Før den spanske koloniseringen var den lange kyststripen som i dag er Chile, sparsomt befolket. På 1400-tallet trengte inkariket sørover i Andes-regionen, men klarte ikke å etablere seg i områdene lenger sør, som ble innbitt forsvart av araukaner-indianerne. Spanierne ankom området i 1530, og i 1541 grunnla Pedro de Valdivia byen Santiago. Koloni-interessene dreide seg i begynnelsen om gullforekomster. Disse var imidlertid små. Talg og hvete utgjorde snart de viktigste produktene fra kolonien, som var underlagt visekongedømmet i Lima. Valdivia klarte heller ikke å overvinne arauka-indianerne i sitt forsøk på å ekspandere sørover, og ble selv drept av disse i kamp. Araukanerne gav ikke opp kampen for sine områder, og ble stort sett latt i fred frem til midten av 1800-tallet. Chile spilte en mindre betydelig økonomisk rolle for Spania enn de øvrige koloniene.

Ettersom den økonomiske aktiviteten lå under effektiv kontroll av visekongedømmet i Lima, rettet selvstendighetsbevegelsen seg like mye mot Perus dominans som mot kolonimakten Spania. Borgerskapet i Chile utviklet seg til å bli sterkt nasjonalistisk, og fra 1810 til 1818 ble båndene både med Lima og Madrid betydelig svekket. Frigjøringskrigen (1817–18) ble ledet av den irsk-chilenske Bernardo O'Higgins, som i 1818 ble Chiles første statsleder. Den konservative landeierklassen kom imidlertid i konflikt med O'Higgins' forsøk på å opprette et utbredt internasjonalt samkvem, og han ble avsatt i 1823. Allerede i 1831 innførte Chile parlamentarisk styre, og flere lover ble vedtatt for å sikre nasjonal kontroll over produksjonen og kommunikasjonene. Landet opplevde en sterk kapitalistisk utvikling hvor gruvedrift og industri ble viktige næringer. I 1876 produserte Chile 62 % av verdens kobberbehov, og havnebyen Valparaíso utviklet seg til et kommersielt knutepunkt i Sør-Amerika. Både europeiske og amerikanske kapitalinteresser etablerte seg i landet, men gruvedriften klarte Chile å holde under nasjonal kontroll. På dette tidspunkt var Chile også en viktig eksportør av jernmalm og kull.

Krisen på det internasjonale marked i 1873 og Stillehavskrigen 1879–82 førte til dramatiske svingninger i den chilenske økonomien. Kobberprisene falt drastisk, og USA tilrev seg mye av hvetemarkedet. Krigen med Bolivia og Peru førte til at Chile i 1882 fikk kontroll over de omstridte nitratforekomstene i Atacamaørkenen, og Bolivia mistet adgangen til havet. Men krigen hadde svekket økonomien ytterligere, og det var utenlandske interesser som drog fordelene av nitratforekomstene. President Balmaceda maktet ikke å begrense den økende utenlandske kontrollen over Chiles økonomi. I 1891 ble han styrtet i en blodig borgerkrig. Gruvedriften og industrialiseringen hadde allerede i begynnelsen av 1900-tallet ført til at nærmere halvparten av befolkningen bodde i byene. Særlig i de nordlige gruveområdene, som var styrt av utenlandske interesser, gikk arbeiderne til opprør mot de umenneskelige arbeidsforholdene. I 1907 ble mer enn 2000 arbeidere massakrert av hæren i Iquique. I 1912 ble det første arbeiderpartiet opprettet i Chile, og en massiv streikebølge preget landet under den første verdenskrig og de påfølgende årene. Samtidig gjennomgikk landet en ny krise ettersom nitrat ble syntetisk fremstilt i Europa.

Chile befant seg i en alvorlig krise da den liberale Arturo Alessandri ble valgt til president i 1920 ved å fri politisk til den misfornøyde arbeiderklassen. Alessandri maktet ikke å innfri sine løfter. Hæren, som tradisjonelt har vært mer tilbakeholden i chilensk politikk enn det som er vanlig i Latin-Amerika, intervenerte i 1924. Tre år senere, under militærpresidenten Ibáñez' autoritære styre, fikk nordamerikansk kapital stor innflytelse i Chile. Det relative oppsvinget i økonomien var kortvarig. Den økonomiske krisen som gjorde sitt inntog i 1929, rammet grunnpilarene i økonomien. Den svekket derfor borgerskapets maktposisjon betraktelig, og i en hektisk periode i 1931–32 var det tilløp til opprettelsen av «Sosialistrepublikken Chile». Alessandri gjeninntok presidentembetet i 1932, men en politisk folkefront (Frente del Pueblo) bestående av det nyopprettede sosialistpartiet, kommunistpartiet og det radikale partiet hadde etablert seg i chilensk politikk. Folkefronten fikk betydelig støtte blant arbeiderklassen, som i 1930-årene styrket sin posisjon. Da ble den nasjonale industrien, som vokste frem for å erstatte det tapte importmarkedet, grunnpilaren i chilensk økonomi. Valget i 1938 ble vunnet av Folkefronten, presidenten Pedro Aguirre Cerda kom fra det radikale partiet. Kommunistpartiet fulgte Kominterns anbefaling fra 1935 om å inngå allianser med borgerlige partier i bekjempelsen av den oppvoksende fascismen. De politiske motsetningene i Chile polariserte seg derfor i denne perioden. I 1941 sprakk samarbeidet innenfor Folkefronten, som på få år hadde klart å styrke statens grep på økonomien betraktelig. Etter den annen verdenskrig ble kommunistpartiet offer for den kalde krigen og forbudt i 1948.

Chiles relativt radikale profil varte til valget i 1952 og gav inntrykk av at landet skilte seg ut i latinamerikansk sammenheng. Den politiske kulturen kunne sammenlignes med den som hersket i deler av Europa, og analfabetismen var relativt lav. Likevel hadde godseierne et solid grep på landsbygda, og som gruvearbeiderne og industriarbeiderne levde landarbeiderne i svært dårlige kår. Arbeiderbevegelsen hadde mellom 1932 og 1952 utviklet seg til en betydelig faktor i chilensk politikk. Da den tidligere diktatoren Ibáñez vant valget i 1952, ble det igjen økte motsetninger mellom arbeiderklassen og det USA-vennlige borgerskapet i en tid da landets økonomiske problemer ble prekære. I 1953 ble den nasjonale fagforeningen CUT opprettet. Kommunistpartiet og Sosialistpartiet dannet foran valget i 1958 enhetsfronten FRAP og stilte Salvador Allende som kandidat. Med en knapp seier vant den konservative Jorge Alessandri, sønn av Arturo Alessandri. En annen sterk kandidat i 1958 var kristeligdemokraten Eduardo Frei, som klart vant valget i 1964. Frei-epoken ble preget av økonomiske reformforsøk, åpenbart i et forsøk på å vinne tillit fra arbeiderklassen. Men lite av Freis ambisiøse program ble utført, og i løpet av hans regjeringsperiode ble Chile det landet i Latin-Amerika som mottok mest militærhjelp fra USA per innbygger. Uteblivelsen av faktiske reformer var en viktig faktor da Salvador Allende som kandidat for Folkeenheten (Unidad Popular) vant presidentvalget i 1970.

Salvador Allende blir ofte kalt den første marxistiske president som har kommet til makten gjennom frie valg. USA uttrykte umiddelbart engstelse for at Chile skulle bli kommunistisk med de følger det ville ha for resten av Latin-Amerika. Mens den nye regjeringen nasjonaliserte kobbergruvene, banker og deler av industrien, reagerte USA med teknologisk boikott, ved å nekte nye kreditter samt innstilling av all ikke-militær bistand. De virkningsfulle lastebileierstreikene i 1972–73 førte til varemangel over store deler av landet, og dagsavisen El Mercurio drev en intens kampanje for å så tvil om den nye regjeringen. Nasjonaliserte amerikanske gruveselskaper og giganten innen elektronikk, ITT, arbeidet i nær kontakt med regjeringen Nixon for å sabotere Allendes reformprogram. Følgen av denne polariseringen var enorme økonomiske problemer. Allende ble også systematisk motarbeidet av opposisjonen i nasjonalforsamlingen, som gjorde det nærmest umulig å gjennomføre reformene. Den militære stabiliteten var lenge avhengig av general Carlos Prats, men han ble i juni 1973 etterfulgt av general Augusto Pinochet. 11. september 1973 angrep bombefly presidentpalasset La Moneda. Allende forskanset seg i palasset for å forsvare sin konstitusjonelle regjering med våpen i hånd. Mordet på Allende var begynnelsen på et folkemord under det langvarige terror-regimet til Pinochet.

Terroren under Pinochet kostet mer enn 3 000 menneskeliv, en stor andel i de første årene.  Flere tusen «forsvant» og opposisjonelle ble arrestert, torturert og sendt i konsentrasjonsleirer. Alle politiske partier ble forbudt, og Pinochet gjorde seg selv snart til en egenrådig leder for en firemannsjunta. I 1974 ble han offisielt utnevnt til president. I mellomtiden hadde nærmere en million chilenere flyktet fra landet.

I 1974 opprettet Pinochet etterretningsvesenet DINA (senere omdøpt til CNI), som ble ansvarlig for undertrykkelsen. Også utenfor Chile var DINA aktiv. Mordet på Allendes USA-ambassadør, Orlando Letelier, på åpen gate i Washington i 1976, førte til at president Carter senere beskyldte Pinochet for internasjonal terrorisme. Flere andre politiske mord i utlandet pekte også i retning av DINA/CNI. I utlandet ble solidaritetsaksjoner for Chile utbredt, og regimet ble på et tidlig tidspunkt internasjonalt isolert.

Den økonomiske politikken ble også drastisk forandret. Basert på de økonomiske prinsippene til Milton Friedman ble arbeidskraften maksimalt utnyttet til minimale kostnader. Utenlandske selskaper overtok en stor del av den tidligere nasjonale industrien og servicenæringen. Jordreformen ble avskaffet. Resultatet ble arbeidsløshet, inflasjon og sosial nød. Gjeldskrisen som rammet Chile i begynnelsen av 1980-årene, ble et tegn på at det økonomiske eksperiment var mislykket.

Innen den militære ledelsen var det de harde (los duros)som etter hvert skjøv de mer moderate til side. På sjuårsdagen for kuppet i 1980 lot Pinochet seg gjenvelge til president, og en ny grunnlov garanterte at han kunne beholde makten til 1997.

Ettersom all lovlig opposisjon ble utmanøvrert, vokste antallet risikofylte aksjoner mot diktaturet. Den mest kjente væpnede organisasjonen var MIR; i tillegg var det en voksende folkeprotest mot diktaturet. Selv om den organiserte opposisjonen nærmest var utryddet, opplevde Chile i 1983 massive og regelmessige protestdemonstrasjoner. Den fagforeningsdominerte Arbeidernes Nasjonalkommando (CNT) ble organisasjonen som gav chilenere i et bredt spekter av samfunnslivet troen på at forandringer kunne oppnås. Etter hvert stod partiene åpnere frem og presenterte sine allianser. Kristelig-demokratene dannet med deler av de konservative og sosialdemokrater i august 1983 den demokratiske allianse (AD). Kommunistpartiet, MIR, deler av sosialistpartiet og andre radikale partier opprettet måneden etter den demokratiske folkebevegelsen (MDP). Mellom AD og MDP stod den «sosialistiske blokken» (BP). I 1984 opplevde Chile flere større streiker, støttet av den stadig bredere opposisjonen. I september 1985 opprettet de moderate opposisjonspartiene en «nasjonal avtale» (Acuerdo Nacional). Først i mai 1986 kom det i stand felles bestrebelser fra nær sagt alle partier for å avvikle det 13 år gamle vanstyret. Men protestene nådde ikke frem fordi Pinochet nektet enhver form for dialog med opposisjonen. Etter attentatforsøket på Pinochet i september 1986 ble det innført unntakstilstand.

Chile var samtidig et mønsterland for det Internasjonale Valutafondets (IMFs) resept om reduserte statlige utgifter og lønnsomme sosiale investeringer. Et moderne borgerskap hadde fått vokse frem under Pinochets regime, men også dette mente etter hvert at diktaturet ble en belastning og ikke bare en garanti for økonomisk og politisk stabilitet. I 1987 lot Pinochet flere eksilpolitikere vende hjem for å drive moderat opposisjonspolitikk i Chile. Det ble holdt folkeavstemning i 1988 om forlenget mandat for Pinochets diktatur frem til 1996, men dette ble et pinlig nederlag for generalen, som dermed ble presset til å avholde demokratiske valg. Disse ble holdt i desember 1989 etter 16 års diktatur.

En bred opposisjonsallianse bestående av 17 partier under betegnelsen Samling av partier for demokrati (Concertación de Partidos por la Democracia – CPD) vant valget med over 55 % av stemmene. Kristeligdemokraten Patricio Aylwin fikk som ny president ansvaret for overgangen til demokrati i Chile. Pinochet sikret seg samtidig fortsatt overkommando over landets stridskrefter frem til 1997. Aylwin ble pålagt en varsom åpning, selv om en av de første oppgavene var å opprette en «Kommisjon for Sannhet og Forsoning» som skulle etterforske brudd på menneskerettigheter under Pinochet-diktaturet. Rapporten fra kommisjonen forelå i 1991 og dokumenterte grove brudd på menneskerettighetene og en systematisk utryddelsespolitikk overfor opposisjonen. I motsetning til Argentina og Uruguay ble det ikke foretatt noe rettsoppgjør. Til dette var militæret fremdeles for innflytelsesrikt. Den eneste saken som skulle følges opp, var mordet i 1976 på Chiles tidligere ambassadør til USA under Allende, Orlando Letelier.

Aylwins samlingsregjering hadde tillit hos det nye borgerskapet, som bidrog til stabiliteten ved økte investeringer. Den økonomiske veksten ikke bare vedvarte, men økte i løpet av de fire årene Aylwin regjerte. Lønningene steg, mens arbeidsløsheten og inflasjonen gikk ned. Det var all grunn til å være optimistisk. Også utenlandsk kapital strømmet til Chile og bidrog til en styrket økonomi. Suksessen til den neo-liberale modellen i Chile gjorde det vanskelig for den tradisjonelle venstreopposisjonen å vinne frem. Bekreftelsen på at Chile virkelig befant seg blant de økonomisk sterke landene kom i 1994, da landet ble invitert til å slutte seg til frihandelsavtalen NAFTA sammen med USA, Canada og Mexico.

Fremgangen hadde overbevist chilenerne. De fleste eksil-chilenerne vendte tilbake til Chile. CPD bekreftet sin popularitet ved lokalvalgene i 1992 ved å vinne rent flertall. Foran presidentvalget i 1993 stilte CPD igjen med samlet front, denne gang med kristeligdemokraten Eduardo Frei (sønn til tidligere president Eduardo Frei) som kandidat. Koalisjonens seier ble enda mer ettertrykkelig enn i 1989, og avvisningen av Pinochets alternativ ble klarere bekreftet. En tung arv for demokratiseringsbestrebelsene har vært den svært autoritære grunnloven utformet av Pinochet-regimet i 1980. Frei klarte ikke å få tilstrekkelig flertall for å oppnå grunnlovsendringer i løpet av sitt første regjeringsår.

En rettslig forfølgelse av Augusto Pinochet ble omsider initiert – utenfor landets grenser. I 1998 ble han pågrepet og satt i husarrest under et besøk i Storbritannia, samme året som han trakk seg som sjef for de væpnede styrker og fikk status som senator på livstid. Bakgrunnen for arrestasjonen var et utleveringskrav fra Spania, basert på anklager om drap og tortur på spanske statsborgere i diktaturtiden. Det chilenske samfunnet var splittet i sin holdning til arrestasjonen; slik man var det i forholdet til Pinochet overhodet – et tiår etter diktatorens avgang. At både hatet og sympatien gjorde seg gjeldende så man tydelig i medie- og gatebildet da han vendte tilbake til Chile i mars 2000, etter at britiske myndigheter hadde erklært ham helsemessig uskikket til utlevering og rettssak. Kort etter opphevet den chilenske høyesterett den immuniteten mot straffeforfølgelse som fulgte med vervet som senator, og det ble tatt ut tiltale for bl.a. bortføring og drap på 75 politiske motstandere i årene 1973–90. Pinochet nektet konsekvent all skyld. Det hele kulminerte i 2001, da ankedomstolen i Santiago med 2 mot 1 stemme fastslo at rettssaken skulle utsettes inntil helsetilstanden til den da 85 år gamle og fysisk og mentalt betydelig svekkede Pinochet var bedret. Da han i 2002 meddelte sin avgang også som senator på livstid, utløste det så sterke følelser i nasjonalforsamlingen at politiet måtte inn i salen for å dempe håndgemenget. De påfølgende årene ble rettssaker i flere omganger innledet og avbrutt, inntil Augusto Pinochet døde i desember 2006. Da kom det chilenske samfunnets tvetydige holdning til sin tidligere diktator igjen til syne med regjeringens nei til statsbegravelse og offisiell sørgehøytid - men ja til militære æresbevisninger. Og i 2003, 30 år etter militærkuppet, var tiden moden for en offentlig rehabilitering av den myrdede president Salvador Allende, og en oppreisning for pårørende til de over 3000 drepte og «forsvunne» i diktaturtiden. Både et samarbeid med Argentina og amnesti for militær som vil forklare seg ble iverksatt for å få oppklart de mange sakene, og det ble reist tiltale mot et hundretalls offiserer. Et nær 15 år gammelt tabu var omsider brutt.

Presidentvalget i 1999/2000 ble vunnet av den moderate sosialisten Ricardo Lagos Escobar fra Det demokratiske partiet (PPD, Partido por la Democracia), som han var med på å stifte. I annen valgomgang seiret han, med 51,3 % av stemmene, over høyresidens Joaquín Lavín. Lagos var medlem av Salvador Allendes regjering før militærkuppet i 1973. I 1980-årene ble han fengslet for å ha ledet en opposisjonsgruppe som forsøkte å styrte Pinochet-regimet. Han satt som statsråd også i Eduardo Freis regjering i 1990-årene. Partiene bak presidentens sentrum/venstrekoalisjon gikk noe tilbake ved parlamentsvalget i 2001, og Lavíns konservative parti mest frem, i forhold til 1997-valget. Sterkest prosentvis fremgang fikk imidlertid UDI, Unión Demócrata Independiente på ytre høyrefløy – som er den politiske basen for Pinochet-sympatisørene.

Presidentvalget i 2005/06 ble vunnet av sosialisten og barnelegen Michelle Bachelet. Hun fikk 53,5 % av stemmene i andre valgomgang 15. januar 2006 og ble dermed den første valgte kvinnelige presidenten i Sør-Amerika. I det konservative, katolske Chile varslet det et tidsskifte også at en erklært agnostiker og alenemor med tre barn fra like mange tidligere forhold nådde til topps i politikken. Likeså ble hennes fortid som torturoffer i Pinochet-epoken tillagt vekt blant velgerne. Valgseieren utløste en folkefest i chilenske byer. Den nye regjeringen fikk en kvinneandel på 50 %, og blant de første, radikale lovendringene var legalisering av skilsmisse, til protester fra den katolske kirken.

Gjennom 1990-årene var Chile det søramerikanske landet som hadde den mest solide økonomien og den sterkeste veksten, og kom relativt raskt på fote igjen etter rystelsene i Russlands økonomi og Asia-krisen; rystelser som bidrog til en dyp og langvarig krise i Brasil og Argentina. Privatisering av statlig industri er en politisk hovedlinje som er blitt videreført under skiftende regjeringer. En hovedutfordring, ved siden av å bekjempe fattigdommen, har imidlertid vært å gjøre økonomien mindre dominert av kobberproduksjonen. Etter en kraftig satsing på sjømat, stod denne næringen for 12 % av eksportinntektene ved begynnelsen av det nye hundreåret. I første del av Michelle Bachelets regjeringstid befestet Chile ytterligere sin posisjon som Latin-Amerikas sterkeste økonomi, med en årlig vekst rundt 6 %, gjeldfrihet overfor utlandet og stadig synkende arbeidsledighet. Den store andelen fattige fikk det jevnt over merkbart bedre, selv om kløften mellom fattig og rik fortsatt økte. Det var et resultat av en bevisst utenrikspolitisk kurs da Chile inngikk frihandelsavtaler med EU – den mest omfattende avtalen et ikke-medlem har oppnådd – og med EFTA, USA og Sør-Korea. Sammen med nabolandene ønsker Chile å spille en viktig rolle i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel.

Presidentvalget rundt årsskiftet 2009/2010 ble vunnet av sentrum/høyrekandidaten Sebástian Piñera. Han tiltrer i mars 2010 og oppnådde 52 % av stemmene i andre valgomgang, mot den sentrum/venstreorienterte Eduardo Frei (president 1994-2000). Venstrehegemoniet siden Pinochet-regimets fall i 1990 kunne dermed sies å være brutt, og venstrepartiene var preget av slitasje og indre splid. Men et fremherskende inntrykk ved valget var at den markedsorienterte sentrumskursen som har vært ført i senere år - også under sosialdemokraten Michelle Bachelets styre - ville bli videreført. Med det Obama-inspirerte slagordet "forandring" satser den nye presidenten på mer effektivitet i statlig og privat virksomhet, skattelettelser og andre stimuleringstiltak for å skape én million nye arbeidsplasser og bringe den årlige veksten i økonomien tilbake til 6 %, som var nivået før finanskrisen i 2008 gav den første resesjonen på ti år. Partikonstellasjonen bak Piñera, Renovacíon Nacional (Nasjonal Fornyelse) og Coalición por el Cambio (Koalisjonen for endring), oppnådde imidlertid ikke flertall ved valget til ny nasjonalforsamling, som ble holdt samtidig med første valgomgang i presidentvalget i desember 2009. Piñera er tidligere økonomiprofessor, har eierinteresser i en rekke store selskaper og figurerer som nr. 701 på tidsskriftet Forbes liste over verdens rikeste.

Presidenter

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. september skrev Jonas Nordahl

Hei, har en skoleoppgave om Augusto Pinochet og har ikke funnet ut om regimet hans er autoritært eller totalitært. Noen som kan hjelpe?

16. september svarte Mari Paus

Hei Jonas! Takk for godt spørsmål. Vi har dessverre ikke en fagansvarlig på plass for Chiles historie som kan svare deg ordentlig på dette. Jeg ser at i Den store danske nevnes Pinochets regime under autoritære regimer: http://denstoredanske.dk/Samfund,_jura_og_politik/Samfund/Den_korporative_stat_og_totalit%C3%A6rt_styre/autorit%C3%A6re_regimer

Store danske har også en lengre artikkel om totalitære regimer: http://denstoredanske.dk/Samfund,_jura_og_politik/Samfund/Statsl%C3%A6re_og_politisk_videnskabsteori/totalitarisme

Håper det gikk bra med oppgaven! Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.