Bergen – historie

Bergen. Scholeus' prospekt over Bergen finnes i flere utgaver. Dette er en revidert kopi fra slutten av 1600-tallet. Midt på bildet Vågen og Tyskebryggen. Helt til venstre Bergenhus med Håkonshallen og Rosenkrantztårnet, mot høyre Mariakirken, ruinene av Hallvardskirken, dernest Martinskirken, Korskirken (med to tårn) og Domkirken. I bakgrunnen midt på bildet Fløyen, til høyre skråningen av Ulriken.

Bergen. Gammelt stikk av Franciscus Hogenberg fra ca. 1580.

Christoffer Valkendorfs bolig, bygd 1558, tjente som byens første rådhus fra 1561.

Stadsporten på Kalfaret, oppført 1628, var inntil 1851 eneste landverts adkomst til byen. Her ble det innkrevd toll på varer inn til byen.

På slutten av 1800-tallet vokste byen sterkt. Flere steder i byen - som her på Engen - ble det bygd sammenhengende kvartaler med leiegårder i tre eller fire etasjer. Standarden varierte fra høy til meget enkel.

Brannen 15.-16. januar 1916 la store deler av det gamle sentrum mellom Vågen og Engen i aske. Området ble nyregulert og gjenoppbygd i tidens stil.

Bergen – historie. Bergen fikk status som by på Olav Kyrres tid, ifølge senere kilder i året 1070. Man har ikke kunnet påvise nevneverdig landheving siden grunnleggelsen, men nesten overalt er strandlinjen i tidens løp blitt skjøvet ut av fyllmasser, mest i nord–sør-retningen (ca. 200 m). Det heter i sagaen at Olav Kyrre bygde en kristkirke på Holmen (senere Bergenhus). Det var en trekirke. Samtidig tok han til med et større kirkebygg i stein. Han utpekte Bergen som bispesete for Vestlandet, og byens «annen grunnlegger», kong Øystein (1103–28), reiste en kongsgård av tre like ved de to kirkene. Hele byområdet var en del av kongens eiendom Ålrekstad (Årstad), men under kong Øystein flyttet kongemakten ned til selve byen. Fra midten av 1200-tallet ble trebygningene i kongsgården erstattet med steinhaller, blant dem Håkonshallen, og anlegget ble omgitt av murer med tårn. I ett av disse innrettet kongen et kanselli.

Kongemaktens tilknytning til Bergen skyldtes byens voksende handel med fiskevarer nordfra og korn, klede, vin m.m. fra utenlandske handelsbyer. Derfor vokste byen hurtig og holdt frem til 1830-årene stillingen som Norges største by. Tyske kjøpmenn etablerte seg i Bergen fra omkring 1350 som en fastboende koloni knyttet til Det tyske (hanseatiske) kontor. Etter hvert fortrengte hanseatene de norske farmenn på de viktigste utenlandske markeder. Fra omkring 1310 var de nesten enerådende i farten på England. Fremdeles opprettholdt byens sjøfarere Islands-farten, den farligste av alle handelsveier, frem til 1413.

I kjølvannet av bl.a. Svartedauden 1349–50 og flyttingen av hovedstadsfunksjonene til Oslo i 1299 ble senmiddelalderen en svakhetstid for det bergenske bysamfunn, og skipsfarten innskrenket seg til noen skip i kystfart mellom Nord-Norge og Bergen. På 1500-tallet tok bysamfunnet seg opp igjen, nå som et borgerskap med egen magistrat. Lensherrer som Christoffer Valkendorf og Erik Rosenkrantz trengte hanseatene tilbake. Hanseatenes område skulle bare omfatte Bryggen på nordøstsiden av Vågen. Bydeler som var vokst frem i løpet av middelalderen, langs sørvestsiden av Vågen (Strandsiden og Nordnes) og i Vågsbunnen, tilhørte det nye borgerskapet. Det fikk tilskudd ved innvandringer fra mange kanter, Danmark, Tyskland, Skottland og Nederland. De gav sjøfarten nye impulser og tok opp nye forbindelser, fra Arkhangelsk i nord til Sicilia i sør fra slutten av 1500-tallet. Her står vi foran en konjunktursyklus som går igjen i flere århundrer. Byens næringsliv sakket akterut i første halvdel av hvert århundre, og deretter kom de gylne tidene, gjerne ledsaget av en ny innvandringsbølge. Høykonjunktur var det fra 1670, med innvandrere fra Bremen og Niedersachsen samt andre steder i Tyskland og Danmark, videre fra 1777 (med en ny bølge av nedersaksere) og endelig fra 1850-årene, denne gang med særlig stor innvandring fra forskjellige områder i Norge, mest fra fylkene på Vestlandet. Her er vi kommet inn i industriens tidsalder, og Bergen tar ledelsen i norsk skipsfart med hurtig overgang fra seil til damp.

Utførselsvarene var til inn på 1900-tallet hovedsakelig fiskeprodukter. I tidligere tider ble det også utskipet trelast fra Bergen. Liberalismens ideer og britenes opphevelse av Navigasjonsakten 1849 førte til oppsving i bergensk skipsfart, da det nå var mulig å la handelsflåten gå i fraktfart samtidig som den fremdeles avviklet byens eksport og import. Dessuten holdt industrien og dermed teknologien sitt inntog (tekstil og konfeksjon, mekaniske verksteder, handelsmøller, småindustri, vann- og gassverk, private dampskipsselskaper for fast rutefart), og i tillegg kom nydannelser i det økonomiske liv (private banker og assuranseselskaper, ny børsbygning) og den første moderne sentrumsregulering etter en brann 1855. Dette er grunnlaget for videre vekst frem til 1914. Byutvidelser i 1877 og 1914 da henholdsvis Bergen landdistrikt (Domkirken og Korskirkens landsogn) og Årstad ble innlemmet. Etter den første verdenskrig ble Bergen rammet av økonomiske kriser. Fallitter, stengte industrianlegg og skip i opplag kom i tillegg til følgene av en storbrann 1916. Fra 1935 opplevde næringslivet en avgjort bedring, men den annen verdenskrig med okkupasjonen påførte byen skader som målt i pengeverdi lå høyere enn i noen annen norsk by. Også tallet på drepte og sårede var høyt i Bergen og Laksevåg. Ved krigens slutt lå bygningene på Bergenhus, Nykirken og Tollboden i ruiner. Det tok forholdsvis lang tid å gjenreise disse fortidsminnene.

Kort historisk oversikt

En rekke branner har herjet Bergen fra middelalderen og frem til vår egen tid. Etter de fleste brannene ble bebyggelsen gjenreist hovedsakelig i samme form som tidligere, men enkelte storbranner (se nedenfor) satte varige spor etter seg i form av nye byplaner og andre større endringer i bybildet.

Middelalderen

1500- og 1600-tallet

1700-tallet

1800-tallet

1900-tallet

Anbefalt litteratur