Musikk i Spania

Opptreden med folkedansen sevillanas på festiavlen Feria de Abril i Sevilla, 2017.
Av .

Artikkelstart

Spansk musikk har en viktig plass i europeisk og latinamerikansk musikkhistorie, spesielt gjennom innflytelsen fra flamenco og den klassiske gitartradisjonen.

Musikklivet i Spania er fra gammelt av karakterisert ved stor regional variasjon og nær kontakt mellom folketradisjon og elitekultur. Den eldre enstemmige folkesangen omfatter ballader, åndelige middelalderviser, vuggesanger, kjærlighets- og klagesanger. Eldre folkemusikkinstrumenter er sekkepipe, enhåndsfløyte og tromme. Populære sangformer med gitarakkompagnement – aragonesisk jota og andalusisk cante hondo – er ikke så gamle, men danner grunnlaget for vår tids flamenco og fandango.

Den kristne mozarabiske kirkesangen fra middelalderen ble på 1000-tallet fortrengt av den gregorianske. Flerstemmig musikk ble tidlig dyrket, og allerede fra 1100-tallet var klosteret Santiago de Compostela et viktig sentrum for utviklingen av polyfoni. I senmiddelalderen blomstret enstemmige viser, cantigas. Under maurernes herredømme på Den iberiske halvøya fra 711 til 1492 oppstod en andalusisk høykultur med sentrum i Granada. Gjennom maurerne ble det opprinnelig arabiske instrumentet lutt (oud) innført til Spania, noe som la grunnlaget for utviklingen av gitar og andre strengeinstrumenter.

Gullalderen i spansk kunstmusikk var på 1500-tallet. Vokalkomponistene Cristóbal de Morales og Tomás Luis de Victoria og orgelmesteren Antonio de Cabezón regnes blant Europas ledende tonekunstnere på denne tiden. Vihuela de mano, en gitar-type, var meget populær både i folke- og kunstmusikken, og gitarmusikken ble via den spanske besittelsen Napoli spredt til andre europeiske land. På 1600-tallet oppstod zarzuela (et slags syngespill), og spanske folkedanser som folia, sarabande og chacona ble utviklet til viktige instrumentalformer i europeisk barokkmusikk.

På 1700-tallet dominerte italienerne musikklivet, men også komponister som Domenico Scarlatti og Luigi Boccherini gjorde bruk av spanske uttrykksformer i sin musikk. Mot slutten av 1800-tallet skapte nasjonale strømninger ny vekst i musikklivet med Felipe Pedrell som ledende skikkelse. Ved sin lærergjerning fikk han avgjørende innflytelse på mer fremtredende komponister som Isaac Albéniz, Enrique Granados og Manuel de Falla. På 1900-tallet ble spansk kunstmusikk fornyet gjennom impulser fra internasjonal modernisme og fra omkring 1950 fra Darmstadtskolen og serialismen, med serialisten Luis de Pablo som foregangsmann. En av Spanias mest betydelige komponister fra det 1900-tallet var Joaquín Rodrigo, som utviklet en konservativ, nasjonal stil inspirert av spanske folkedanser og tidligere tiders komponister.

Fremragende utøvere som også komponerte for sitt instrument var Pablo de Sarasate (fiolin), Fernando Sor og Francisco Tárrega (gitar). Gjennom sitt virtuose og klangfulle spill ga Andrés Segovia gitaren en plass på konsertpodiet verden over og inspirerte en rekke komponister til å skrive verk for dette instrumentet. Blant senere betydelige utøvere er tenorene Plácido Domingo og José Carreras, sopranene Montserrat Caballé og Victoria de los Ángeles, mezzosopranen Teresa Berganza, pianisten Alicia de Larrocha, dirigenten Rafael Frühbeck de Burgos, gambisten og dirigenten Jordi Savall og gitaristen Paco de Lucía.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg