Allerede de romerske keisere kjente til spansk dans, gjennom dansepiker fra Cádiz i Andalucía som på 400-tallet var kjent i Roma for sine dansekunster. Den særegne spanske dansetradisjonen avspeiler landets forskjellige regioner og folkeslag, men har også bånd til nordafrikansk og orientalsk dans og musikk.

Spansk dans forbindes først og fremst med andalusisk tradisjon. Flamenco eller rettere sagt baile flamenco, i motsetning til sangen cante flamenco som denne danseformen alltid er intimt forbundet med, har opplevd en renessanse som utgjør en viktig, om enn spesiell del av vestens dansekultur. Med sine røtter til både maurisk og arabisk dans, så vel som gjennom de spanske sigøynere også tilbake til nordindiske danseformer, er den spanske flamenco et levende bevis på at dansekunsten kan overvinne både tid og avstand. Flamenco har mange forskjellige former, dels som et resultat av påvirkning fra andre spanske folkedanser, dels på grunn av at den skal avspeile de tre hovedtypene av sang: cante grande, som inkluderer den dramatiske cante jondo og som ofte forbindes med de spanske sigøynerne, den noe mindre alvorlige cante intermedio og den lystige cante chico. En form for flamenco er fandango, som vant stor popularitet over hele Andulucía på 1700-tallet og som sannsynligvis er influert av så vel søramerikansk dans som den nordspanske jota. Det finnes derfor forskjellige regionale former av fandango over store deler av Sør-Spania under andre navn, f.eks. rondera i traktene rundt Ronda, malagueña i Málaga og granadinas i Granada.

I motsetning til klassisk ballett eller andre former for europeisk scenedans søker ikke flamenco-danseren å skape en illusjon av letthet gjennom bevegelser bort fra selve legemet. Flamenco-danserens utgangspunkt er alltid kroppens torso og forholdet til føttene og hendene; kroppen holdes forholdsvis rolig på ett sted, bevegelsen skjer rundt kroppens akse. De mannlige danserne markerer den taktfaste rytmen med avvekslende slag mot gulvet med hæl og tå, den såkalte zapateado, mens kvinnene mer konsentrerte seg om hånd- og armbevegelsene, som spiller en stor rolle for dansens uttrykk, på en måte som har likhetspunkter med orientalsk og nordafrikansk dans. Da flamenco kom på moten på 1800-tallet, forandret den gradvis karakter. Omkring i Europa ble det fremført såkalt spansk dans av dansere med minimal kjennskap til den ekte flamenco, og dansen, med særlig vekt på kastanjettakkompagnementet, ble forvandlet til et popularisert og spektakulert shownummer som hadde liten sammenheng med den gamle spanske dansetradisjonen.

Forskjellige regionale danseformer, som f.eks. Aragóns jota, Cataluñas sardana, Castillas seguidillas og dansene fra de baskiske provinsene, utgjør bare en del av den gamle folkekunsten. Religiøse dansetradisjoner har overlevd i Sevilla, hvor korguttene på visse kirkelige høytidsdager fremfører en dans fremfor katedralens høyalter. Det ble tidlig opprettet danseskoler hvor profesjonelle dansemestere underviste adelen og det høyere borgerskap i mer høviske utgaver av folkedansene, som bolero og den beslektede cachucha, men også i danser med annen opprinnelse. Middelalderens og renessansens hoffdanser som pavanen eller sarabanden har likeledes sammen med den mer teatrale dansetradisjonen som oppstod i den spanske operetteformen zarzuela, hatt stor betydning for den senere spanske kunstdans.

Den rike nasjonale dansetradisjonen har vært et hinder for utviklingen av klassisk ballett, som lenge stort sett bare eksisterte i form av mindre ensembler. Utviklingen av klassisk ballett i Spania på 1900-tallet skyldes først og fremst kjente dansepersonligheter som La Argentina, La Argentinita og hennes søster Pilar López. Det var La Argentinita og Pilar López som gav opptakten til et mer profesjonelt danseteater. Den som har hatt størst betydning for dannelsen av et kompani som bygger på både klassisk og spansk dansetradisjon, er Antonio Ruiz Soler, som under kunstnernavnet Antonio sammen med sin kusine Rosario (Florencia Pérez Prodilla) turnerte verden over. Det var spesielt hans arbeid for å forene de to forskjellige former for dans i et nasjonalt kompani som har hatt betydning for dannelsen av Den Kongelige Spanske Nasjonalballett i 1978.

Nåtidens dansemiljø omfatter ikke bare de klassiske spanske danseformer, men også klassisk ballett og i stadig større grad moderne dans. Sistnevnte har til en viss grad tatt opp i seg elementer fra tradisjonell spansk dans og omvendt. Antonio Gades har gjennom sitt kompani og sin koreografi søkt nye veier, blant annet gjennom samarbeid med filmregissøren Carlos Saura, i verk som f.eks. Blodbryllupet og Carmen. Moderne dansegrupper som Ballet Contemporani de Barcelona og Valencias to moderne ensembler er andre eksempler på at også denne form for dans er vel etablert i Spania. Det finnes også en rekke folkloristiske ensembler, og det blir arrangert en rekke årlige dansefestivaler.

Les mer om Arkitektur i Spania, Film i Spania, Kunst i Spania og Teater i Spania.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.