Vicente Aleixandre, spansk dikter, som sammen med bl.a. García Lorca hører til den såkalte 1927-generasjonen. Hans første diktsamlinger har et visst surrealistisk preg. I hans senere diktning kommer det til uttrykk en panteistisk livsfølelse, der dikteren viser dyp solidaritet med verden omkring ham, både den levende og den livløse. For Aleixandre fører den fysiske kjærlighet, likeså vel som døden, til gjenforening med altet: La destrucción o el amor (1935, norsk gjendiktning, Undergang eller kjærlighet, 1978); Sombra del paraíso (1944, svensk overs. Paradisets skugga, 1974), Nacimiento último (1953).

Senere diktsamlinger bæres oppe av et sterkere etisk og sosialt engasjement: Historia del corazón (1954, dansk overs. Hjertets historie, 1981); En un vasto dominio (1962). Poemas de la consumación (1968) og Diálogos del conocimiento (1974, svensk overs. Insiktens dialoger, 1981) er preget av alderdommens rolige innsikt. Aleixandre øvde sterk innflytelse på etterkrigstidens diktere i Spania og i en viss utstrekning også i Spansk-Amerika.

Han fikk Nobelprisen i litteratur 1977.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.