Emigrant, utvandrer, flyktning til et fremmed folk.

Emigrant betegner særlig politiske og religiøse flyktninger som gjennom tidene har måttet forlate sine hjemland. Man finner emigranter både i oldtiden og i middelalderen. En større rolle spiller de først under kampen mellom protestantismen og katolisismen på 1500- og 1600-tallet. Særlig viktige er utvandringen av nederlendere til England på 1500-tallet, puritanernes utvandring til Amerika på 1600-tallet og de franske hugenotters utvandring til Nederland, England og Preussen etter opphevelsen av det nantiske edikt (1685). 

Mislykkede liberale og nasjonale revolusjoner på 1800-tallet førte til at tyske, italienske, polske og ungarske emigranter slo seg ned i Sveits, Belgia, London og Paris. Under Napoleon 3 og etter Pariskommunen var det også tallrike franske emigranter. Fra ca. 1870 var revolusjonære russiske emigranter den største gruppen. Gjennom størsteparten av 1800-tallet utgjorde emigrantene et forholdsvis lite antall aktive politikere.

Ordet brukes også om europeiske utvandrere til oversjøiske land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.