renessansen

Renessanse. I renessansekunst og -arkitektur utenfor Italia finner en gjerne trekk fra middelalderen sammen med de nye stilidealene. – Slottet Chambord, 1519–37. Loire-dalen, Frankrike.

Fra Filippo Lippi: Madonna med barnet, ca. 1452. Galleria degli Uffizi, Firenze.

– 10) Jan van Eyck: Madonna fra Lucca, ca. 1437. Städelsches Kunstinstitut, Frankfurt am Main.

renessansen, fra ca. 1860 vanlig betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middelalderske livssyn og middelalderens kollektive kirkekultur, og som slo igjennom i Italia på 1300- og 1400-tallet og derfra spredte seg til det øvrige Europa. Tidligere så man den gjenfødte interesse for antikke studier som hovedårsak til renessansens gjennombrudd. Den franske historiker Jules Michelet så på midten av 1800-tallet begrepet som en gjenoppdagelse av «mennesket og verden». Jacob Burckhardt pekte på renessansens fornyede forståelse for menneskets sjelsliv og reaksjonen mot asketismen og det verdensfremmede. Renessansen var opprinnelsen til den individuelle kunstner.

Man er nå klar over at renessansen verken geografisk eller begrepsmessig er så enkel å definere som man gjorde på 1800-tallet. Lignende kulturformer utviklet seg omtrent samtidig i andre land enn Italia, f.eks. den nederlandske realisme og figuroppfatning som intet har med antikken å gjøre. I kunsthistorien bruker man begrepet «renessanse» om kulturstrømninger lenge før renessansen. Den «karolingiske renessanse» på 800-tallet betegner en søken mot antikke former; protorenessansen på 1100-tallet, særlig utbredt i Sør-Frankrike, henspiller på det samme fenomen i romansk tid.

Bakgrunnen for den egentlige renessanse må søkes i den samfunnsutvikling som i løpet av senmiddelalderen foregikk i visse deler av Europa, først og fremst i en sterkt økende handelsvirksomhet som særlig kom enkelte av byene i Italia og Flandern til gode. En utpreget kapitalistisk økonomi ble utviklet, og takket være bankvesenet ble det innført en pengehusholdning som i høy grad kom til å få innflytelse på kulturlivet. Den tiltagende interessen for antikkens litteratur og kunst virket også inspirerende. Tyrkernes erobring av Bysants (1453) førte til at mange lærde med klassisk dannelse flyktet til Roma, og Karl 8 og Frans 1s invasjon i Italia (ca. 1500) åpnet landet for Vest-Europa. Plyndringen av Roma (1527) førte til at flyktninger spredte det nye livssyn over hele Italia og Frankrike.

I Italia innledes renessansen med en rekke funn av romersk skulptur og litteratur, med en rik humanistisk og litterær blomstring, for en stor del på italiensk språk, innledet av Dante og ført videre bl.a. av Petrarca, Boccaccio og Tasso, med vitenskapelige oppdagelser og tekniske oppfinnelser som virket oppløsende på det middelalderske, kirkelige livssyn, og som førte til et mer individualistisk, vitenskapelig begrunnet livssyn (oppfinnelsen av kikkertlinsen, anatomistudier, de store oppdagelsesreiser, oppfinnelsen av boktrykkerkunsten i Tyskland). Renessansens kunst var allerede forberedt gjennom Giotto, Niccolò og Giovanni Pisano, og nådde full utvikling i de første tiår av 1400-tallet.

Billedkunst

Renessansen (Billedkunst). Naturtroskap og detaljrikdom kjennetegner den nederlandske renessanse. Hugo van der Goes: Del av Portinarialteret, 1473–75.

Ungrenessansen 1400–1480

I malerkunsten ble perspektivet oppdaget. Studiet av menneskekroppen ble gjenopptatt; portrettet ble realistisk, og i ornamentikken ble gresk-romersk akantus- og båndmotiver innført. Videre kan nevnes innfletting av dyre- og menneskefigurer, alt i streng symmetri. De ledende kunstnerne var billedhuggerne Lorenzo Ghiberti, Nanni de Banco, Jacopo Della Quercia, Andrea del Verrocchio, og fremfor alle Donatello; malerne Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. Karakteristisk for ungrenessansekunsten er klassiske proporsjoner, regelmessighet og symmetri.

Høyrenessansen 1480–1530

Leonardo da Vinci innledet høyrenessansen i malerkunsten. En mer utstrakt bruk av lys og skygge ble vanlig og luftperspektivet ble introdusert. Det ble lagt større vekt på en harmonisk, naturalistisk komposisjon. Rafaels malerier er idealiserende, plastiske i formen, mens venetianerne karakteriseres av maleriske og stemningsbetonte uttrykk. Portrettet ble idealiserende, og fyldigere form og større bevegelighet utviklet i skulptur og ornamentikk. Blant høyrenessansens mestere regnes Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen 1530/40–1590/1600

Denne perioden kalles gjerne manierismen. I maleriet finner man overraskende perspektiver og kompliserte komposisjoner, og det psykologisk skildrende portrett vokser frem. I skulpturen utvikles voldsommere bevegelser og i ornamentikk større praktutfoldelse, større plastisitet. Denne fasen går over i barokken. Blant billedhuggerne var Benvenuto Cellini og Giambologna de viktigste, blant malerne Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Renessansekunst nord for Alpene

I Tyskland karakteriseres renessansen av humanismen og reformasjonen, og merkes i billedkunst fra ca. 1500. De fremste mestere var Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. I Frankrike ble renessansen introdusert gjennom Frans 1s hærferder til Nord-Italia, og kom til uttrykk i en finlinjet kunst (Fontainebleauskolen). Nederlandsk renessanse står i nær forbindelse med italiensk kunst, godt forberedt i de burgundiske land ved billedhuggeren Claus Sluters og malerne Hubert og Jan van Eycks realisme. Hugo van der Goes fikk i sin tur innflytelse på italiensk renessanse, en tendens som ble fullbyrdet av Jan Gossaert og Quinten Matsys.

Norge

Man regner gjerne med at renessansen kom omkring 1550, men mer som en fornyelse av hele det kulturelle bilde enn som en rent kunstnerisk retning, bl.a. betinget av reformasjonen og visse tekniske nyvinninger som endret bokultur og levesett. I snekker- og malerkunsten har vi de best bevarte skatter i våre kirker, der en lang rekke renessansealtertavler er bevart, utført av kunstnere som Peter Reimers og noe senere Gottfried Hendtzschel.

Anbefalt litteratur

Arkitektur

Musikk

Litteratur