havnebyen for det antikke Roma, 24 km sørvest for hovedstaden. Den ble grunnlagt ca. 338 f.Kr. som det republikanske Romas første militærkoloni. Byen var befestet og omgitt av en mur. Under de puniske kriger (264–146 f.Kr.) ble en del av den romerske flåten lagt her, men først i keisertiden fikk byen virkelig betydning som havneby. Havnen ble begynt anlagt av keiser Claudius i 42 e.Kr., den ble innviet av Nero år 54, og ombygd og utvidet under Trajan (100–106). Som havneby var Ostia særlig viktig som et sentrum for kornimporten til Roma, og byen inneholdt en rekke store lagerbygninger (horrea). Ostia vokste sterkt i keisertiden, og en rekke store leiegårder (insulae) ble bygd for å romme den økende befolkningen, som på det meste kan ha vært 50 000. Det er særlig nytte- og boligarkitekturen som har gjort Ostia viktig fra et arkeologisk synspunkt, idet denne type antikk arkitektur nesten helt er forsvunnet i Roma og andre store italienske byer. Ostia hadde en viss betydning i tidlig kristen tid, men ble i senantikken gradvis fraflyttet da Tibers løp ble forandret slik at havnen mistet sin betydning og mye av aktiviteten ble flyttet til Portus.
Arkeologiske utgravninger fra slutten av 1800-tallet har frilagt store deler av den antikke byen. I våre dager har Ostia fått et oppsving som badested, og en ny by, Ostia Lido, er reist sørvest for det antikke Ostia, som nå ligger ca. 5 km fra kysten.