Arkaisk tid (ca. 800–500)
Denne «tidlige tiden» fikk opprinnelig sitt navn innenfor stilhistorien på en tid da man så den som et forstadium til klassisk tid. Det er på mange måter en nybrottstid. Kulturelt ble Hellas i denne tiden særlig preget av innflytelse fra Orienten. Allerede før 800 overtok grekerne fra fønikerne et skriftsystem som de utvidet med vokaltegn og tilpasset gresken. Omkring 700 kom det en orientaliserende stil i kunsten. På 600-tallet begynte grekerne å prege mynt etter lydisk mønster. Religiøst gjorde nye strømninger seg gjeldende (Dionysoskult, orfisme). Diktningen nedfelte seg i litterære verk: på 700-tallet levde Homer og Hesiod, på 600-tallet lyrikere som Arkhilokhos, Alkaios og Sapfo og elegikere som Kallinos og Tyrtaios, der den nye tidens individuelle bevissthet og sosiale og politiske spenning manifesterte seg, slik det skjedde i det neste hundreåret hos diktere som Solon, Theognis og Pindar. Den spekulative tenkning blomstret opp, særlig blant jonerne.
Geografisk var arkaisk tid preget av en veldig utvidelse av den greske verden. Fra ca. 750 førte overbefolkning til at grekere søkte seg nytt land ved kolonisering, særlig i Sør-Italia og på Sicilia (f.eks. Kyme, Rhegion, Tarent; Syrakus, Messenia, Himera), samt rundt Svartehavet (Apollonia, Olbia, Trapezunt), men også i Sør-Frankrike (Massalia), i Nord-Afrika (Kyrene) og i det nordlige Egeerhav og ved Bosporos (Byzantion). Enhver koloni hadde sin moderby, blant de viktigste var Korinth, Megara, Khalkis og Milet. Koloniene kunne i sin tur selv bli moderby, men alle koloniene var selvstendige. De var primært landnåm, men fikk også betydning for skipsfart og handel, både blant grekere og med fremmede folk.
I arkaisk tid ble grekerne seg bevisst sin egenart, uttrykt i språket og i heltesagaen samt i religionen med dens fellesgreske helligdommer som Delfi og Olympia og de idrettslekene knyttet til disse stedene.
I Nord- og Vest-Hellas fantes det områder som var løst forbundet i stammestater, men karakteristisk for det politiske landskap i Hellas og koloniområdene var de mange hundre små selvstendige bystater, og et kjennetegn ved grekeren var hans sans for å være borger i en bystat (polis, plur. poleis). En polis var både et politisk og et religiøst samfunn. De mange poleis fikk sitt preg i arkaisk tid.
Etter at kongedømmet var avskaffet nesten overalt, ble samfunnet styrt av de gamle adelsslektene. Men aristokratene måtte etter hvert avgi politisk makt til større grupper. Dette henger sammen med at de mistet sitt krigsmonopol idet ikke lenger adelsmenn til hest, men tungt bevæpnede fotsoldater (hoplitter) i sluttet rekke (falanks) ble den avgjørende militære faktor: når bonden fikk betydning som soldat, krevde han også politisk makt. Den tradisjonelle maktstruktur ble dessuten truet ved at kjøpmenn, skippere, sjøfolk, båtbyggere, håndverkere og andre begynte å gjøre seg mer gjeldende i samfunnet ved siden av jordeierne. Samtidig kom det mange steder til en økende polarisering mellom fattig og rik. Småbruk ble delt og bøndene kom i gjeld til jorddrottene. Koloniseringen kunne bare lette en del av trykket. De fattiges krav var gjeldsavskrivning, nyfordeling av jorden og kodifisering av lovene. Forholdene tilsa utradisjonelle løsninger. Enkelte steder ble det overdratt til en «lovgiver» å ordne staten; en mer iøynefallende type er tyrannen, som opptrådte i den greske verden særlig 650–500. Tyranniene holdt sjelden mer enn to generasjoner. Men den aristokratiske maktstruktur kunne ikke gjenopprettes. Den sosiale omforming av samfunnet gjorde en nyfordeling av politisk makt nødvendig.
Der hvor fulle politiske rettigheter ble forbeholdt et mindretall av rike, kalles styreformen oligarki (styre av få); der hvor alle borgerne hadde (tilnærmet) like rettigheter, kalles den demokrati (styre av folket) eller isonomi (lik andel i styret). Av de greske poleis stiller både kildetilfanget og den politiske historie Sparta og særlig Athen i en spesiell stilling. Se Sparta, for Athens eldre historie også Solon, Peisistratos og Kleisthenes. Den demokratiske forfatning og sosiale grupper i Athen er beskrevet ovenfor i avsnittet Stat og samfunn.
Klassisk tid (ca. 500–338)
Stilhistorien setter overgangen til klassisk tid noe etter 500. Politisk var den demokratiske omformingen av det athenske samfunn under Kleisthenes i det siste tiåret før 500 epokegjørende. Men for den greske verdens skjebne og for grekernes historiske perspektiv var den store konfrontasjonen med perserne (490, 480/79) skjellsettende (se perserkrigene). Den gjorde også Athen til den dominerende makt i Hellas ved siden av Sparta og det peloponnesiske forbund. Med front mot Persia bygde Athen opp det deliske (el. attiske) sjøforbund (477), der snart de aller fleste stater på øyene og rundt Egeerhavet var med. Bare få medlemmer bidrog med skip; de fleste betalte en avgift og lot Athen stå for flåten. Forbundet ble etter hvert et athensk imperium, noe som kom til uttrykk ved at forbundskassen i 454 ble flyttet fra øya Delos til Athen, og ved at forbundet fikk brodd mer mot Sparta enn mot Persia, mens forsøk på å bryte ut ble slått hardhendt ned. Storbyen Athen handlet i egen interesse. Herredømme på havet og kontroll over andre land var blitt en livsnødvendighet for byen, som måtte importere bl.a. skipstømmer og metaller, men fremfor alt store mengder med korn.
Flåten sikret imperiet og skaffet fattige athenere et utkomme. Disse fikk gjennom flåtens betydning også større politisk makt, noe som førte til en radikalisering av demokratiet. Formueskriterier for å inneha embeter ble etter hvert helt fjernet; loddtrekning ble tatt i bruk også for arkhontembetet (487); det gamle Areopagosrådet mistet nesten all innflytelse (462); det ble innført godtgjørelse for rådsmedlemmer og dommere. Borgerretten ble fra 451 gjort mer eksklusiv, idet man bare ble godkjent som borger hvis begge foreldre var athenere. Inntektene fra imperiet sammen med sølvforekomstene i Laureion gav relativ velstand til athenernes stat og bidrog avgjørende til den politiske stabilitet som kjennetegnet Athen i klassisk tid og som var en sjeldenhet i den greske verden, der det ofte var blodige maktkamper. Den førende skikkelse i Athens politikk fra 450-årene og til 429 var Perikles. Han var regelmessig en av de ti strategene, dvs. de høyeste militære embetsmenn, som på denne tiden også ble det viktigste politiske embetet. Det ble inngått fredsavtaler både med Persia (458 el. senere, usikker datering) og med Sparta, mens Athen stadig bedre sikret sitt politiske hegemoni.
Også kulturelt inntok Athen nå en helt dominerende stilling, bl.a. med tragediediktningen (Aiskhylos, Sofokles og Evripides), med de store tempelbyggene på Akropolis (Parthenon, Erekhtheion), med det rødfigurige vasemaleri og en vesentlig del av den klassiske skulptur, med komediediktning (Aristofanes) og historieskrivning (Herodot, Thukydid). Naturforskere (Anaxagoras, Demokrit) og sofister (Protagoras, Hippias) fra hele den greske verden kom til Athen, og byen selv fostret en Sokrates.
De intellektuelle og estetiske impulsene hadde kanskje begrenset effekt på flertallet av athenske borgere. Tradisjonelle religiøse fester og forestillinger var nok mer bestemmende for den vanlige borgers livsholdning. Hva livsbetingelser angår, levde grekeren av litt korn, linser, oliven og fiken, vin og honning, fisk og noe kjøtt ved sjeldne anledninger. Velstående athenere kunne skaffe seg det meste, for Athen var en markedsplass for hele den greske verden.
Betrakter vi grekernes livsstil, slår det oss at de levde et uteliv og et offentlig liv. Fremtredende trekk i det greske mannssamfunn var gymnasiet, der de møttes til kroppsøving og til diskusjoner, og symposiet, der de møttes til drikk, diskusjon og underholdning. Da borgerkvinnens rolle var begrenset til familien, spilte gledespiker (hetærer) av forskjellig slag en stor rolle, og homoseksualitet (pederasti) var i mange samfunn akseptert som et naturlig forhold mellom menn. Borgerne utgjorde omkring 430 trolig ca. 40 000 i Athen, hvorav fremdeles 4/5 eide jord. Med familier utgjorde borgerne kanskje 180 000. Metoikenes (dvs. de frie ikke-borgeres) antall var anslagsvis 15 000; med familier 40 000, mens slavebefolkningen i Athen kanskje talte over 100 000.
Athens stadig større makt og innflytelse var en torn i øyet på det peloponnesiske forbund. Rivaliseringen førte til åpen krig i 431 (peloponnesiske krig). Etter Athens nederlag i 404 forsøkte Sparta å overta hegemoniet over hele Hellas, dog uten å lykkes, bl.a. fordi Persia gjorde sin innflytelse så sterkt gjeldende; Persias interesser – et splittet Hellas og herredømmet over de greske byer i Lilleasia – ble sikret gjennom kongefreden (el. Antialkidasfreden) i 386. Men tiden ble fortsatt preget av en rekke kriger og felttog. Theben tok lederskapet i Hellas da Epameinondas med sin «skjeve falanks» slo spartanerne ved Levktra i 371, men etter slaget ved Mantineia i 362 kunne Theben ikke lenger hevde seg. Athen kom heldigst gjennom vanskelighetene. Det ble dannet et nytt sjøforbund; handelen økte; befolkningen vokste; byen var fremdeles Hellas' kulturelle sentrum med filosofer som Platon og Aristoteles. Bystatens tid var likevel på hell. Uttrykk for dette er at mange nå konsentrerte seg om den private sfære, mens politikken ble en spesialitet som man delvis overlot til økonomiske eksperter; videre at militærvesenet delvis ble profesjonalisert idet det oppstod et skarpere skille mellom militære og sivile embeter og bruken av leiesoldater grep om seg. Endelig synes det å ha skjedd en økende urbanisering med tiltagende antagonisme mellom by og land, samtidig som vi finner en stadig større motsetning mellom fattig og rik. Polisens ideelle enhet av borger, bonde og kriger gikk i oppløsning.
Grekernes svakhet og splid førte hos enkelte til lansering av panhellenske idealer. Isokrates ivret for at Hellas måtte forenes og dernest befri grekerne i Lilleasia fra persisk styre. I siste instans satte han sin lit til Filip 2 av Makedonia, som fra 350-årene blandet seg stadig sterkere inn i grekernes stridigheter. Demosthenes på sin side søkte å mobilisere athenerne og andre til motstand mot Makedonia og monarkiet. I slaget ved Khaironeia i 338 ble athenerne og thebanerne slått; Filip forente hele Hellas (unntatt Sparta) i det Korinthiske forbund, som han selv ledet. Bystatenes tid var forbi; den politiske enhet var blitt påtvunget Hellas utenfra.
Etterklassisk tid
Hellas, den greske verdens historie og spredningen av gresk kultur i øst og vest må nå sees i større sammenhenger; se hellenismen, Romerriket, Bysants. Her skal bare skisseres utviklingen i selve Hellas.
Grekerne gjorde opprør både etter Filips død i 336 og sønnen Aleksanders død i 323, men var fra nå av politisk kontrollert av antigonidene i Makedonia, selv om de hadde sine egne stater. Karakteristisk for 200-tallets Hellas var utviklingen av to regionale forbundsstater: det aitoliske forbund i Midt-Hellas og det akhaiiske på Peloponnes. Aratos anførte fra 240-årene akhaierne i kampen mot makedonerne; i 220-årene var Hellas stort sett fritt og forent i de to forbund, men da spartanerkongen Kleomenes 3 truet det akhaiiske forbund, ble makedonerne tilkalt; de hadde etter slaget ved Sellasia 222 igjen kontroll over det meste av Hellas.
Roma ble trukket inn i maktpolitikken i det østlige Middelhav mot slutten av 200-tallet, og da T. Quinctius Flamininus hadde slått makedonerkongen Filip 5 ved Kynoskefalai i 197, lot han 196 de greske staters frihet proklamere ved de isthmiske leker. Makedonia ble videre nedkjempet (kong Persevs' nederlag for Lucius Aemilius Paullus Macedonicus ved Pydna i 168) og ble romersk provins i 148; Hellas ble et protektorat under Makedonia etter en siste reisning og Korinths ødeleggelse ved Lucius Mummius Achaicus i 146. I romernes krig mot Mithradates ble Hellas ille hjemsøkt (Sullas erobring og plyndring av Athen i 86). Også i borgerkrigen mellom Pompeius og Caesar og Antonius og Octavian var Hellas en viktig slagmark. Først under Augustus (27 f.Kr.) ble Hellas gjort til provins med navnet Achaea og med hovedstad Korinth. Også Sparta nådde en viss velstand, og Athen var nå som før et kultursenter dit bl.a. mange romere drog for å få høyere filosofisk dannelse. Både Augustus og andre keisere (bl.a. Hadrian) bidrog til Athens fornyelse med praktbygg, og keisertiden førte til en viss nostalgisk renessanse for mange greske institusjoner. Men Hellas var utarmet og delvis avfolket. I senere keisertid ble også Hellas rammet av rikets kriser og led under fremmede innfall, som bl.a. førte til ødeleggelser i Elevsis (170), Athen (267) og Olympia. Under Theodosius 1 ble de olympiske leker feiret for siste gang (393); under Justinian 1 ble akademiet i Athen stengt (529). Hellas var i ferd med å bli bysantinsk.
For senere historie, se nedenfor i artikkelen om det moderne Hellas.