Ostia

Ostia var havnebyen for det antikke Roma, 24 kilometer sørvest for hovedstaden. Den ble grunnlagt i ca. 338 fvt. som det republikanske Romas (510/509 fvt. til 30 fvt.) første militærkoloni. Byen var befestet og omgitt av en mur.

Under punerkrigene (264–146 fvt.) ble en del av den romerske flåten lagt her, men først i keisertiden (30 fvt. til 395 evt.) fikk byen virkelig betydning som havneby. Havnen ble begynt anlagt av keiser Claudius i 42 evt., innviet av Nero i år 54, og ombygd og utvidet under Trajan i perioden 100–106. Som havneby var Ostia særlig viktig som et sentrum for kornimporten til Roma, og byen inneholdt en rekke store lagerbygninger (horrea).

Ostia vokste sterkt i keisertiden, og en rekke store leiegårder (insulae) ble bygd for å romme den økende befolkningen, som på det meste kan ha vært 50 000. Det er særlig nytte- og boligarkitekturen som har gjort Ostia viktig fra et arkeologisk synspunkt, idet denne type antikk arkitektur nesten helt er forsvunnet i Roma og andre store italienske byer. Ostia hadde en viss betydning i tidlig kristen tid, men ble i senantikken gradvis fraflyttet da elven Tibers løp ble forandret slik at havnen mistet sin betydning og mye av aktiviteten ble flyttet til Portus.

Arkeologiske utgravninger fra slutten av 1800-tallet har frilagt store deler av den antikke byen. I våre dager har Ostia fått et oppsving som badested, og en ny by, Ostia Lido, er reist sørvest for det antikke Ostia, som nå ligger ca. 5 kilometer fra kysten.