Mystikk, umiddelbar, direkte opplevelse av tilværelsens dypeste virkelighet, av naturens enhet og harmoni, eller av kontakt med en guddom. Fikk i senantikken betydning av «kontemplasjon av den høyeste virkelighet», og i den kristne kirke, «skjult betydning i den hellige skrift og i sakramentene». Denne opplevelsen kan være spontan eller forberedt ved hjelp av forskjellige teknikker, og kan finne sted innen rammen av en religiøs tradisjon eller uavhengig av ethvert religiøst system.

Mystikk i betydningen «intuitiv fornemmelse av enhet og harmoni» kan oppstå spontant, f.eks. i forbindelse med naturopplevelser. Dette er beskrevet av mange diktere (f.eks. Olav Aukrust). Både en slik naturmystikk, visse opplevelser frembrakt ved hjelp av ulike stimulerende stoffer, og religiøs mystikk har de samme grunnleggende trekk: de kan ikke beskrives fullt ut i ord; de gir en dypere, helhetlig erkjennelse; de kan forberedes, men ikke fremtvinges; de er forbigående; de integrerer mystikeren med den høyere virkelighet han eller hun opplever.

Når det gjelder religiøs mystikk, vil den til tross for disse fellestrekk, preges av hver enkelt religions læremessige innhold. Oppfatningen av f.eks. guddommens karakter vil dominere tolkningen av opplevelsen etter at den har funnet sted. Den vil også være bestemmende for de forventninger som går forut for opplevelsen og dermed sette sitt preg på opplevelsens erkjennelsesmessige side. Selv om mystikk derfor kan sies å være et grunnleggende aspekt ved religion i sin alminnelighet, vil den samtidig være spesifikk for hver enkelt religion.

Religiøs mystikk er ofte (men ikke nødvendigvis) forberedt gjennom meditasjon, og den mystiske opplevelsen blir gjerne inndelt i stadier. Den vekt som den enkelte religion legger på mystikk, er avhengig av religionens lære for øvrig. Både buddhismen og mange retninger innen hinduismen (vedanta, yoga) forutsetter en direkte opplevelse av det som oppfattes som tilværelsens dypeste virkelighet. Det samme gjelder mystikere i senantikken (Plotin). I islam er mystikken derimot stort sett begrenset til sufismen. Kristendommen rommer ulike holdninger til mystikk. I den romersk-katolske kirke spiller den en anerkjent, men ikke sentral rolle. Blant den romersk-katolske kirkes betydeligste mystikere kan nevnes Bernhard fra Clairvaux, Mester Eckehart og San Juan de la Cruz (Johannes av Korset). I de protestantiske kirkene (med unntak av kvekerne) spiller mystikk en lite fremtredende rolle, selv om betydelige mystikere (f.eks. Jakob Böhme) har hatt protestantisk bakgrunn. Det er karakteristisk for vestlig kristendom at den mystiske opplevelse ofte er sterkt emosjonelt preget (som hos f.eks. Teresa av Avila). I østkirkene blir den mystiske opplevelse tillagt en sentral rolle idet mystikk, teologi og liturgi er uløselig knyttet til hverandre.

I de religionene der gudsbegrepet står sentralt, blir den mystiske opplevelsen tolket dels som nærhet til Gud, dels som enhet med Gud. Av denne grunn er mystikere fra tid til annen kommet i konflikt med de religiøse myndigheter der hvor guddommens radikale forskjell fra mennesket blir betont i den offisielle teologi, og både innenfor vestlig kristendom og i islam er mystikere tidvis blitt forfulgt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.