Spanias litteratur

De eldste litterære tekster man kjenner på spansk, er de såkalte jarchas (eller kharjas); små kjærlighetsdikt skrevet i det mauriske Spania på den spanske dialekten mozarabisk. De eldste kan dateres til rundt 1040. Det store nasjonaleposet, Poema de mío Cid, fra midten av 1100-tallet, handler om Rodrigo Díaz de Vivars («El Cid») kamp mot maurerne.

1200-tallet

Den eldste representant for den «lærde» dikterskole, «mester de clerecía», og den første navngitte spanske forfatter, er Gonzalo de Berceo, som skrev Maria-legender og helgenbiografier på aleksandrinervers. Under Alfons 10 den vises regjeringstid (1252–1284) hadde spansk litteratur en rik blomstringsperiode. Da ble grunnlaget lagt for prosastilen. Fra 1251 er Calila e Dimna, en oversettelse over arabisk av den indiske fabelsamlingen Panchatantra. Kong Alfons lot skrive den første Crónica General (påbegynt 1270) over Spanias historie, og verdenshistorien General Estoria (1272–1280).

1300-tallet

Den spanske prosa utviklet seg videre gjennom forfattere som infanten Juan Manuel med sin samling didaktiske fortellinger, El conde Lucanor (1330–1335). Den mest berømte spanske ridderroman, Amadís de Gaula, regnes å stamme fra første halvdel av 1300-tallet. Den ypperste dikter fra denne tiden er imidlertid Juan Ruiz, også kjent som Arcipreste de Hita, forfatter av det lyrisk-satiriske diktet Libro de buen amor (1330–1343), et hovedverk i spansk middelalderlitteratur.

1400-tallet

Kong Johan 2 av Castillas regjeringstid (1419–1454) betegnet en ny blomstringsperiode for litteraturen. En av de mest markante skikkelser i tidens åndsliv var markien av Santillana. Andre diktere fra samme periode er Alfonso Martínez de Toledo (1398–1466), kalt Arcipreste de Talavera, forfatter av diktet El Corbacho (1438), en satire over kvinner inspirert av italienske Giovanni Boccaccio. Fra denne tiden stammer de første antologier, kalt cancioneros, over samtidens hoffdiktere. Den mest kjente av disse samlingene er Cancionero de Baena (1445). Omtrent samtidig begynte man å utgi samlinger av romances, såkalte romanceros. I 1476 skrev Jorge Manrique sine Coplas, som regnes som de ypperste lyriske dikt i spansk middelalderlitteratur.

Ferdinand og Isabellas regjeringstid (1474–1504) markerte overgangen mellom middelalder og renessanse. Karakteristisk for perioden er hovedverket La Celestina (1499) av Fernando de Rojas, en dramatisert roman hvor idealisme og krass realisme stilles mot hverandre. Med sine dramatiserte églogas (hyrdespill), publisert 1496, regnes Juan del Encina for det spanske teaters patriark.

1500-tallet

Om perioden 1500–1700 bruker litteraturhistorikerne betegnelsen «la edad de oro» (gullalderen). Innen prosaen førte oppdagelsen og erobringen av Amerika til en rekke ypperlige øyenvitneberetninger, av blant andre Hernán Cortés, Bernal Díaz del Castillo og Bartolomé de Las Casas. Utgivelsen av ridderromanen Amadís de Gaula i 1508 fremkalte en rekke etterligninger og fortsettelser. Den anonyme romanen La Vida de Lazarillo de Tormes (1554) gir den første prøve på den pikareske sjanger (se pícaro). Omtrent samtidig utkom den første hyrderomanen på spansk, Los siete libros de la Diana (1558–1559) av Jorge de Montemayor. Den øvde stor innflytelse på senere europeisk hyrdelitteratur.

Blant andre fremstående prosaforfattere bør nevnes Antonio de Guevara og religiøse forfattere som Juan de Valdés og mystikeren Santa Teresa de Jesús. Renessansens første betydningsfulle lyriker er Garcilaso de la Vega, som var inspirert av Francesco Petrarca og dyrket de italienske versformene. Denne stilen ble ført videre av augustinermunken Luis de León og mystikeren San Juan de la Cruz (den hellige Johannes av Korset). Humanisten Fernando de Herrera betegner overgangen til barokkens dikterstil. Det episke dikt har som hovedverk La Araucana (1569–1589) av Alonso de Ercilla, og handler om de spanske erobrernes kamper mot de innfødte i Chile.

Dramaet ble i renessansen utviklet videre i retning av et nasjonalt teater av forfattere som Lope de Rueda, særlig kjent for sine pasos (farseaktige enaktere), og Juan de la Cueva, som frigjorde teateret fra de klassiske regler.

1600-tallet

Den pikareske romanen Guzmán de Alfarache (1599–1604) av Mateo Alemán gav støtet til en rekke lignende romaner. I 1604 skrev Francisco de Quevedo den første versjonen av sin Historia de la vida del Buscón llamado don Pablos (utgitt i 1626), og i 1618 utkom La vida del escudero Marcos de Obregón av Vicente Espinel. Miguel de Cervantes Saavedra gav i 1605 ut første del av romanen El ingenioso hidalgo don Quijote de la Mancha; andre del utkom i 1615. Verket var ment som en parodi på ridderromanenes usannsynlige eventyr og oppstyltede stil, men utviklet seg underveis til å bli en allsidig skildring av det spanske samfunn og en psykologisk studie av de to hovedpersonene. Mange litteraturhistorikere betrakter Don Quijote som den første moderne roman. Cervantes var også gullalderens fremste novelleforfatter med sine Novelas ejemplares (1613). To andre romaner fra denne perioden bør nevnes: den satiriske El diablo cojuelo (1641) av Luis Vélez de Guevara og den allegoriske El criticón (1651–1657), hovedverket til Baltasar Gracián y Morales.

Den forfatter som gav det spanske nasjonaldrama sin endelige form, var Lope de Vega Carpio. Hans tidligste skuespill kan dateres til 1580-årene, men hovedverkene, blant annet Fuenteovejuna (cirka 1614), er fra 1600-tallet. Lope de Vega dannet skole, og til denne hører blant andre Guillén de Castro, den ovenfor nevnte Luis Vélez de Guevara, Tirso de Molina, forfatter av det opprinnelige «Don Juan»-dramaet, og Juan Ruiz de Alarcón. Etter Lope de Vegas død overtok Pedro Calderón de la Barca hans plass som den fremste dramatiker. Blant hans hovedverker er La vida es sueño (Livet er drøm, 1635). Han fullendte dessuten den særspanske dramatiske sjangeren kalt autos sacramentales, allegorisk-religiøse enaktere oppført under Kristi legemsfest. Til Calderóns dramatikerskole hører blant andre Francisco de Rojas Zorrilla og Agustín Moreto.

Tendensen til en forfinet og eksklusiv ordbruk og en friere ordstilling i poesien, etter latinsk mønster, som man hadde sett hos Herrera, nådde sitt høydepunkt hos den store barokke dikteren Luis de Góngora. Stilen ble kalt culteranisme eller gongorisme. To andre av 1600-tallets fremste lyrikere er Lope de Vega og Francisco de Quevedo. Av disse representerer Quevedo den andre dominerende stilretningen, conceptisme, som la hovedvekten på ordspill og en overraskende metaforbruk. Retningens teoretiker er Baltasar Gracián.

1700-tallet

Etter Calderóns død i 1681 forfalt spansk litteratur raskt. Det følgende århundret frembrakte få betydelige forfattere. Benediktinermunken Benito Jerónimo Feijoo y Montenegro ville med sine populariserende essayer gjøre vitenskapens resultater kjent i Spania. José Francisco de Isla latterliggjorde sin tids oppstyltede prekenmaner i den burleske romanen Fray Gerundio (1758–1768). Den franske kulturs innflytelse viser seg blant annet i Cartas marruecas av José Cadalso og i skuespillene til Leandro Fernández de Moratín. En av århundrets største personligheter, Gaspar Melchor de Jovellanos, skrev dikt og skuespill, men er først og fremst kjent for en rekke betydelige sosialpolitiske verker.

1800-tallet

Etter Ferdinand 7s død i 1833 vendte mange emigrantforfattere, som dramatikeren, hertugen av Rivas og lyrikeren José de Espronceda tilbake til hjemlandet, noe som førte til et gjennomslag for den romantiske bevegelsen i Spania. Andre forfattere er dramatikeren José Zorrilla og den skarpe samfunns- og kulturkritikeren Mariano José de Larra. Bevegelsen strakte seg inn i 1860-årene med senromantikerne Gustavo Adolfo Bécquer, 1800-tallets fremste lyriker, og Rosalía de Castro. Fra midten av århundret fikk romanen på ny et oppsving. Cecilia Böhl de Faber (psevdonym Fernán Caballero) skrev romantiske folkelivsskildringer fra Andalucía. Romanene til Pedro Antonio de Alarcón er polemiske og moraliserende, Juan Valera utmerket seg i den psykologiske roman, mens José María de Pereda først og fremst er hjemstavnsdikter.

1800-tallets største romanforfatter er imidlertid Benito Pérez Galdós, som i en realistisk form behandlet historiske, psykologiske og religiøs-etiske motiver. Emilia Pardo Bazán og Leopoldo Alas (pseudonym Clarín) er de eneste forfattere av betydning som forsvarer naturalismen. Armando Palacio Valdés er en typisk representant for 1800-tallets borgerlige roman, mens José Echegaray oppnådde stor popularitet med sine nyromantiske tendensdramaer (tildelt Nobelprisen i 1904). 1800-tallets største kulturhistoriker er Marcelino Menéndez y Pelayo.

1900-tallet

Vicente Blasco Ibáñez, med en produksjon som hovedsakelig tilhører 1900-tallet, er ennå en typisk 1800-tallsforfatter, med realistiske folkelivsskildringer og tendensromaner. Tapet av Spanias siste oversjøiske kolonier i 1898 fremkalte en strømning av selvransakelse og samfunnskritikk som munnet ut i en ny oppfatning av landets vesen og rolle i europeisk kultur. Man finner de varige verdier i Spanias, og særlig Castillas, landsbyer og deres befolkning. Denne såkalte «98-generasjonen», hvis forløper er Ángel Ganivet med sitt Idearium español (1897), oppviser en rekke fremragende forfattere som Miguel de Unamuno, som dyrket alle sjangere, romanforfatterne Pío Baroja og José Martínez Ruiz (pseudonym Azorín), lyrikeren Antonio Machado og kulturhistorikeren Ramón Menéndez Pidal. På samme tid er det andre forfattere som lar seg inspirere av den spanskamerikanske estetiserende «modernista»-bevegelsen, for eksempel Ramón María del Valle-Inclán i sin første periode, og Juan Ramón Jiménez. Utenfor begge disse retninger står skuespillforfatteren Jacinto Benavente (tildelt Nobelprisen i 1922).

Omkring første verdenskrig gjorde en ny generasjon seg bemerket, spesielt innen prosaen. Concha Espina skrev realistiske, og Ramón Pérez de Ayala ironiske og samfunnskritiske romaner. Utmerkede essayister var filosofen José Ortega y Gasset, journalisten og diplomaten Salvador de Madariaga og kulturhistorikeren Américo Castro. Til samme generasjon hører Ramón Gómez de la Serna, som sluttet seg til mange av avantgarde-kunstretningene fra mellomkrigsårene. Omkring 1916 forlot Juan Ramón Jiménez definitivt «modernista»-stilen og skapte en enkel og «naken» poesi. I de følgende år inspirerte og støttet han en ny diktergruppe som er blitt kalt «1927-generasjonen» fordi de gikk sammen om å feire 300-årsdagen for Luis de Góngoras død. Blant disse lyrikerne bør nevnes Pedro Salinas, Jorge Guillén, Gerardo Diego, Vicente Aleixandre (tildelt Nobelprisen i 1977), Dámaso Alonso, Federico García Lorca, også kjent som dramatiker, Rafael Alberti og Luis Cernuda.

I forbindelse med borgerkrigen drog flere av disse forfatterne i eksil, hvor de fortsatte å dikte. Det samme gjorde romanforfatterne Arturo Barea, Ramón José Sender og dramatikeren Alejandro Casona. Andre forfattere ble igjen i Spania, som lyrikerne Luis Felipe Vivanco, Leopoldo Panero, Gabriel Celaya og, som den betydeligste, Miguel Hernández. Til samme generasjon hører essayistene José Luis Aranguren, Julián Marías og Gonzalo Torrente Ballester, som i 1960-årene også gjorde seg gjeldende som romanforfatter med blant annet La Saga/Fuga de JB.

Tiden etter borgerkrigen

I 1940-årene vendte man tilbake til den realistiske og pikareske romantradisjon. Siden sensuren ikke tillot at avvikende meninger om politikk eller moral fikk komme til uttrykk, kunne samfunnskritikk bare antydes. Den fremste romanforfatteren i denne perioden er Camilo José Cela, som slo igjennom med sin roman La familia de Pascual Duarte (1942). Andre romanforfattere i 1940-årene er Carmen Laforet, Francisco García Pavón (1919–1989), også kjent for sine noveller, og Miguel Delibes, som særlig behandler forholdet mellom individ og samfunn.

Fra midten av 1950-årene vant den sosiale og dokumentariske roman innpass, med forfattere som Rafael Sánchez Ferlosio med El Jarama (1955) og Juan Goytisolo. På samme tid gjorde Ana María Matute seg bemerket for sine poetiske og psykologiske barneskildringer. Under påvirkning fra utlandet begynte man i 1960-årene igjen å eksperimentere med nye former. Et sentralt verk er Tiempo de silencio (1962) av Luis Martín-Santos (1924–1964), som fikk betydning både for etablerte og yngre forfattere.

Blant senere års romanforfattere kan nevnes Carmen Martín Gaite, Juan Benet Goitia med Volverás a Región, Juan Marsé, Luis Goytisolo, Eduardo Mendoza med blant annet Mysteriet i den forheksede krypt (1985) og Miraklenes by (1988), José María Guelbenzu og Rosa Montero. Etter hvert ble de spanske romanforfatterne mer og mer opptatt av å skrive romaner med en spennende intrige. Manuel Vázquez Montalbán, Juan José Millás, Soledad Puértolas (født 1947), Javier Marías, Julio Llamazares, Antonio Muñoz Molina og Almudena Grandes (født 1960) er noen av forfatterne som publiserte romaner i 1980-årene, preget av litterær postmodernisme og der den sosiale politikken og den litterære eksperimenteringen ikke spilte hovedrollen. Karakteristisk for 1980-årene er kriminalromanens suksess i Spania, og at spanske forfattere også skrev noen av dem.

Fra 1990-årene eksisterer en lang liste av unge spanske forfattere som skriver romaner hvor moderne problematikk fra urbane miljøer er hovedtemaet. Rockemiljøet, alkohol- og narkotikamisbruk, intimitet og folkelivsskildring er noen stikkord som karakteriserer den nyeste spanske fortellerkunsten. Ray Loriga (født 1967), Martín Casariego (født 1962), Lucía Etxebarría (født 1966), Francisco Casavella (1963–2008) og José Ángel Mañas (født 1971) er noen av disse nye forfatterne. Et nytt fenomen innen spansk litteratur er produksjon av internasjonale bestselgere som for eksempel Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón (født 1964) og enkelte romaner av Arturo Pérez-Reverte.

Hovednavn i spansk etterkrigsteater er Antonio Buero Vallejo, med sine realistiske og symbolske tragedier, og Alfonso Sastre, med sine sosiale proteststykker. Innen komedien skiller Miguel Mihura (1905–1977) seg ut med sine til dels absurdistiske stykker. Den sosiale tendens blir ført videre av Lauro Olmo (1922–1994), José Martín Recuerda (1926–2007), Carlos Muñiz (1927–1994), Antonio Gala (født 1930) og Ana Diosdado (1938–2015), mens Fernando Arrabal, bosatt i Frankrike, er den av de nålevende spanske dramatikere som er mest kjent utenfor landets grenser.

1940-årenes lyrikk har nyromantiske, til dels religiøse trekk, for eksempel hos José Luis Hidalgo (1919–1947) og Carlos Bousoño (1923–2015). Fra omkring 1950 får man en mer sosialt orientert tendens, uttrykt hos blant andre Gabriel Celaya, Blas de Otero (1916–1979), José Hierro, og noe senere hos José Ángel Valente (1929–2000), Jaime Gil de Biedma, Francisco Brines, Claudio Rodríguez (1934–1999), Ángel González (1925–2008) og José Manuel Caballero Bonald (født 1926). I 1960-årene finner man hos de såkalte novísmos en større interesse for den poetiske uttrykksform, for eksempel hos Manuel Vázquez Montalbán, Pere Gimferrer (født 1945), Guillermo Carnero (født 1947) og Luis Antonio de Villena (født 1951). I de siste årene har de såkalte poetas de la experiencia overtatt hegemoniet. Den viktigste poeten i denne gruppen er Luis García Montero (født 1958).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg