950-årene hadde fått om hvilke antikvariske verdier som lå i marinarkeologisk materiale, startet en prosess for å gi skipsfunn et sterkere vern. Man hadde erfart at kulturminneloven, slik den da så ut, ikke var et godt nok redskap til å ivareta dem. Bøleskipet er faktisk nevnt eksplisitt i forarbeidene til endringen av kulturminneloven i 1963. Her heter det blant annet at fartøyet kunne ha blitt tatt opp i hel tilstand dersom en hadde gjort det med en skånsom utgravning. Det ble derfor foreslått å ta inn en egen bestemmelse om fredning av skipsvrak i kulturminneloven. Lovendringen kom i 1963, og den flyttet innslaget til det automatiske vernet for denne kulturminnetypen fra en fast grense i år 1537, til en flytende hundreårsgrense fra byggetidspunktet.

En annen spektakulær hendelse som ga en betydelig økt bevissthet om hvor gode bevaringsforhold det kan være under vann og hvor stort potensial det lå i å utvikle marinarkeologiske metoder var hevingen av regalskipet Vasa i Stockholm havn i 1961. Omtrent samtidig oppdaget man i Roskilde fjord i Danmark Skuldelev-skipene, en seilsperring bestående av fem fartøy fra vikingtid/tidlig middelalder. Utgravningen av disse skipene, gjennomført i perioden 1962–1969, ble gjort etter omtrent samme prinsipp som den nevnte Kalmar undersøkelsen, med tørrlegging.

Utvikling av marinarkeologien

Rundefunnet

Rundefunnet. Noe av funnet fra 1972–73. De femten små myntene øverst er nederlandske tostyvere preget 1724 i provinsen Holland. Til venstre og i midten nederst to spansk-amerikanske 8-realer. Nederst til høyre en dukaton fra Spansk Nederland.

Av /NTB Scanpix ※.

Oppfinnelsen av lett dykkerutstyr som gjorde dykkeren selvforsynt med luft SCUBA (Self Contained Breathing Apparatus), gjorde det mulig for arkeologene å dykke selv, istedenfor å være avhengige av profesjonelle dykkere uten arkeologisk erfaring. Dette skapte en voldsom økt aktivitet på feltet. De viktigste marinarkeologiske pionerprosjektene, der målet var å gjennomføre en utgravning under vann med høy faglig kvalitet, basert på bruken av SCUBA-utstyr, skjedde i Middelhavet på begynnelsen av 1960-tallet. Her ledet George Bass utgravninger av skipsvrak ved Cape Gelidonya og Yassi Ada, og disse kom til å sette standard for fagfeltet i mange år fremover.

Det Norske motstykket til de store marinarkeologiske prosjektene i Middelhavet var utgravningen av fregatten «Lossen», forlist i 1717 ved Vesterøy på Hvaler i Østfold. Her ble det funnet flere kanoner, deler av skipsskroget og meget vel bevarte gjenstander fra skipets last og inventar. En marinarkeologisk utgravning av «Lossen» ble startet i 1967, ledet av Svein Molaug og Arne Emil Christensen. Utgravningen var noe av det første i sitt slag i Norge og den vakte internasjonal oppmerksomhet. Dykking med SCUBA-utstyr var fortsatt en nyhet og prosjektet førte til at interessen for skipsvrak blant museumsfolk og sportsdykkere fikk et oppsving. Det lar seg hevde at utgravningen av «Lossen» innledet norsk marinarkeologi, i det at det var den første større vitenskapelige undervannsutgravning.

Norsk Sjøfartsmuseum (nå Norsk maritimt museum) var blant museene i Norge først ute med å starte opp kartlegging og marinarkeologiske undersøkelser. I starten foregikk dette som et samarbeid med Kulturhistorisk museum i Oslo og på slutten av 1950 tallet ble det første SCUBA-utstyret kjøpt inn. I tiden etter dette foregikk mye av marinarkeologien på dugnadsbasis i samarbeid med dykkerklubber og andre frivillige. Ettersom det nå var lovregulert at alle båt- og skipsvrak eldre enn 100 år er å regne som kulturminner manglet det ikke på oppgaver å ta fatt i. Kombinasjonen av sjøfartsmuseenes særinteresser for skipskonstruksjon og sjøfartshistorie og samarbeidet med vrakinteresserte sportsdykkere om undersøkelser i felt, medførte at det i Norge i all hovedsak er kulturminner fra historisk tid, særlig vrak fra perioden 1600–1900, som har vært gjenstand for marinarkeologiske undersøkelser.

Neste gang kulturminnelovens bestemmelser om skipsfunn ble endret var det nok en gang et konkret marinarkeologisk funn som ga støtet; Rundefunnet utenfor Ålesund. Her hadde sportsdykkere i 1972 funnet restene av den nederlandske ostindiafareren Akerendam. Det som var utslagsgivende for lovendringen denne gangen, var ikke selve skipsskroget og den antikvariske verdien i dette, men selve lasten. Av dykkerne som fant vraket, og av marinarkeologene som senere gransket funnstedet, ble det nemlig tatt opp til sammen 56 400 gull- og sølvmynter. Av det påfølgende «oppgjøret» mellom finnerne og Staten i etterkant av Rundefunnet, der en stor del av pengelasten tilfalt dykkerne, erfarte man at det var nødvendig å knytte en tilleggsbestemmelse til loven. Følgen ble at det i 1974 ble ført en egen bestemmelse til kulturminneloven, § 12a, som ga alle skipsvrak eldre enn 100 år, inkludert last og annet som har vært om bord et formelt vern. Denne paragrafen ble senere endret til § 14 i Lov om kulturminner av 1978.

En følge av denne siste lovendringen ble etter hvert at definisjonen av hva det marinarkeologiske kildematerialet består av ble utvidet. Man begynte i stadig større grad å gjøre havneundersøkelser, der det ikke nødvendigvis var skipsvrak, men ballast, deler av last og andre løse gjenstander som ble samlet inn. Her kan en i noen grad si at endret forskningsperspektiv har endret forvaltningspraksis og at dette igjen har forbigått intensjonene i kulturminnelovens § 14. Det er klart at kulturlag i havner ikke var det lovgiver tenkte på da tillegget last og annet som har vært om bord ble tilføyd. Det var gullet i Akerendams kister.

Marinarkeologi i dag

Marinarkeologien er særlig avhengig av teknologi og metodeutvikling. Fra i starten å handle hovedsakelig om utvikling av mer avansert dykkerutstyr er metodene nå stadig mer influert av teknologier utviklet for kartlegging av sjøbunnen, slik som sonar, magnetometer, og fjernstyrt undervannsfartøy (ROV). Metodeutviklingen har medført en utvidelse av marinarkeologens arbeidsområde, ved at det nå er mulig å gjøre kartlegging og undersøkelser på store dyp.

Siden de første faste stillingene innen marinarkeologi ble etablert i Norge i 1989, har det innad i fagmiljøet blitt ivret for å markere marinarkeologi som en egen vitenskapelig disiplin. Det er først og fremst ved sjøfartsmuseene, blant historikere og arkeologer med båter og skipsteknologi som hovedinteresse at dette har vært en målsetning.

Hovedaktiviteten innen marinarkeologi i Norge i dag er knyttet til forvaltning og håndhevelse av kulturminnelovens bestemmelser om skipsfunn § 14. Ansvaret for undersøkelse, konservering og forvaltning av slike marine funn er lagt til fem landsdelsmuseer, Norsk maritimt museum, Stavanger Sjøfartsmuseum, Bergens Sjøfartsmuseum, Tromsø Museum, Vitenskapsmuseet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Andersen, a., G., og Stubdal, J., 1975. Den Norske Undervannsboka, Grøndahl & Søn.
  • Catsambis, A., Ford, B., Hamilton, D. L., (ed) 2011: The Oxford Handbook of Maritime Archaeology, Oxford University Press, ISBN: 9780195375176
  • Cederlund. C., O., 1998: Från kanonbärgning till akademisk diciplin- Svensk marinarkeologi i ett utvecklingsperspektiv. Marinarkeologi och kulturmiljövård. Rapport från seminariet i Kalmar 18-19 Mars 1998. Kalmar Länsmuseum.
  • Cederlund. C., O., 1995: Vad är marinarkeologi? En studie av ideologiska och symbolistiska tendenser i svensk marinarkeologi – bygd på litteratur publiserad 1986-1990, i: Meta 95:2 – Meteltidshisarkeologisk tidsskrift, Lund.
  • Molaug, S., og Scheen, R., 1983: Fregatten "Lossen": et kulturhistorisk skattkammer. Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo
  • Åkerlund, H 1951: Fartygsfynden i den forna hamnen i kalmar. Uppsala 1951.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg