Narkotika, opprinnelig et ord for stoffer som kan gi narkosis – 'dyp søvn'; først brukt om opium, tørket plantesaft fra opiumsplanten – Papaver somniferum.

Begrepet narkotika har senere fått utvidet betydning og dekker stoffer med svært ulik virkning, men alle kan gi rus og avhengighetstilstander.

Opium kan gi følelse av velvære og derfor være attraktivt som rusmiddel. Etter noen tids bruk vil nervesystemet innstille seg på tilførselen – såkalt fysisk avhengighet. Dersom personen forsøker å slutte, vil han/hun oppleve det motsatte av opiumsvirkningen – abstinensreaksjoner.

De naturlige morfinstoffene: morfin, codein, heroin er alle fremstilt fra opium. Det finnes også syntetiske fabrikkfremstilte morfinstoffer slik som ketogan, petidin, metadon og mange andre.

Økende bruk og misbruk siste halvdel av 1800-tallet førte til motreaksjoner i flere land; bare medisinsk bruk skulle tillates. Fra begynnelsen av 1900-tallet innførte derfor mange land narkotikalovgivning.

Kokain var også blitt et problem. Kokain er et sentralstimulerende stoff fremstilt fra bladene fra kokaplanten (Erythroxylon coca) som minsker tretthet, øker følelse av energi og gir oppstemthet.

Senere ble bruk av hasjis, cannabis som utvinnes fra hampplanten (Cannabis sativa), også omfattet av lovgivningen.

Etter dette igjen ble en oppmerksom på at mange sovemidler og beroligende midler ble brukt som rusmiddel og skapte avhengighetstilstander. Eksempler er barbiturater; fenemal, diemal, alypropymal og benzodiazepiner; diazepam (valium®), oxazepam, flunitrazepam (Rohypnol®). Det finnes mange andre.

På grunn av skadevirkninger forsøker samfunnet å motvirke bruk ved forbud og reguleringer. Den første norske loven – opiumsloven – kom i 1913. Deretter kom legeloven i 1927.

Legemiddelloven fra 1964 inneholder flere straffebestemmelser og et eget kapittel om narkotika. I 1968 ble det innført særlige bestemmelser i straffeloven for det som oppfattes som profesjonell innsmugling og omsetning med straffeskjerpinger til livstidsstraff i 1980-årene (20 år).

Legemidler deles i dag inn i fire grupper. Gruppe A skal forskrives på særlige blanketter som spesielt avhengighetsfarlige. Gruppe B forskrives med tidsbegrensning og andre spesielle regler. Gruppe C har ikke tidsbegrensning og kan ikke gi avhengighet. Den fjerde gruppen legemidler er ikke reseptpliktig.

De internasjonale bestemmelsene omtales som konvensjoner – forpliktelser mellom underskrivende land om regulering av eller forbud mot internasjonal handel.

Den første innen narkotikaområdet var Haag-konvensjonen fra 1912 rettet mot opium, også med bestemmelser om kokain og morfin.

Genève-konvensjonen fra 1925 utvidet bestemmelsene, inkluderte cannabis og forankret konvensjonen i internasjonalt samarbeid (Folkeforbundet).

Etter krigsavslutningen i 1945 ble disse oppgavene overført til FN som opprettet en egen Narkotikakommisjon (Commission on narcotic drugs) mens Verdens Helseorganisasjon (WHO) fikk en sentral rolle i forhold til helsevesenets oppgaver.

Paris-konvensjonen fra 1948 besluttet at nye stoffer kunne legges inn under tidligere bestemmelser.

Narkotikakonvensjonen fra 1961 er grunnlaget for dagens internasjonale reguleringer og bygger på en opplisting av de aktuelle stoffene – narkotikalisten.

Psykotropkonvensjonen av 1971 deler stoffene inn i fire grupper etter alvorlighet og inkluderer amfetaminer og beroligende midler; fra 1984 også benzodiazepiner.

Senere har regulering av ulike stoffer som inngår i illegal produksjon også blitt regulert.

Når mange land har erfart økende sosiale og medisinske problemer fra bruk av stoffene, har det både sosiale og biologiske årsaker.

Selv om stoffene er forskjellige, virker de alle inn på områder i hjernen som har med motivasjon og mening å gjøre. Dette er strukturer som sikrer at mennesker og dyr tilstrekkelig ofte tilfører seg næring, væske og skaper nye medlemmer av slekten.

Etter tilvenning hvor nervecellene har omstilt seg, vil disse områdene i hjernen fungere dårligere uten stoffene slik at lengsel etter stoffene og mistrivsel i tilværelsen lett vil dominere. Personen fungerer altså svakere som samfunnsmedlem og familiemedlem.

Alkohol virker også inn på slike måter. De fleste land har derfor alkohollovgivning, men av historiske årsaker er dette et legalt rusmiddel med brukerettigheter og offentlig omsetning. Nikotin i tobakk er et annet legalt avhengighetsskapende middel.

De legale midlene skaper i dag større problemer enn de illegale, rimeligvis fordi de er mer tilgjengelig og oftere brukt.

Omfattende og avhengighetspreget bruk av legale og illegale rusmidler oppfattes i dag som sykdom som skal behandles i helsevesenet. Mange blir svært mye bedre, men tilbakefall er vanlig.

Kan man forbygge at noen begynner og minske bruk hos de som har prøvd, forhindres store personlige tragedier og sosiale vansker.

De viktigste virkemidlene er å redusere tilgjengeligheten og bygge opp motforestillingene i befolkningen. Det er også viktig å skape alternativer og handlingsrom uten bruk av rusmidler.

Det er blant annet straffbart å:
Oppbevare narkotika
Kjøpe og skaffe narkotika
Motta narkotika gratis
Selge eller overlate narkotika til andre
Sende narkotika
Føre narkotika ut av Norge
Føre narkotika inn i Norge
Fremstille narkotika
Legemiddelloven forbyr:
«Det er forbudt uten lovlig adkomst å være i besittelse av eller å bruke narkotika m.v. og å skaffe seg adgang til å få kjøpt slike varer under falske opplysninger, f.eks. om navn, bosted, sykdom eller sykdomstegn. Slike midler må ikke anvendes til annet formål enn de er utlevert til, og må ikke uten lovlig hjemmel overdras til eller erverves av andre enn den som resepten eller rekvisisjonen er utstedt til. Resept eller rekvisisjon må ikke overdras til eller erverves av andre enn den de er utstedt til.»

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.