Brev skrevet i akkadisk kileskrift på steintavle. Skriften har former og tegn som minner om kiler eller vinkler, laget ved at man presset tegnene inn i våt leire med firkantede grifler. Siden gikk man over til å lage innskrifter på stein.
Assyriologi er studiet av det gamle Assyrias og Babylonias språk, historie, religion og litteratur. En assyriolog er en person som arbeider vitenskapelig med assyriologi.
Vitenskapen kunne like gjerne vært kalt «babylonologi», men fikk betegnelsen «assyriologi» fordi den assyriske var den første av de to kulturene som ble oppdaget. Gjenoppdagelsen av oldtidsfolkene i Mesopotamia (akkader, assyrere, babylonere og sumere) hører med til vår kulturhistories viktigste begivenheter.
Et av de viktigste objektene for assyriologisk vitenskap har vært studiet og tydningen av kileskriften, den felles skrifttypen i Mesopotamia fra 3. til 1. årtusen før vår tidsregning. Assyriologene klarte å tyde skriften ved midten av 1800-tallet; æren er gått til briten H. C. Rawlinson, som i 1846 tydet det gammelpersiske kileskriftalfabetet. Senere fulgte tydingen av de elamittiske og akkadiske variantene av skriften.
Da dette arbeidet var fullført i 1857 hadde man direkte tilgang til det gamle Mesopotamias historie og kultur. Men først på begynnelsen av 1900-tallet ble den sumeriske skriften tolket, blant annet av franskmannen F. Thureau-Dangin.
Beskrivelse av den store oversvømmelsen i Gilgamesh-eposet. British Museum, London.
De første utgravninger i Irak ble foretatt av skattejegere. Fra 1840-årene kom vitenskapelige ekspedisjoner.
Paul-Émile Botta gravde ut ruinene i Ninive (Kuyundijk) og Khorsabad, og Austen Layard gravde i Nimrud (Kalhu). Utgravningene fikk stor betydning for vår kjennskap til de mesopotamiske oldtidsrikene. Resultatene fikk også stor betydning for allmennheten, ikke minst fordi mange av tekstene viste påfallende slektskap med fortellingene i Det gamle testamentet og Tanakh, noe som førte til kontroverser mellom akademia og kirken (se Babel-bibel-striden).
Assyriologene har gravd frem flere hundre tusen kileskrifttavler, de fleste i Irak. Blant de mest kjente funnstedene kan nevnes Assur, Babylon, Borsippa, Eridu, Jarmo, Khorsabad, Kish, Ninive, Nimrud, Nippur, Nuzi, Sippar, Ur og Uruk. Berømte utgravingssteder utenfor Irak er Ebla, Karkemish, Mari og Ras Shamra i Syria, Susa i Iran og Bogazköy i Tyrkia.
Selv om det meste av oppmerksomheten har rettet seg mot litterære og religiøse tekster, er hovedtyngden av det skriftlige materialet juridiske og økonomiske dokumenter (forretningsbrev, administrasjonsdokumenter, rettsdokumenter, kjøpekontrakter og så videre). Mye av det vitenskapelige arbeidet har vært fokusert på slike dokumenter.
I likhet med andre humanistiske vitenskaper har assyriologien mottatt sterke impulser fra samfunnsvitenskapene. Interessen for konger, palasser, templer og religiøse tekster er etter hvert blitt supplert med en omfattende interesse for sosioøkonomiske forhold, for eksempel dagligliv, handel, håndverk, jus, matvareproduksjon, moter, pengesystemer, slaveri, teknologihistorie og vannsystemer.
Assyriologien vokste frem i ly av bibelvitenskapen, der den blant annet fikk avgjørende betydning for den historisk-kritiske bibelforskningens utvikling. Det er fortsatt stor interesse for assyriologi blant bibelforskerne, men med den omfattende spesialiseringen som har funnet sted, og den enorme kunnskapsmengden som i dag er tilgjengelig, kan ingen lenger beherske begge disipliner.
De mest kjente tidlige fagtidsskriftene er Revue d'assyriologie et d'archéologie orientale, utgitt i Paris fra 1884, Zeitschrift für Assyriologie, i Leipzig fra 1886 og Journal of Cuineiform Studies, i New Haven fra 1947. Mange universiteter har lærerstillinger i assyriologi. En av de store pionerene innen faget var nordmannen Jørgen Alexander Knudtzon. Blant de fremste assyriologer (sumerologer) var også amerikaneren Samuel Noah Kramer (1897–1990), dansk-amerikanske Thorkild P.R. Jacobsen (1904–1993) og franskmannen Jean Bottero (1924–2007).
Assyriologien øvet også stor innflytelse på åndslivet generelt. Babylon var allerede kjent, både fra myten om Babels tårn (1. Mosebok 11) og fortelllingen om «den babylonske skjøge (hore)» og Babylons fall i Johannes’ åpenbaring 17–18 , samt jødenes babylonske eksil. Dette førte til en forestilling om det «dekadente» og «syndige» Babylon og ble også et populært motiv i billedkunsten.
Da man først begynte å tolke kileskrifttekstene, mente mange å få disse forestillingene bekreftet. Tekstene berettet om prestinner, tempelprostitusjon og hellige bryllup (hieros gamos). De høye tempeltårnene (zigguratene) ble identifisert med Babels tårn. Både assyriologene og arkeologene har etter hvert gitt oss økende kunnskap om disse gamle kulturene, og de gamle fordommene har ikke lenger den samme tiltrekningskraften.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.