En dansk bokillustrasjon fra slutten av 1700-tallet, som viser en romantisk ung mann som betrakter et pastoralt landskap. Tegningen var ledsaget av følgende tekst: «Med tusind Stemmer høit Naturen raaber ud – Almægtig, evig, viis, – og god er Gud!»

.
Lisens: fri

Innenfor filosofien var romantikken en reaksjon på 1700-tallets ofte ensidige rasjonalisme. Som sådan var romantisk filosofi forbundet med natur og følelser i opposisjon til en betoning av fornuftens ubegrensete muligheter. Indre sjelsliv og individuell utfoldelse var blant de viktigste motivene for bevegelsen, men også det nasjonale fellesskapet var framtredende. Blant de filosofiske disiplinene var det i særdeleshet estetikken som fikk betydning, men også den politiske filosofien fikk preg av romantikkens ideer. Som filosofisk retning ble romantikken først og fremst utviklet i Tyskland.

Faktaboks

Uttale
romantˈikken
Etymologi
av tysk, dannet til romantisk, ca. 1800

Den romantiske filosofien utviklet seg i kjølvannet av Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) og Immanuel Kant (1724–1804). Begge disse to var for opplysningsfilosofer å regne, men hadde også islett av romantiske tanker. Rousseau framhevet naturen som viktig for mennesket, særlig i Emile, mens Kant i Kritikk av dømmekraften foruten naturen også trakk fram det sublime og geniet som viktige emner.

Kants elever Johann Georg Hamann (1730–1788) og Johann Gottfried Herder (1744–1803) var tidlige skikkelser i romantikken. Hamann reagerte mot opplysningstenkningens rasjonalisme og markerte følelsenes og religionens betydning i menneskets tilværelse. Herder kritiserte opplysningsfilosofiens universalisme og forsøkte på sin side å vise hvordan forskjellene mellom folkeslag har bakgrunn i ulike kulturers historiske utvikling.

Med Johann Gottlieb Fichte (1762–1814) fikk romantikken sin første egentlige filosofiske utforming. I sin subjektive idealisme fremhevet Fichte menneskets kreative eller skapende virksomhet. Menneskets kunnskap om verden sprang ut av subjektiviteten selv. Fichte avviste Kants dualisme mellom subjekt (frihet) og objekt (natur).

Friedrich von Schelling (1775–1854) videreførte Fichtes anstrengelser ved å formulere en naturfilosofi. Han prøvde her å vise hvordan naturen må anses som noe levende og ikke som livløs materie, og hvordan verden begynner i det ubevisste for så å utvikle en bevissthet om seg selv gjennom mennesket. Dette innebar at kunsten fikk en særskilt viktig funksjon. Kunsteren skulle ifølge Schelling gå i seg selv, inn i sitt eget ubevisste indre og bringe det til bevissthet.

I den politiske filosofien ga romantikken seg utslag i form av staten som en organisme besjelet med folkekultur. Nasjonen, nasjonal kultur og nasjonalstaten kom dermed til å få en stadig mer fremtredende plass utover 1800-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Beiser, Frederick. The Romantic Imperative: The Concept of Early German Romanticism. Cambridge, MA 2003.
  • Berlin, Isaiah. The Roots of Romanticism. London 2000.
  • Frank, Manfred. Einführung in die frühromantische Ästhetik. Vorlesungen Frankfurt am Main 1989.
  • Kompridis, Nikolas (red.). Philosophical Romanticism. London 2006
  • Safranski, Rüdiger. Romantik. Eine deutsche Affäre. München 2007.
  • Saul, Nicholas (red.). The Cambridge Companion to German Romanticism. Cambridge 2009.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg