dendrokronologi

I et tre vil en gunstig sommer gi en bred årring, og et ugunstig år vil gi en smal. Innenfor et område hvor vekstvilkårene stort sett er de samme, vil brede og smale årringer følge på hverandre på samme måte i alle trestammer, bortsett fra avvikelser som skyldes lokale forhold, for eksempel hogst av nabotrær.

Hvis man kjenner hogståret for en stamme, måler årringbreddene, og setter dem opp grafisk, vil man få en kurve hvor de ugunstige somrene er representert ved minima, de gunstige ved maksima. Hvis en slik kurve er bygd på middeltallene for flere stammer fra samme sted, gjenspeiler den de klimatiske variasjonene sikrere enn om den er bygd på en enkelt stamme. Kurven kan da tjene som standardkurve for stedet.

Om man måler årringene i bygningstømmer som er blitt felt etter at trærne i standardkurven begynte å vokse, vil de ytterste årringene fra bygningstømmeret falle sammen med de eldste i standardkurven. De karakteristiske maksima og minima kan gjenkjennes og kurvene kobles sammen, slik at standardkurven derved blir forlenget. Den kan forlenges videre bakover ved enda eldre bygningstømmer og arkeologisk materiale. Standardkurven kan derved brukes til å tidfeste konstruksjoner av ukjent alder ved at årringkurvene kan innpasses på den. Overensstemmelsen mellom kurvene kontrolleres ved hjelp av korrelasjonsberegninger.

Standardkurven er også av interesse fordi den gjenspeiler de årlige vekslingene i vekstvilkårene. Mange store vulkanutbrudd har vist seg å kunne spores ved årringene, ettersom utbruddene har ført til kulde og dårlig vær.

Arbeidet med regionale standard- eller grunnkurver skjøt fart i Europa fra og med 1970-årene. Det foreligger i dag flere tusen år lange årringsserier for eik fra blant annet Tyskland, Holland, Irland og Danmark.

Dendrokronologien har revolusjonert arkeologiens muligheter til å operere med absolutte dateringer. Metoden arbeider i spesielt gunstige tilfeller med en utrolig nøyaktighet, idet et monument kan dateres med en presisjon som ligger innenfor et halvt år eller mindre. En annen fordel ved denne dateringsmetoden er at den er forankret i en biologisk sammenheng. Det betyr at den er helt uavhengig av andre dateringsmetoder, både relative og absolutte, det være seg historiske, arkeologiske eller naturvitenskapelige. Dendrokronologiske dateringer benyttes også til å kalibrere radiokarbondateringer (se også BP).

Dendrokonologi er derfor et viktig supplement eller korrektiv til de tradisjonelle dateringsmetodene som benyttes innenfor arkeologien, f. eks. C-14, stratigrafi, eller sammenlignende typologi. For vikingtidsforskningen har dendrokronologien også muliggjort en tilnærming mellom historiske og arkeologiske kilder som de tradisjonelle dateringsmetodene, inkludert C-14, ikke tillater.

Ettersom klima og vekstvilkår varierer mellom ulike regioner, kan årringsanalyse også benyttes for å bestemme opprinnelsesstedet (proveniens) for tømmer. Det har vist seg spesielt viktig i forbindelse med funn av skipsvrak, hvis byggested har kunnet la seg påvise ved hjelp av dendrokronologi.

I Norge har det vært arbeidet med feltet siden 1930-årene. I de senere år er et relativt stort antall norske trekonstruksjoner blitt datert ved hjelp av dendrokronologi, blant annet flere middelalderbygg og skipsgravene fra vikingtiden.

I første rekke har man arbeidet med furu. For furu er grunnkurvene for Østlandet og Vestlandet ført tilbake til 800-tallet, for Agder til 900-tallet, for Trøndelag til 500-tallet, og for Nord-Norge til 1600-tallet. Stadig er det imidlertid områder som er relativt dårlig dekket av standardkurvene. Særlig gjelder dette de indre deler av Norge.

Når det gjelder grunnkurver for eik, foreligger det en som omfatter Agder og går tilbake til 1100-tallet, samt en for Oslofjordområdet som omfatter tidsrommet fra 500-tallet og frem til ca. 900.

Kurven for gran er om lag 700 år.

• geologisk datering
• kronologi i arkeologien

• Dette er dendrokronologisk datering , NTNU Vitenskapsmuseet
• Dendrokronologi , Nationalmuseet, Danmark