Byron som Don Juan, med Haidee av Alexandre-Marie Colin, 1831. Falt i det fri (Public domain)

Don Juan er en sagnfigur av spansk opprinnelse. I litteraturen blir Don Juan betraktet som urtypen på den skruppelløse forfører og bedrager. I dagligtale er en donjuan en uimotståelig kvinnebedårer og skjørtejeger.

Som litterær figur bygger Don Juan-skikkelsen på det spanske dramaet El burlador de Sevilla y convidado de piedra (Don Juan fra Sevilla og Stengjesten) av Tirso de Molina, trykt i 1630. Skikkelsen er blitt verdensberømt særlig gjennom Mozarts opera Don Giovanni (Don Juan, 1787), men er også kjent fra en lang rekke litterære verk og komposisjoner.

I litteraturen er Don Juan en som jager etter erotisk nytelse men som samtidig plages av utilfredshet, kjedsomhet og forakt. Måten han lever på uttrykker en hån mot de himmelske makter, og til slutt blir han innhentet av den guddommelige rettferdighet. Don Juan jakter jordisk nytelse og blir dermed ofte sett som motstykke til sagnskikkelsen Faust, som jakter på det overnaturlige.

Don Juan-skikkelsen har sine røtter i gamle spanske sagn; lignende myter finnes i mange andre land. De fleste kritikere anerkjenner munken Tirso de Molina (pseudonym for Gabriel Téllez) som forfatter av dramaet El burlador de Sevilla y convidado de piedra. Hovedpersonen don Juan Tenorio forener to myter: myten om den uimotståelige bedrageren som forfører eller bedrar kvinner og om libertineren som av forakt inviterer en avdød til middag. Don Juan Tenorio tror at han er beskyttet av sin høye stand når han bryter både samfunnsnormene og Guds orden, og tenker at angeren alltid kan utsettes uten fare for frelsen. Han opptrer anonymt og forlater alltid kvinnene rett etter bedraget.

I El burlador de Sevilla er don Juan alltid i bevegelse, fra hoffet i Napoli, via strendene i Tarragona, til en landsby utenfor Sevilla, og til slutt i selve byen. Men når han skal flykte fra Ana, datteren til Kommandøren, dreper han don Gonzalo som vil forsvare sin datters ære. I siste del av stykket opptrer den døde Kommandøren i form av «Stengjesten» fra gravmælet over don Gonzalo. For første gang holder don Juan ord, og møter på Stengjestens invitasjon til det som blir et siste makabert måltid i gravkapellet. Der straffes don Juans hovmodige overskridelser med at han sendes til helvetet. I den opprinnelige spanske versjonen fra 1600-tallet er selve bedraget og don Juans foraktfulle overskridelser mer sentralt enn det erotiske aspektet og forførelsen. 

Verket må leses i sammenheng med religiøse debatter fra slutten av 1500-tallet, blant annet mellom katolikker og kalvinister om predestinasjonslæren. Kalvinistene mente at ingen ting skjer uten guds vilje og at det er bestemt på forhånd hvem som kan bli frelst. Don Juan kommer til kort med sitt motto «Da har jeg rikelig tid!» (tan largo me lo fiáis), men Tirso de Molina lar ikke Guds dom falle før i dødsøyeblikket.

I den spanske romantiske dramatikeren José Zorrillas versjon Don Juan Tenorio fra 1844, framstår don Juan som en angrende synder i siste akt og blir frelst.

Tirso de Molinas drama ble snart oversatt til italiensk, og kom derfra til Frankrike, hvor Molière behandlet det i sin Dom Juan ou le Festin de pierre (1665). Molières versjon av Don Juan viser en religiøs skeptisisme som ikke finnes i den spanske originalen. På grunnlag av en spansk bearbeidelse av Tirsos stykke skrev Lorenzo da Ponte-librettoen til Mozarts opera Don Giovanni (1787), som kanskje er det verket som har bidratt mest til å gjøre skikkelsen verdensberømt.

Men motivet er blitt behandlet overalt i Europa, både i ord og i toner. Komponister som Henry Purcell (operaen The Libertine, 1692), Christoph Willibald Gluck (balletten Don Juan, 1761), Richard Strauss (symfonisk dikt Don Juan, 1888) og Eugene A. Goossens (operaen Don Juan de Mañara, 1937) har latt seg inspirere av det. Motivet har vært litterært behandlet av Christian Dietrich Grabbe (Don Juan und Faust, 1829), Nikolaus Lenau (Don Juan, 1844), Alexandre Dumas d.e. (Don Juan de Marana, 1836), H. de Montherlant (Don Juan, 1956), Lord Byron (Don Juan, 1818–23), G. B. Shaw (Man and Superman, 1901–03) og Carlo Goldoni (Don Giovanni Tenorio, 1736).

I Norden kan Søren Kierkegaards tolking av skikkelsen på grunnlag av Mozarts Don Juan i Enten–eller (1843) framheves, og Sigurd Hoel og Helge Krogs komedie Don Juan (1930).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.