Stonehenge, fortidsminne ca. 13 km nord for Salisbury i Wiltshire, England. Tre hovedfaser i Stonehenges tilblivelseshistorie kan skilles ut:

Første fase er tidfestet til ca. 3000 f.Kr. og omfatter en voll (diameter ca. 100 m) og grøft samt 56 hull nedgravd i bakken, oppdaget 1666 av John Aubrey.

Annen fase innledes ca. 2100 f.Kr. og omfatter en ufullendt dobbeltsirkel (diametre henholdsvis 20 og 25 m) med 82 «blå» steinstøtter (vulkansk bergart). Steinene, som veier opptil fire tonn, er fraktet over en avstand på nesten 40 mil fra Pembrokeshire i Wales. Inngangen til dette anlegget ligger på det nåværende Stonehenges akse, som er orientert etter soloppgangen ved midtsommer.

Tredje fase strekker seg fra ca. 2000–ca. 1500 f.Kr. og innledes med anleggelsen av en sirkel (største diameter 30 m) bestående av opprinnelig 30 store opprettstående steinblokker (av lokal sandstein, sarsen) med overliggere. Innenfor denne ble det reist, dels i en oval sirkel dels i hesteskoform, vulkanske («blå») stein fra annen fase. I midten står restene av en hesteskoformet innhegning opprinnelig bestående av 10 sandsteinsblokker med fem overliggere; de største av disse blokkene er 9 m høye og veier nesten 50 tonn. Fra elven Avon leder en 2,8 km lang prosesjonsvei, anlagt i flere faser frem mot ca. 1100 f.Kr.

Anlegget har trolig hatt en religiøs funksjon. En teori går ut på at det har vært benyttet for astronomiske observasjoner.

Arkeologiske undersøkelser av omgivelsene har siden 2003 avdekket en prehistorisk landsby.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.