Spansk musikk har en viktig plass i europeisk og latinamerikansk musikkhistorie, der flamencoen og den klassiske gitartradisjonen står sentralt. 

Musikklivet er fra gammelt av karakterisert ved regional variasjon og nær kontakt mellom folketradisjon og elitekultur. Den eldre enstemmige folkesangen omfatter ballader, åndelige middelalderviser, vuggesanger, kjærlighets- og klagesanger. Vanlige instrumenter er sekkepipe, enhåndsfløyte og tromme. Populære sangformer med gitarakkompagnement – aragonesisk jota og andalusisk cante hondo – er ikke så gamle, men danner grunnlaget for vår tids flamenco og fandango.

Den kristne mozarabiske kirkesangen fra middelalderen ble på 1000-tallet fortrengt av den gregorianske. Flerstemmig musikk ble tidlig dyrket, og allerede fra 1100-tallet var klosteret Santiago de Compostela et viktig sentrum for polyfoni. I senmiddelalderen blomstret enstemmige viser, cantigas. Gjennom maurernes velde ble arabiske instrumenter som blant annet lutt og orgel innført til Spania og Europa.

Gullalderen i spansk musikk var på 1500-tallet; vokalkomponistene Cristóbal de Morales og Tomás Luis de Victoria og orgelmesteren Antonio de Cabezón regnes blant Europas ledende tonekunstnere på denne tiden. Vihuela de mano, en gitar-type, var meget populær både i folke- og kunstmusikken, og gitarmusikken ble via den spanske besittelsen Napoli spredt til andre europeiske land. På 1600-tallet oppstod zarzuela (et slags syngespill), og spanske folkedanser som folia, sarabande og chacona ble utviklet til viktige instrumentalformer i europeisk barokk.

På 1700-tallet dominerte italienerne musikklivet, men også komponister som Domenico Scarlatti og Luigi Boccherini gjorde bruk av spanske uttrykksformer i sin musikk. Mot slutten av 1800-tallet skapte nasjonale strømninger ny vekst i musikklivet med Felipe Pedrell som ledende skikkelse. Ved sin lærergjerning fikk han avgjørende innflytelse på mer fremtredende komponister som Isaac Albéniz, Enrique Granados og Manuel de Falla. De siste tiårene er spansk kunstmusikk fornyet gjennom impulser fra serialisme og internasjonal modernisme, med serialisten Luis de Pablo som foregangsmann.

Fremragende utøvere som også komponerte for sitt instrument var Pablo de Sarasate (fiolin), Fernando Sor og Francisco Tárrega (gitar). Andrés Segovia gav gjennom sitt klangfulle gitarspill gitaren en plass på konsertpodiet verden over og inspirerte en rekke komponister til å skrive verker for dette instrumentet. Blant senere betydelige utøvere er tenorene Plácido Domingo og José Carreras, sopranene Montserrat Caballé og Victoria de los Ángeles, mezzosopranen Teresa Berganza, dirigenten Rafael Frühbeck de Burgos, gambisten og dirigenten Jordi Savall og gitaristen Paco de Lucía.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.