I religionene er mystikk en betegnelse på en opplevelse av forening med Gud eller tilværelsens dypeste, innerste virkelighet. Til forskjell fra tro i betydningen å holde noe for sant, for eksempel Guds ord slik det kommer til uttrykk i Bibelen, er mystikk derfor en erfaring av nærhet til eller enhet med det guddommelige.
Denne enhetsopplevelsen beskrives ofte som et møte i sjelens innerste med noe større enn en selv. Det dreier seg om en følelse av at til tross for at man er ufullkommen og lever i synd, er man fullkommengjort. Denne formen for mystikk er derfor kalt innvendighetsmystikk.
Et eksempel på en beskrivelse av et møte med Gud i det indre finner vi i en tekst av den spanske mystikeren Johannes av korset (San Juan de la Cruz):
«Dersom nå sjelen foretar seg det den bør gjøre, nemlig å rense seg for alt av flekker og urenheter som tilhører det skaptes verden, noe som igjen betyr å forene sin vilje fullstendig og på fullkomment vis med Guds vilje – for å elske Gud er å strebe etter å frigjøre seg fra og avkle seg alt som ikke er Gud – da vil sjelen bli opplyst og omskapt til Gud, og Gud gir sjelen sitt overnaturlige vesen på en slik måte at at den synes å være Gud selv og eie det samme som Gud selv eier.» (Oppstigningen til Karmel II. Oversatt av Kari Näumann)
Det finnes også beskrivelser av møter med det guddommelige i naturen. Dette kalles gjerne naturmystikk. Det karakteristiske ved naturmystikken er opplevelsen av en indre enhet i naturens mangfold. Steiner, planter og dyr ses da som omfattet av eller gjennomtrengt av en guddommelig kraft.
I en tekst av den franske jesuittpateren Teilhard de Chardin beskrives det guddommelige liv i naturen som en ild:
«Uten rystelse, uten torden, har flammen opplyst alt innvendig fra. Helt fra hjertet av det minste atom til energien i de mest universelle lover, har den tatt i besittelse, individuelt som helhet, hvert element, hver drivkraft, hver forbindelseslinje i vårt Kosmos, så naturlig at man kunne tro at det var kommet i brann av seg selv.» (Messe for all jorden. Oversatt av Emil Boyson)
Noen søker å forberede opplevelsen av forening ved forskjellige teknikker som for eksempel kontemplasjon og meditasjon. I noen tilfeller brukes det også stimulerende stoffer i forsøkene på å nå den mystiske opplevelsen. Men det finnes også eksempler på at den mystiske erfaringen er spontan, det vil si at den kommer plutselig uten noen forberedelse.
I beskrivelsene av enhetserfaringen legges det som regel stor vekt på at opplevelsen egentlig ikke lar seg beskrive. Den fremstilles som noe som verken lar seg bestemme med ord eller fornuftens begreper. Den er i siste instans uutsigelig. Når mystikerne likevel forsøker å gi uttrykk for det de har opplevd, tyr de til antydninger eller paradokser. Erfaringen kan for eksempel beskrives som møtet med et «lysende mørke».
Mange har vært opptatt av at mystikken i de ulike religionene har mange fellestrekk. Det legges da vekt på det uutsigelige, på dette «noe» som overgår alt vi kan forestille oss. Mange har derfor ment at mystikken er det som er felles for de ulike religionene, at den er «religionen i religionene».
På tross av fellestrekkene i den religiøse mystikken, er den også bestemt av hver enkelt religions lære. Oppfatningen av for eksempel guddommens karakter vil dominere tolkningen av opplevelsen. Den vil også være bestemmende for de forventningene som går forut for opplevelsen og dermed sette sitt preg på opplevelsens erkjennelsesmessige side. Selv om mystikk derfor kan sies å være et grunnleggende aspekt ved religion i sin alminnelighet, vil den samtidig være spesifikk for hver enkelt religion.
Hvor mye vekt den enkelte religionen legger på mystikk, er avhengig av religionens lære for øvrig. Både buddhismen og mange retninger innen hinduismen, for eksempel vedanta og yoga, forutsetter en direkte opplevelse av det som oppfattes som tilværelsens dypeste virkelighet. Det samme gjelder mystikere i senantikken, som Plotin. I islam er mystikken derimot stort sett begrenset til sufismen.
Kristendommen rommer ulike holdninger til mystikk. I den katolske kirke spiller den en anerkjent, men ikke sentral rolle. Blant den katolske kirkens betydeligste mystikere kan nevnes Bernhard fra Clairvaux, Mester Eckhart og San Juan de la Cruz (Johannes av Korset).
I de protestantiske kirkene (med unntak av kvekerne) spiller mystikk en lite fremtredende rolle, selv om betydelige mystikere, for eksempel Jakob Böhme, har hatt protestantisk bakgrunn. Det er karakteristisk for vestlig kristendom at den mystiske opplevelsen ofte er sterkt emosjonelt preget (som hos for eksempel Teresa av Avila).
I de ortodokse kirkene blir den mystiske opplevelsen tillagt en sentral rolle idet mystikk, teologi og liturgi er uløselig knyttet til hverandre.
I de religionene der gudsbegrepet står sentralt, blir den mystiske opplevelsen tolket dels som nærhet til Gud, dels som enhet med Gud. Av denne grunn er mystikere fra tid til annen kommet i konflikt med de religiøse myndigheter der hvor guddommens radikale forskjell fra mennesket blir betont i den offisielle teologi, og både innenfor vestlig kristendom og i islam er mystikere tidvis blitt forfulgt.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.