den vanlige betegnelsen på den perioden i Europas historie som ligger mellom antikken og moderne tid. Det er vanlig å regne tiden fra ca. 500 til ca. 1500 e.Kr. til middelalderen. Se også Europa (historie) og historieavsnittene under de enkelte land.
Middelalderen som begrep
Begrepet oppstod på 1400-tallet som et slagord, og det uttrykte de italienske renessansehumanistenes ringeakt for den foregående tids kunst og litteratur. I stedet søkte man tilbake til antikken, mens mellomperioden ble en uinteressant parentes. Som historisk periodebetegnelse ble middelalderen sannsynligvis første gang tatt i bruk av tyskeren Christoph Cellarius (1638–1707). Opplysningstidens forfattere kom til å forlene begrepet med en rekke negative trekk og utvidet således renessansehumanistenes bruk av ordet til å omfatte en hel periode. For opplysningstidens menn ble middelalderen en mørk og barbarisk tid, dominert av kirke og religion; slik anvendes begrepet populært fortsatt. Spesielt i de områder som ble omfattet av den reformerte kirke, ble middelalderen oppfattet som preget av paveveldet og munkevesenet.
Men innen historieforskningen er denne oppfatningen for lengst forlatt til fordel for en mer positiv vurdering av perioden. En slik oppvurdering kom allerede med nasjonalismen og romantikken på 1800-tallet, og er senere forsterket av moderne samfunnshistorisk forskning, som betrakter middelalderen som grunnleggingstiden for det moderne Europa. Bl.a. ble det pekt på middelalderens betydning for byutviklingen i Europa. Historikeren Johan Schreiner kalte sin middelalderhistorie (1953) for Tusen års grotid.
Kronologi
Det er stor uenighet om hvor overgangen mellom de forskjellige periodene skal legges. Dette henger sammen med at enkelte historikere har villet legge vekten på politiske forhold, andre på økonomiske og sosiale og atter andre på kulturelle. Dateringen for overgangen mellom antikken og middelalderen varierer således fra ca. 200 e.Kr. til ca. 800 e.Kr. Av praktisk-pedagogiske hensyn er det vel i dag vanlig å sette skillet til ca. 500, da germanerne hadde etablert nye statsdannelser på vestromersk område (det vestromerske riket falt 476). Men uansett hvor man måtte ønske å sette skillet, er det viktig å være klar over at det ikke er mulig å datere overgangen nøyaktig, men at det snarere er tale om en langvarig prosess med en sterk grad av kontinuitet. Likeledes er det umulig å trekke et klart skille mellom middelalderen og moderne tid. Dateringen har her variert fra midten av 1200-tallet til midten av 1500-tallet. Vanligst er det å se 1300–1400-tallet som en overgangsperiode, og så regne moderne tid fra ca. 1500.
De enkelte perioder
Det er vanlig å dele middelalderen inn i tre avsnitt: tidlig middelalder til ca. 1050, høymiddelalderen til ca. 1300 og senmiddelalderen til ca. 1500.
Den tidlige middelalder kjennetegnes ved økonomisk nedgang. Jordbruk og selvforsyningshushold dominerte. Andre stikkord er folkevandringer og uro, helt fra 400-tallet og frem til vikingtogene tok slutt på 1000-tallet. Et tredje kjennetegn er kulturell stagnasjon; tiden fra ca. 850 til ca. 1000 betegnes gjerne som de mørke århundrer. Men tiden er også preget av de første ansatsene til germanske statsdannelser i Europa, det nye europeiske keiserdømme, føydalismens fremvekst og kristningen av de germanske folk.
Høymiddelalderen faller sammen med pavekirkens glansperiode og kampen mellom verdslig og geistlig makt, korstogene og europeisk ekspansjon, vekst i handel og byutvikling og fremveksten av et fastere statssystem i Europa.
Senmiddelalderen betraktes igjen som en oppløsningstid med en katastrofal befolkningsreduksjon og nedgang i handel og jordbruk. Først og fremst var den økonomiske krisen en krise for de jordeiende grupper i samfunnet. Krisen sanerte også de føydale institusjoner i Vest-Europa og bante veien for moderne kapitalisme. Videre gikk mange av høymiddelalderens statsdannelser i oppløsning, mens nye ble skapt. Noen vil i dette se ansatsene til de moderne europeiske nasjonalstater, mens andre vil legge vekten på fremveksten av multinasjonale statsdannelser og territorialstater, slik som f.eks. fyrstestatene i Tyskland og Italia, konglomeratstaten Burgund eller unionene i Norden og mellom Polen og Litauen.