betegner et geografisk vagt definert område med felles kulturell referanseramme. Midtøstens kjerneområde består av landene fra Libya til Persiske bukt (Egypt, Irak, Israel, Jordan, Libanon, Libya, Syria og det palestinske selvstyreområdet), samt landene på Arabiske halvøy (Bahrain, Forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar, Saudi-Arabia og Jemen). Ofte regnes også de øvrige arabisktalende land i Nord-Afrika (Marokko, Algerie og Tunisia) til Midtøsten; noen ganger, både kulturelt og strategisk, også Kypros, Tyrkia og Iran.
Betegnelsen Midtøsten er forholdsvis ny, innarbeidet vesentlig etter den annen verdenskrig, og da særlig forbundet med Midtøsten-konflikten, så vel som områdets økonomiske betydning som eksportør av olje og gass. Betegnelsen skal først ha blitt brukt av den amerikanske admiral Alfred Thayer Mahan i en artikkel publisert 1902. Under den annen verdenskrig ble Midtøsten brukt om området tilhørende den britiske militærkommando i Egypt, og omfattet da landene i dagens Midtøsten, inkl. Kypros, Sudan og Tyrkia, men ikke Algerie, Marokko og Tunisia.
Tidligere ble betegnelsen Nære Østen gjerne anvendt for hva som nå kalles Midtøsten, og brukes delvis fortsatt. Midtøsten som begrep er ansett som eurosentrisk, idet det definerer en del av verden sett fra Europa. Tidligere geografer delte gjerne Orienten i tre; Nære Østen, Midtøsten og Fjerne Østen. I denne, opprinnelige betydning, ble Midtøsten brukt om området fra Golfen til Sørøst-Asia, mens Nære Østen bestod av Balkan og Tyrkia. Tidligere var også Levanten en mye brukt betegnelse, som – i likhet med Midtøsten – var geografisk upresist, men omfattet landene ved og øyene i det østlige Middelhav, i nyere tid særlig Palestina, Libanon, Syria og Tyrkia.