diffusjonisme

Retningen har sine røtter i tysk antropologi på siste halvdel av 1800-tallet. På bakgrunn av impulser fra den tyske nasjonalromantikken var tyske geografer og antropologer særlig opptatt av ulike språk og kulturers geografiske utbredelse i et historisk perspektiv. Friedrich Ratzels antropogeografi var karakteristisk for denne tendensen. Han var opptatt av hvordan språk og kulturtrekk hadde spredt seg ved folkevandringer og på andre måter. Religionshistorikeren Wilhelm Schmidts kulturkretslære representerte en teoretisk videreutvikling av denne tenkemåten. Han tenkte seg at kulturtrekkene i utgangspunktet kunne innordnes til sju såkalte kulturkretser.

Den britiske antropologen og psykologen William Halse Rivers forsøkte i sine teoretiske arbeider å kombinere diffusjonismen med evolusjonismen, som var mer typisk for 1800-tallets antropologi i den engelskspråklige verden.

Likevel var det to briter, Grafton Elliot Smith og William James Perry, som utviklet den varianten av diffusjonismen som i ettertid ble kjent som hyperdiffusjonisme. Ifølge denne tankemodellen er oppfinnelser meget sjeldne i kulturhistorien; de enkelte kulturer er også statiske, slik at forandringer meget sjelden skjer uten påvirkninger utenfra.

Utgangspunktet for spredningen av mer differensierte kulturformer var ifølge disse forskerne Egypt, hvor en usedvanlig kombinasjon av økologiske faktorer fra cirka 3000 år før vår tidsregning førte til en rask utvikling av åkerbruk, metallkunst, politisk og religiøs organisasjon, skrift og andre kulturelementer. Herfra spredte flere eller færre av disse elementer seg til Mesopotamia, middelhavslandene, India, stillehavsøyene, Mexico og Peru.

Senere (men mindre kjente) hyperdiffusjonister mente at utgangspunktet for kulturspredningen var andre steder enn Egypt. FitzRoy Somerset argumenterte for eksempel for at Mesopotamia var utgangspunktet.

Teorien om kulturspredningen (hyperdiffusjon) fra Egypt (eller Mesopotamia) til India, Polynesia og Amerika har nå bare forskningshistorisk interesse. En slik spredning mange kulturtrekk fra ett eller bare noen få utgangspunkter ikke har kunnet påvises ved mer grundige undersøkelser. Diffusjonistiske hypoteser inspirerte imidlertid noen av ekspedisjonene og bøkene til den norske forskeren og forfatteren Thor Heyerdahl.

I moderne sosialantropologi er studiet av diffusjon en vesentlig side ved analysen av kulturformene verden over; men diffusjon betraktes nå bare som én av flere formgivende prosesser i kultur- og samfunnsliv.

• sosialantropologi
• kulturhistorie