Hernández' første diktsamling, Perito en lunas (1933) viser innflytelse fra Luis de Góngoras stil. Året etter utkom hans religiøse skuespill Quien te ha visto y quien te ve y sombra de lo que eras, påvirket av Pedro Calderóns autos sacramentales. Hernández slo imidlertid for alvor igjennom med sonettsamlingen El rayo que no cesa (1936), der man finner grunnmotivene i hans diktning: livsmot, kjærlighet og tragisk død, symbolisert ved tyren. I 1936 skrev han også ferdig et annet skuespill, El labrador de más aire, inspirert av Lope de Vega.
Under den spanske borgerkrigen stilte Hernández seg på republikkens side. Sine opplevelser fra denne tiden skildret han i diktsamlingene Viento del pueblo (1937) og El hombre acecha (1937–1939). Samtidig fortsatte han å skrive skuespill: Pastor de la muerte (1937) og fire énaktere samlet i Teatro en la guerra (1937).
Etter borgerkrigens slutt ble Hernández arrestert og døde som politisk fange tre år senere av tuberkulose. Hans dikt fra fangenskapet, fulle av smerte og lengsel etter kone og barn, ble utgitt posthumt under tittelen Cancionero y romancero de ausencias (1958). Hernández øvde sterk innflytelse på de nye spanske diktergenerasjoner som trådte frem i 1950-årene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.