Aleksandriner er et fransk versemål. Det ble første gang brukt i et heltedikt om Aleksander den store fra rundt 1180. I fransk litteratur ble aleksandriner mye brukt fra renessansen til romantikken, og var det viktigste versemålet på 1600-tallet. De klassiske franske tragediene benytter dette versemålet.
Faktaboks
- Uttale
- aleksandrˈiner
Verset består av tolv uttalte stavelser, og i dets klassiske form har det fast cesur etter sjette stavelse. Todelingen av verset gir lett rom for antitetiske uttrykk. Versene bindes som regel sammen to og to med enderim, vekslende mellom kvinnelig og mannlig rim fra verspar til verspar (AAbbCCdd). Men andre rimmønstre forekommer også.
Overført til germanske språk er aleksandrineren jambisk: seks jamber med cesur etter sjette stavelse. I dansk-norsk litteratur ble aleksandrineren innført av Anders Christenssøn Arrebo, og eksempler på bruk av den er Ludvig Holbergs Peder Paars og Johan Herman Wessels Kierlighed uden Strømper.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.