Aleksandriner, fransk versemål, første gang brukt i et heltedikt om Aleksander den store (ca. 1180). I fransk litteratur ble aleksandriner mye brukt fra renessansen til romantikken, og var det viktigste versemålet på 1600-tallet. De klassiske franske tragedier benytter dette versemålet. Verset består av 12 uttalte stavelser, og i dets klassiske form har det fast cesur etter 6. stavelse. Todelingen av verset gir lett rom for antitetiske uttrykk. Versene bindes i regelen sammen to og to med enderim, vekslende mellom mannlig og kvinnelig rim fra verspar til verspar (AAbbCCdd). Men andre rimmønstre forekommer også.

Overført til germanske språk er aleksandrineren jambisk (6 jamber med cesur etter 6. stavelse). I dansk-norsk litteratur ble aleksandrineren innført av A. C. Arrebo, og eksempler på bruk av den er Holbergs Peder Paars og Wessels Kierlighed uden Strømper.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.